Afrika

Sitter paa internettcafe i Kampala og skriver denne bloggen. Hjernen funker ikke helt enda. Sov nesten ikke i natt. Det har sine gode aarsaker:

1) Jeg sover daarlig paa transportmiddel.
2) Setene kunne ikke legges mer tilbake enn at jeg til stadighet bikket hodet fremover. Dette er ikke en spesielt behagelig stilling. I tillegg staar (eller sitter...) jeg i fare for aa sikle paa buksa. Resultatet kan bli en lite flatterende flekk paa et strategisk sted. Dette igjen kan medfoere at enkelte kanskje vil mene at riktignok er dette et afrikansk flyselskap, men vi har tross alt fasiliteter for slikt ombord...
3) Turbulens som truet med aa gi meg nakkesleng.

Saa jeg kom frem til Nairobi i lettere zombie-stadium. Proevde aa sove litt paa en kafe paa flyplassen, og det var tydeligvis til stor begeistring for de fremmoette. Etter hvilen gikk jeg til stadighet forbi folk som smilte naar de saa meg. Aa sove i en stol regner jeg med er et skue naar det er jeg som sitter i den. Snorkene, gurglende og siklende som en strandet hval foran et hav av krill. Nuvel.

Da vi ankom, stod det et skue av et fly utenfor ankomsthallen. Det saa ut som det var fra krigens dager (andre verdenskrig). Et 4-propellers fly med saa mye rust at det saa ut som om det var lakken som holdt flyet sammen. Flyet var komplett med front-gunner posisjon. Paa flykroppen stod det "Operated by Veteran". Figures! Tenkte jeg. De holdt paa aa skru sammen motoren paa den ene vingen, samtidig som det stod hauger med last som tydeligvis skulle ombord.
Foer vi dro fra Nairobi, saa jeg at flyet var borte.

Flyet vaart til Entebbe i Uganda var derimot av den moderne typen. Heldigvis. Men naa er jo Kenya Airways en av de bedre selskapene i Afrika. Da vi takset ut mot rullebanen, kom det en melding fra purser ombord :
"In a moment, we will show pictures of our aircraft. Please pay attention!"
Hmmm. Var de SAA stolte av flyet? Etterhvert gikk det opp for meg at de snakket om sikkerhetsvideoen... Ikke alltid like greit med engelsk.

Da vi takset paa Entebbe flyplassen i Uganda, saa jeg krigsflyet igjen. Det hadde kommet frem i tilsynelatende ett stykke. All honnoer til teknikerne...

Entebbe var ikke akkurat noe en forbinder med en internasjonal flyplass. Vi ble geleidet inn til noe som saa ut som et ombygd lagerlokale. Det var ankomsthall. Der ble vi skysset gjennom pass-kontroll, bagasjehenting og toll (hvor det stod en feier og hang over kosten). Det minte meg egentlig litt om ankomsthallen i Mosjoeen. Bare med passkontroll.
Til min store forskrekkelse og overraskelse, var jeg den eneste som ikke fikk bagasjen min. Jeg stod der litt saann "Grumle-brumle-fnys" en stund foer jeg fikk traalet meg forbi noen hauger med skrot og last foer jeg fant "lost'n found". De kunne fortelle meg at bagasjen hadde ankommet med et tidligere fly. SUKK! Letta naa ja. Hadde vaert kjedelig aa mista ryggsekken som det foerste jeg gjoer.

Taxituren inn til Kampala sentrum var ikke saa innholdsrik annet enn at sjaafoeren som vanlig kjoerte hva remmer og toeyler holdt. Jeg preovde aa slaa av en prat, men enten saa hoerte han ikke saa godt, eller saa var han for konsentrert om kjoeringe.
Jeg : What is the temperature now?
Han : Yes!
Jeg : Hm?
Han : Taus som en oersters.
Jeg : How much? The temperature?
Han : What? Temperature?
Jeg : Yes!
Han : Eeeerrr.. Around 20.
Jeg : *Svetter mer enn 20 grader...*
Jeg : The prices for petrol, are they for a litre or a gallon?
Han : Yes!
Jeg : *SNIFF*
Aaaah! Duften av raatnende kjoett, uforbrent drivstoff, kloakk og baal-roeyk. Duften av storby!

Vi kom frem til hotellet mitt. Hotel City Square. Midt i sentrum av Kampala. Store skilt overalt, men inngangen var nesten umulig aa se. Den var bare et knoettlite skilt over doeren som pekte oppover en trapp. En trapp, enda en, forbi et innegjerdet toalett, en restaurant, en samling sandaler og et halv hjerteinfarkt senere var jeg fremme ved resepsjonen.
"I have a reservation!" fikk jeg hvint frem. Hun smilte og trykket et skjema gjennom gitteret. Jeg knotet ned noen kraaketaer med halvsannheter om hvor jeg kom fra og hvor jeg hadde tenkt meg. Av og til har jeg lyst aa skrive en lengre avhandling om fremtidsdroemmer bare for moro skyld. Men jeg vet at byraakrater sjelden har humor naar det gjelder skjemaer. Saa jeg har motstaatt fristelen saa langt.

Rommet var greit. Madrassen myk, toalettet rent, i motsetning til gulvet. Og paa soverommet er det nesten mulig aa lukke vinduet ut mot byen nedenfor. Faar vel bare venne meg til braaket. Men naar det er sagt, saa er det MYE stillere her enn i Accra i Ghana. Dette er himmelen i forhold. Jeg kunne gaa flere kvartaler til denne kafeen uten at jeg ble angrepet av 173 selgere, blitt floeytet paa 2371 ganger av taxisjaafoerer og faatt hoere 97 ganger at jeg er bestevennen til halve byen. I alle fall om lommeboka er full.
Saa dette er en nytelse.

Skal vaere her til tirsdag. Den Rwandiske ambassaden er kun aapen man-fre. Men til gjengjeld skal det visstnok vaere mulig aa faa utstedt visum samme dag. Og da blir det busstur til Kigali eller deromkring paa tirsdag morgen.

Naa er jeg fremme i Afrika! MITT Afrika? I love it!

Til neste episode : Le vel!

Ragnar
Svart Belte Globetrotting. With a license to be politically uncorrect and to smell like a dead horse.