A room with a view

Som lovet i gaar, her er noen bilder. Jeg er ingen fotograf, det regnet mye av dagen i dag, og jeg likte ikke helt aa gaa rundt med kameraet slengende over skulderen. Spesielt ikke siden stroeket jeg bor i, ikke er av de rikeste.

Foerst noen anekdoter om dagens gjoeremaal. Jeg var en tur paa den Rwandiske ambassaden for aa skaffe meg visum. Da jeg kom frem, stod det en koe saa lang som et vondt aar utenfor. Jeg saa for meg timevis med venting. Men saa kom en stillferdig mann bort til meg og pratet saa lavt at jeg knapt klarte aa hoere hva han sa. Den enorme koen var for flyktninger som skulle ha tilbake sitt rwandiske statsborgerskap. Jeg ble geleidet av en evig bukkende og skrapende fyr som hele tiden snakket paa grensen av det hoerbare. Jeg hoerte ingenting, men antok det var hoeflighetsfraser etc. Jeg begynte aa lure paa om dette var noe som var typisk for alle rwandiske personer. Jeg endret raskt mening da jeg moette dama bak disken paa visakontoret. Hun skjelte og smelte og fortalte NOEYAKTIG hvordan hun ville ha det. Etter aa ha gjort mitt beste for aa bruke diplomatiske egenskaper i ethvert diplomatisk bein jeg har, fikk jeg aller naadigst lov aa levere soeknaden. Men hun ville ha betalt i ugandiske skilling. Jeg hadde bare dollar. Hun kunne ta $50 i depositum til i morgen. Jeg ble litt skeptisk. Og spurte etter kvittering. Ingen problem. Jeg ville faa tilbake mine $50 dagen etter. Men uten kvittering? ville jeg vite. Ingen problem. Men hva hvis hun ikke kunne jobbe i morgen da? spurte jeg saa diplomatisk jeg kunne, for ikke aa si rett ut at jeg mistenkte henne for svindel. Hun skjoente at jeg skjoente at...osv. Hun slengte tilbake $50-seddelen. Betal i morgen! Saa naa haaper jeg hun ikke behandler meg paa samme maate som et par stakkarer som aller naadigst ba om litt fortgang i soeknaden da den ene maatte ankomme et viktig moete. Da kom hun ut av bua si og skjelte dem ut og truet med aa fortelle ambassadoeren og da ville det ikke bli greit aa vaere dem, saa! Jeg bare satt der og lot som ingenting mens jeg fyllte inn skjemaet.

Resten av dagen har det stort sett bare regnet og tordnet, saa jeg har tilbrakt dagen paa hotellet med aa lese boken "Shake hands with the devil",skrevet av sjefen for fn-styrkene under folkemordet i Rwanda. En forferdelig historie om hvordan det hele kunne vaert unngaatt om bare FN og verdenssamfunnet hadde brydd seg. Men Rwanda hadde ingen oekonomisk eller strategisk betydning for noen. FN visste om hva som var i ferd med aa skje, men lot vaere aa handle i haap om at det hele skulle roe seg, saa de slapp aa gjoere noe. Og i sentrum for det hele, en stadig mer frustrert kanadisk general som hadde en umulig oppgave med aa forsoeke aa tilfredsstille alle parter og hindre det han saa kom til aa skje, men med bakbundne hender. Han skrev boken for noen aar siden som et alternativ til selvmord. For aa faa det hele ut av hodet. En av de som hjalp ham med boken, begikk selvmord pga depresjon.

Mer om dette senere.

Naa til bildene.

Rommet mitt :

Utsikten :

Her er utsikten fra hotellet utover byen :

Foran hotellet, som kanskje kan illustrere hvorfor jeg hadde problemer med aa finne inngangen :

Saa et bilde fra de bedre delene av byen :

En stor moske paa toppen av en aas :

Nuvel. Det var et utvalg bilder att paa en kort tur innimellom regnbygene.
En liten ting til slutt : Paa vei hit, gikk jeg forbi en forretning med et fantastisk navn : Deo Tech. Dette er sannsynligvis sjappa du gaar til om du ikke vil ha teknologi som stinker...

Det var dagens lille solskinnstreif fra soer.

Til neste gang : Le vel!

Ragnar
Myggattraktor, with a license to tan.