Rwanda

Ankom endelig Rwanda i gaar. Passerte grensekontrollen med et haleheng av pengevekslere som forsikret dyrt og hellig at dette var siste stedet jeg ville faa vekslet penger. Det var ulovlig, ikke tilgjengelig, bare svindel etc inne i Rwanda. Det som var svindelen, var selvsagt de. Jeg maatte ha litt cash, saa jeg vekslet $50. Fikk en litt halvdaarlig kurs, men tenkte, skitt au. Skulle faa 26 000 francs. Han gav meg 20 600... Jeg paapekte at det manglet 6 000. Han beklaget saa meget. Hvordan kunne han tulle slik? Han hadde gitt meg 600 i stedet for 6 000. Aa, for et dumt feilgrep! Beklager, beklager... Yeah right... Har passert nok grenseoverganger til aa kjenne til slike triks. "Oi, det begynner aa regne! Vi maa skynte oss! Politiet kommer!" Alle triks for aa faa deg til aa gi dem dollarne foer du har faatt sjekket pengene du har faatt. Men jeg lar meg ikke affisere. Dette gjorde at jeg klarte aa unngaa aa bli lurt.
Masse byraakrati senere var jeg sjekket ut av Uganda og faatt lov aa entre Rwanda. Men foerst : tollen. En toller ville sjekke ryggsekken min. Jeg aapnet den, og han tok ut en pose jeg hadde med boekene mine. "Paperback!" trodde jeg han sa. Men, neida. Det var "Paperbag!". Jeg ble litt usikker. Han toemte ut boekene fra plastposen og brettet den sammen. "What?" spurte jeg. Sjaafoeren kom til unnsetning. "Plastic bags are illegal in Rwanda! You have to use paper bags!", "You are seriously shitting me!" sa jeg lettere overrasket. Nei, det var ikke tull. Baereposer i plast er ULOVLIG i Rwanda. Alt annet i plast er tillatt... Hmmm. Jeg skjoenner forsaavidt at plastposer er et av de mest forurensende soeppelet. Og det flyter som regel overalt. Men hvorfor da tillate annet av plast? Flasker, potetgullposer, etc. etc? Me no understand. Men saa er jeg bare en enkel fyr fra Norigs land. Saa naa ligger rene og skitne klaer sammen i en fin bunt. Har spredt dem litt... Papirposene de selger her er saa smaa at de er akkurat nok til undertoeyet mitt. Saa jeg tror jeg faar sjekke litt andre muligheter.
Noen lurer kanskje paa hva som defineres som Executive Bus i Uganda? Vel. Tenk deg en buss. En buss av den typen som blir brukt som russebuss i Norge. Tenk deg saa at den etter noen aars bruk er i saa daarlig stand at de ikke lenger blir godkjent hos biltilsynet. Disse bussene faar sveiset fast masse seter innvendig og kalt Executive Class. Zoo class? Har du fantasi? Bruk den...
Noen lurer sikkert ogsaa paa hva jeg mener med diplomati. Det ligger i spraaket. Ikke noedvendigvis alltid i hva du sier, men ofte i HVORDAN du sier det. Som kjent er 90% av alt som sies, ikke-verbalt. Et ekspempel paa forskjellen mellom det som sies diplomatisk og hva det betyr paa vanlig norsk :

Diplomatisk : Deres excellense, det er en utsoekt aere aa kunne staa foran akkurat Dem i dag, der De sitter i Deres ranke uniform og beskytter landet Deres mot farer, uten tanke paa eget liv og helse. Jeg ber aller naadigst om Deres tillatelse til aa besoeke dette land over alle land. Dette ubeskrivelige blant ubeskrivelige. Om De ville finne tid i Deres travle hverdag til aa finne meg, Deres ydmyke undersaatt, verdig.

Norsk : Du skremmer ikke meg, din groennkledde gnom. Den oppblaastheten din er bare luft. Og den kommer nok ikke ut i den oeverste delen av tarmsystemet ditt. Jeg vet nok at eneste grunnen til at du setter der saa anstrengt og sur, er at uniformen ble sydd av moren din da du var 14, og at den naa er saa trang at du maa sitte for ikke aa mose familiejuvelene, om du har noen. Og de stjernene paa skuldrene dine fant du sannsynligvis paa bunnen av en eske Corn Flakes. Saa bare skjerp deg og stemple passet mitt, ellers skal jeg fortelle alle kollegaene dine at du kjoeper undertoeyet ditt hos Victoria's Secret og dessuten er smekken din aapen. Leuhuuuzr!

Som sikkert de fleste skjoenner, funker diplomati som en droem. Begge blir tilfredsstilt, uten at noen foeler seg traakket paa. En diplomat kan selge deg en 10-kroners ting for 20 kroner og faa deg helt overbevist om at du kun har betalt 5.

Nuvel. Rwanda. Her trengs det litt fantasi. Lukk oeynene, ETTER at du har lest det jeg skal skrive naa...
Se for deg en lang dal. Dalbunnen fyllt av lange, nesten snorrette aakrer bugnende av avlinger. Aasene paa begge sider er fyllt av terrasser som i Asia, med smaa terracotta-hus innimellom. Toppen av aasene er dekket av et tynt, tynt dekke av dis, farget svakt blaa. Veien du kjoerer paa, slynger seg paa en hylle langs ene aasen. Paa begge sider av veien staar det 30-40 meter hoeye, slanke traer som danner en allé. Traerne saa ranke at en nesten skulle tro de stod i givakt. Smilende barn som vinker og roper naar bussen kjoerer forbi. Luften som siver inn i bussen er fyllt av den friske duften av ny-regnet natur. Velkommen til Rwanda!
Vi ankom Kigali kl 6 paa kvelden. To timer senere enn det som ble lovet. Selvsagt. African Time... Solen hadde gaatt ned, skumringen la seg som et teppe over byen paa aasen fremfor oss. Lys begynte aa dukke opp her og der. Jeg fikk meg en taxi og vi kjoerte til Auberge le Cavernes. Det var fullt. Men resepsjonisten tok meg med ut paa gaten og ropte over til andre siden. "De har rom der, sir! Have a nice stay in Kigali!" Hmmm. Service til fingerspissene her i gaarden.
Jeg fikk meg et rom en smule over det jeg hadde tenkt aa bruke her. $30. Men til gjengjeld var dette et rom som sikkert kunne kostet flere tusen i Norge. En stor suite med tilhoerende flott, flislagt bad. Egen, stor balkong. Jeg foelte meg som en konge. Og dette er visstnok noe som kjennetegner hoteller i Rwanda. De er mye dyrere enn i andre afrikanske land, men til gjengjeld har de hoeyere value for money enn noe annet sted i verden. Nesten...
Saa til byen. Jeg tok meg en kort spasertur for aa finne meg noe aa spise etter aa ha sjekket inn. Jeg hadde forventet aa finne noe ala de byene jeg har vaert i foer i Afrika. Men det som moette meg, var brede, rene avenyer, flotte bygg, moderne kjoepesentre, dresskledde folk overalt. Jeg foelte meg nesten som en boms der jeg gikk i en litt smaaskitten t-skjorte (graa, saa det syns ikke saa mye), og pirat-bukse. Jeg gikk inn paa et kjoepesenter og bestilte meg mat. Paa bordene rundt meg satt ungdommer i merkeklaer og pratet i siste skrik av mobiltelefoner. Hadde det ikke vaert for at stort sett alle var moerke i huden, kunne jeg trodd jeg satt paa et hvilket som helst kjoepesenter i en hvilken som helst by i USA eller Europa.
Jeg spiste og gikk tilbake til hotellet for aa sove. Aa gaa dit var litt problematisk, da de ikke har gatelys utenfor en liten kjerne. Saa jeg maate bruke det lille jeg hadde av nattesyn, og skygge for lysene til moetende trafikk.
Apropos trafikk. Da jeg gikk oppover i dag, stod jeg ved et fotgjengerfelt (ogsaa noe jeg ikke kan huske aa ha sett noe annet sted i Afrika). Til min store overraskelse, stoppet bilene. Jeg trodde foerst at de skulle sette av noen. Men de vinket meg forbi. Jeg ble saa forfjamset at jeg nesten glemte aa gaa. Vanligvis er kryssing av gaten et risikosport for de med deathwish. Men her stoppet de faktisk for fotgjengere. Og enda mer overraskende : De stoppet for roedt lys. Resultat? Null trafikk-kaos! WOW! Me like!
Internett er MYE raskere her ogsaa. Jeg leste om dette foer jeg dro. En ex-rwander som hadde bosatt seg i USA, og tjent en formue der, tok med seg formuen og brukte den til aa installere optisk fiber til alle stoerre byen i Rwanda. Dette gjoer at Rwanda naa er et av de best utbygde landene i Afrika. Og de har en av de best utbygde mobilnettene i Afrika. Grunnen til at jeg ikke kan ringe eller sende SMS herfra, er derimot at Telenor ikke har roaming-avtale mer RwandaTel. Ikke noen andre norske selskaper heller. Men jeg klarer meg med internett. Saa om ikke noen skriker veldig hoeyt, saa tror jeg at jeg bare lar mobilen ligge i ryggsekken.

Bildet jeg har lagt ved i dag, er fra inngangen til Hotel des Mille Collines (mille collines = tusen bakker). De som har sett filmen "Hotel Rwanda" har sett dette navnet foer. Det er nemlig the one and only hotellet som ble omtalt i filmen. Det ligner ikke paa det i filmen, siden den ble innspilt i Soer-Afrika. I gaar laa jeg og leste akkurat om HMC i boken jeg holder paa med. Om de tusener livredde tutsier og moderate hutuer som soekte ly der. Og om dritings iterahamwe-militsa som stod utenfor med macheter og lo og spoekte om "slakterhuset" som snart var fyllt opp.

Jeg sitter her paa internettkafeen og ser ut, og rundt meg. Paa menneskene. Noen er saapass gamle at de sannsynligvis stod midt oppe i folkemordet. Kanskje har de selv vaert offer eller morder? Det er umulig aa se. Eneste en ser, er mennesker som sitter uten armer og bein og tigger paa gatene. Kanskje hugget av med macheter for 13 aar siden? Jeg vet ikke. Men det foeles nesten litt merkelig aa sitte her og blogge. Mens vestlig popmusikk lyder paa radioen, et par ungdommer floerter ved doeren, solen skinner utenfor og jeg lurer paa hvor jeg skal spise lunsj. For saa kort tid siden at jeg nesten kan fortelle hva jeg gjorde hver eneste dag, saa stinket byen av raatnende lik. Kulene hvinte mellom byggene. FN-soldater proevde aa roe gemyttene. Franske paratroopere som stormet inn for aa faa ut franskmenn. Belgiske som hentet ut sine. Og fortvilte FN-offiserer som maatte proeve aa forklare at ingen afrikanere ville bli reddet ut. De var overlatt til seg selv. Intern konflikt. I et land uten ressurser eller strategisk posisjon til aa vaere vaert aa redde fra seg selv. I 1945 sa hele verden, "Aldri igjen!". 49 aar senere skjer det igjen. Denne gangen med tutsier, ikke joeder. Og verden skrur tv'en over paa en annen kanal.

Ragnar