Lite forsoek paa ordspill. Ikke helt vellykket, men men. Det er vel som aa finne noe som rimer paa 'eple'.
I dag fikk jeg visum til Rwanda. Tilsynelatende ett av de kjedeligste jeg noensinne har hatt i hendene, helt til jeg oppdaget at de har lagt inn et lite "hologram" med en gorilla paa toppen. Stilig!
Mitt hittil fineste er det fra Laos. Det saa nesten ut som en pengeseddel med glitter og fine boelgete linjer. Dere faar se det en gang.
Da jeg ankom ambassaden klokka kvart paa ti, fikk jeg klar beskjed. "I told you to come at 11.30! Come back at noon!" Jeg bukket og skrapte og sa at jeg var sorry paa mitt mest diplomatiske viset. Tiden frem til da brukte jeg paa to ting : Finne busstasjonen for aa kjoepe billett til Kigali, og skaffe meg en solid forbrenning i midskillen paa hodet. Som dere alle vet, har jeg en litt vel kraftig midtskill, og jeg glemmer til stadighet dette. Tok ikke med meg noen caps og de capsene de solgte paa flyplassen i Nairobi sa med klar tale "Kiss me, I'm an idiot with too much dollars in my pockets!" Saa jeg lot det vaere. Her i Kampala har jeg heller ikke sett noe skikkelig hodeplagg, annet enn muslimsk sjal for kvinner. Tror jeg skal unngaa det...
Jeg gikk til busstasjonen, som selvsagt laa et godt stykke (ogsaa omtalt som "not far, sir!") fra sentrum. Paa veien dit, maatte jeg forsere noe som mest enkelt kan beskrives som det mest perfekte eksempelet paa absolutt kaos. Tenk deg det travleste kjoepesenteret i Oslo, i vaerset julehandeltid, der alle voksne har med seg alle de mest febersyke, bortskjemte og overopphetede skrikerungene du kan tenke deg. Legg saa til at de har aapnet for fri ferdsel av alle kjoeretoey som kan ignorere enhver som ikke er selvdreven paa jul, og der ingen av disse kjoeretoeyene har vaert paa service siden Mestern gikk paa vannet. Proev saa om du kan legge til at airconditionanlegget er forsvunnet, saa tempen er ca 31 grader. Forsoek saa aa forestille deg at du skal gjennom denne syklonen med lett klaustrofobi. Og med en lett oekende kvalme som foelge av at lungene dine desperat proever aa fravriste lufta de siste oksygenmolekyler, og hjernen din proever desperat aa finne den smootheste veien gjennom uten at du ender opp som matte paa fortauet eller panserpynt paa en av bilene som viner forbi noen cm unna. Da har du vaert paa et kombinert marked og minibussstasjon i Kampala. Velkommen!
Jeg kom meg helskinnet gjennom, fikk tak i bussbilletten, og snirklet meg gjennom alle mulige andre bakgater for aa slippe foer nevnte kaos. "I took the long road" som de sier paa utenlandsk. Jeg kjoepte en "Executive"-billett. Den kostet 83 kroner. I motsetning til "Zoo Class" som kostet 50 kroner. 12 timer paa "zoo class"? Nei takk. "Been there, done that!" 33 kroner er tross alt verdt saapass...
Vel tilbake paa ambassaden fikk jeg visum, betalte mine 110 000 gaerninger og fikk noe som minte om et smil fra dama bak disken. Jeg hadde vaert en lydig hund, og fikk anerkjennelse. I alle fall litt.
Resten av dagen har jeg brukt paa aa pleie mitt saare hode med kald dusj og fuktighetskrem. I tillegg til aa lese mer i boken jeg holder paa meg. Jeg blir mer og mer rasende jo mer jeg leser. Men det er slike boeker jeg liker. Som filosofen Voltaire engang sa : "Jeg ser ikke poenget med aa lese noe som ikke engasjerer meg."
Jeg satt paa en restaurant paa veien tilbake til hotellet og saa og tenkte paa diverse. En av tingene er et irritasjonsmoment jeg har hatt siden jeg var i Ghana i fjor. Overalt ser jeg plakater med "USAid" paa. Det disse gjoer, er aa reklamere for amerikanske overskuddsprodukter dumpet med amerikansk statstoette til fattige land. De lokale boendene kan ikke konkurrere, og gaar bankerott. Og landet blir avhengig av hjelp utenfra. I Ghana saa jeg store reklameplakater med typisk amerikansk budskap : " If you really love your children, give them American rice!"
Jeg hadde mest lyst aa lage en molotovkoktail og kaste paa plakaten. Dette er ikke hjelp, dette er oekonomisk imperialisme av kvalmeste slag. Det de ikke faar solgt hjemme, dumper de i fattige land som "hjelp".
Jeg skulle gjerne lagt ut her hva jeg mener om uhjelp og hva som virkelig hjelper, men jeg har hverken tid eller plass til det her. Jeg faar heller ta det naar jeg kommer hjem. Men jeg har snakket med nok folk og sett nok om hjelp i mange land til aa si med klar tale at det er kvalmende mye tvilsomt ute og gaar under dekke av "u-hjelp". Noen ekspempler :
1) USAid
2) I Laos sendte Roede Kors klorikin-tabeletter som malariamedisin. Klorikin virker ikke lenger i noe land i verden, saa de har samme virkning som fruktpastiller, bortsett fra at de siste i det minste smaker godt. Paa speorsmaal om hvorfor de ikke sendte piller som funket, svarte de "Ingen i vesten vil betale for dyre medisiner i fattige land".
3) I Kampuchea har en sveitser (hvis navn jeg har glemt) opprettet 3 barnesykehus etter vestlig standard. Disse sykehusene var helt gratis. Han ble utskjelt av Prinsesse Anne av England (som er Fn-ambassadoer for ett eller annet) fordi hun mente han sloeste med pengene i et fattig land. Han spurte henne om barn i fattige land var mindre verdt enn i rike. Hun unnlot aa svare, men dro rett tilbake til 3000 kroners suiten sin paa det flotteste hotellet i Pnohm Pehn. Jeg fikk vitnsbyrd fra flere lokale folk rundt Siem Reap i Kampuche om at hadde det ikke vaert for disse sykehusene, hadde de hatt valget mellom aa la barna sine doe, eller maatte selge alt for aa betale for daarlig behandling som sannsynligvis ikke ville hjelpe.
4) Mye av de medisinene som sendes til 3dje verden er medisiner som er ulovlige i vesten fordi de enten ikke funker eller har saa alvorlige bivirkninger at de ofte er mer farlig enn sykdommen de skal kurere.
5) Mange hjelpeprosjekter har "pisse i hendene"-virkning. De er satt opp for aa hjelpe der aa da uten aa ta hensyn til hva som er problemet. Saa de funker lenge nok til at de kan kalles en "suksess", og at organisasjonene kan bruke dem i sine innsamlingskampanjer. Men de fjerner ikke problemet.
Har ofte blitt irritert paa selvhoeytidelige hjelpearbeidere som saa aapenbart ikke ser enkle sammenhenger, og pisser paa en besinbrann. Naar jeg paapeker det, faar jeg ofte hoere at jeg "ikke kan nok". Tja. Hvorfor kan de saa ikke fylle paa info saa jeg kan forstaa? Det klarer de derimot ikke.
Det bedrives mye godt hjelpearbeid i verden. Og alt er hjelp til selvhjelp. Det er det eneste som funker. Jeg ser mange tiggere paa gatene her. Men jeg ser ogsaa folk som ser nesten like fattigslige ut. De har skrapt sammen nok penger til aa starte en liten butikk paa gaten. Naar jeg nettopp kjoepte en negleklipper til 2 kroner av en, saa jeg stoltheten i oeynene hans. Han hadde ikke tigget. Han hadde solgt meg noe. Han hadde tjent pengene selv. Folk vil ikke tigge. De vil tjene pengene selv. La oss hjelpe dem til aa gjoere det.
U can do, Uganda!
Ragnar
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar