Naa er det noen dager siden jeg blogget sist. Har vaert uten nett noen dager, saa det ble bare slik. Naa sitter jeg her paa naaler og haaper at nettet er oppe lenge nok til at jeg faar publisert. Det blir derfor ikke noen bilder. Tar ikke sjansen paa at det hele skal henge seg opp mens jeg laster opp bilder. Nuvel.
Og siden det er saa lenge siden jeg har blogget, saa blir det litt mange forskjellige ting paa en gang. Og kanskje ikke saa detaljert. Faar heller ta det naar jeg faar en sikrere forbindelse. Og ikke minst, en pc med mer enn 64 Mb minne, saa jeg slipper aa sitte og se paa at bokstavene tegnes paa skjermen...
Gacaca
Nei, ikke gakk, gakk. Gacaca. Dette er en folkedomstol som ble opprettet for aa i det hele tatt bli ferdig med rettsakene etter folkemordet. De innsaa at dersom de skulle faa alle rettsakene igjennom vanlige domstoler, ville det bokstavelig talt ta 100 aar aa bli ferdig. Saa derfor ble Gacaca opprettet. Dette er regelrette folkedomstoler der et dommerpanel reiser rundt og holder rettsaker i lokale samfunn. Der lokale folk bliroppnevnt som jury, og der vitnene kan vitne lokalt i stedet for aa maatte reise til byene.
Jeg kom til Kemembe den siste dagen jeg var der, og fikk se en ansamling av mennesker paa et jorde. Nysgjerrig som jeg er, gikk jeg bort til og spurte hva det var. "Gacaca!" var svaret. I rosa fengselsdrakter satt det tre menn, tiltalt for folkemord. Jeg skjonner hva Romeo Dallaire skrem om i boken "Shake hands with the devil." Den ene av dem saa paa meg. Med et blikk saa kaldt som jeg aldri foer har sett. Det var nesten som han ikke brydde seg om rettsaken. Ikke de to andre heller. Satt der som om de overvar et kjedelig teaterstykke. Ikke deres egen domstol.
Det var ikke noe lynsjestemning i forsamlingen. Selv ikke blant vitnene som hver og en kom frem og trykket fingeravtrykket sitt i protokollen.
Domstolene baerer ogsaa et preg av at folket oensker aa bli ferdig, og ikke minst, gi en beskjed om at dette ikke ikke skal gjentaes.
Overalt i landet er det minnesmerker over folkemordet. Alle har paaskriften : "Aldri mer!"
Bussride from hell
Kan ikke bruke mindre sterke ord for bussturen jeg skulle ta dagen etter til Kibuye. Jeg visste den skulle foregaa paa en grusvei, men at denne var i saa daarlig stand som den var, hadde jeg aldri trodd. Og det hadde regnet, hvilket betoed at den var vaat og sleip. Skal forsoeke aa beskrive turen som best jeg kan.
Tenk deg en buss av zoo class typen. Og der clutchen paa bussen er saa slitt at du horer det hyler hver gang den skal ta loes, og dette medfoerer at den IKKE kan ta loes i bakker. Der ordet "full" ikke er oppfunnet. Som stopper paa hver eneste liten drittplass herfra til evigheten. Og paa hvert av disse stedene gaar 1-2 personer av, og 5-10 kommer paa. Saa kan du forsoeke aa tenke deg hvor trangt det etterhvert blir. Saa tenk deg en vaat og sleip vei der bussen til tider glir. Og der sjaafoeren maa gi baann gass foran hver bakke p.g.a. clutchen. Og de fleste bakkene kommer etter en sving... Tenk deg saa at paa din side av bussen er det stupbratte fjellsider og autovern ikke er et kjent begrep. Tenk deg ogsaa at sjaafoeren ofte gjoer en braa bevegelse i retning avgrunnen for aa unngaa aa kjoere paa hoens og andre verdifulle gjenstander. Alt dette mens damene (ja, det var av en eller annen grunn kun damene) spydde ut alle vinduer, og ungen foran deg prover aa se hvor mye han klarer aa sikle paa ryggsekken din. Welcome to the busride from hell! Turen tok forresten 5 timer...
Siste strekket av turen gikk paa en vei som ikke engang boender ville kjoert traktoren sin paa. Jeg hoppet utav setet til stadighet og ble slengt frem og tilbake mens bussen truet med aa tippe over kanten av stupet til stadighet. Jeg kom til slutt frem til Kibuye. Jeg spurte sidemannen. "Kibuye?" og penkte paa holdeplassen. han ristet paa hodet. Saa jeg ble sittende i varmen og trengselen i en halv time foer vi kjoerte videre. Da la jeg merke til en kirke og et hotell jeg syntes jeg kjente igjen fra et kart. Jeg spurte noen andre "Kibuye? De nikket. ARGH!!!! Jeg fikk sklidd baggene og meg selv gjennom trengselen og kom meg ut. Bussjaafoeren beklaget seg og fikk prayet en motorsyklist som kjoerte meg til hotellet helt gratis. Men siden dette var en vanlig motorsyklist, hadde han ikke ekstra hjelm. I tillegg kjoerte han veldig rykkete, og med en tung ryggsekk paa ryggen, falt jeg nesten av et par ganger. Og siste biten av veien inn til hotellet var i utrolig daarlig stand, saa vi humpet og hoppet over digre steiner og dype groper. Saa at jeg kom frem hel var et mirakel.
Hotellet var en nytelse. Det laa paa en fjellskrent. Nesten som Oerneredet. Med fantastisk utsikt utover innsjoen og vikene nedenfor. Som sagt saa tar jeg ikke sjansen paa aa legge ved et bilde. Kanskje senere.
Sjarmtroll
Paa veien til Kibuye fikk jeg et lite lyspunkt. Mens jeg satt der og kjente paa smertene i kroppen og konstaterte med et sukk at bussen enda ikke var "full", stod det plutselig en liten jente utenfor bussen og smilte. Hun smilte et saa sjarmerende smil som jeg aldri foer har sett. Jeg maatte nesten le. Hun stod der i en roed fillete kjole og smilte. Vi smilte til hverandre en stund foer hun sjenert kom frem og spurte etter vannflasken min og saa seg sjenert rundt paa selgerne som flokket seg rundt bussen. Jeg trengte vannet selv, saa jeg ristet paa hodet. Men jeg tok frem en pakke kjeks og viste den til henne. Hun lyste opp med et enda mer sjarmerende smil. Jeg lukket opp vinduet og skulle kaste den til henne. Men andre hadde oppfattet hva som skjedde, og kom loepende til. Pakken falt paa bakken, og en av selgerne snappet den opp. Jeg pekte paa pakken og paa henne. Han loeftet paa skuldrene og fortsatte salget. Noen voksne paa bussen som hadde sett hva som skjedde kjeftet ogsaa paa ham, men han bare loeftet paa skuldrene. Jenta saa paa meg med et tappert smil og loeftet paa skuldrene. C'est la vie.
Jeg syntes litt synd paa henne, saa jeg tok haanda ned i bagen og hentet frem noen mynter. En rwandisk mynt og en norsk 1-krone. Den foerste saa hun kunne kjoepe seg noe, og den norske som en souvenir. Jeg fikk jagd bort alle andre, og hun fikk pengene. Hun smilte og vinket da bussen humpet videre. Et lite lyspunkt i en busstur jeg helst ville glemme.
Kibuye
I forgaars fant jeg ut at siden det var soendag, var tiden inne for litt Church paa afrikansk vis. Dvs. sang, dans, tromming og PA-anlegg som proever aa vekke de doede. Da jeg ankom ble jeg selvsagt midtpunktet for manges oppmerksomhet. Jeg maatte reise meg og hilse paa menigheten. Jeg fikk en egen tolk som "I speakes prefect engrish!" som skulle oversette til meg. Under gudstjenesten,som varte tre timer, satt det en gutt ved siden av meg hele tiden. Til aa begynne med tok han forsiktig paa armen min (mange unger gjorde det, sikkert fordi den var hvit). Og til stadighet dultet han borti meg og sa forskjellige engelske ord mens han pekte. "Finger! Stomach! Arm! Boy! Sweater!"
Etterhvert begynte han aa lene seg mot meg. Saa la han hodet mote armen min. Saa begynte han aa stryke den. Jeg bare lot som ingenting. Mens jeg satt der, kjente jeg plutselig at det ble vaatt paa armen min. Jeg begynte aa lure. Uten aa snu hodet, saa jeg ned paa armen min. Han hadde begynt aa kysse den... Jeg tenkte "lat som ingenting. Lat som ingenting!" Jeg saa bort paa en dame som saa paa ham og meg med store oeyne. Jeg smilte det falskeste smilet paa denne siden av galaksen. "Lat som ingenting..."
Jeg kom meg igjennom gudstjenesten uten aa bli antastet noe mer...
Progressbar
Nede ved en rundkjoering var det en liten bod der en dame solgte cola og broed. Det ble stamplassen min. Jeg hang ved Progres bar. For de som ikke skjoente hva som var spesielt ved tittelen, saa er det sannsynligvis fordi dere ikke har laget dataprogrammer...
Fyrverkeri
De som kjenner meg godt, vet at jeg ELSKER lyn og torden. Jo kraftigere jo bedre. I Kibuye satt jeg paa kvelden med kjempeutsikt fra rommet mitt til naturens eget fyrverkeri. Det gnistret og tordnet hele kvelden. Et lyn slo ned i fjellsiden paa andre siden av vannet. Tordenskrallet var saa kraftig at hele hotellet ristet. YESSS!!!!
Det mest sinnsyke jeg har opplevd, var i Ghana i fjor. I byen Ho (maa ikke forveksles med Hohoe som er en by lenger nord, eller Hohoho, som er noe den amerikanske julenissen sier), satt jeg paa en internettcafe da lynet slo ned rett ved siden av. Lyden kom samtidig med glimtet. Hele bygningen ristet og skalv, vinduene klirret paa grensen til aa sprenges og bordet med pc'en paa foran meg svaiet. Selv ekkoet fikk bygningen til aa riste. Aaahhh!
Hva er vaerre enn H.....?
Just when you think things cannot possibly get any worse, they suddenly do...
Bussturen fra Kibuye hit til Giseny var MYE vaerre enn fra Kemembe til Kibuye. Den er bare saa ubeskrivelig at jeg lar vaere aa forsoeke, for aa skaane svake sjeler. Eneste som var positivt, var at den var 1 time kortere. Saa naa er jeg her, og i gaar fikk jeg loenn for strevet. Paa en restaurant som ikke er merket av i guiden, fikk jeg endelig kjoett som ikke var som tyggegummi med kjoettsmak. Jeg var i himmelen etter aa ha vaert paa andre siden noen timer. Maten var fantastisk. Og noe av det billigste jeg har faatt hittil.
Naa er nettet nede igjen. Jeg faar til stadighet melding om ip-konflikt paa nettet og annen moro, saa naa tror jeg at jeg avslutter.
Ragnar
A.k.a. Gimmejamane!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar