Autogenocide

Paa mandag var jeg paa Genocide Memorial i Kigali. Har vaert paa Yad Vashem i Jerusalem og Tuol Sleng i Pnohm Pehn. Alle stedene er sterke. Alle stedene forteller om hva som skjer naar hat og ikke minst likegyldigheten raader.

"Problemet i verden i dag er ikke hatet, men likegyldigheten." - Eli Wiesel

Det tragiske med aa se de tre stedene er at de forteller akkurat samme historien. Det er ingen basal forskjell. En gruppe blir utpekt som aarsak til alle problemer. Folk blir oppildnet/hjernevasket med dette budskapet, og gruppen blir forsoekt rensket ut. Det 19'de aarhundre blir av mange kalt folkemordenes aarhundre.
Tyskland startet med aa utrydde to folkegrupper i Namibia. De skapte problemer for koloniherrene. Dette skjedde i 1904-1905. Armenerne ble nesten utryddet i 1915-1918. 75% ble enten drept eller doede av sult. 6 millioner joeder ble drept av nazistene foer og under andre verdenskrig. 2.5 millioner kampuchanere ble drept fordi de var intelligente nok til aa stille spoersmaalstegn ved Pol Pots "ideelle" kommunistiske regime, mellom1975 og 1979, da vietnamesiske soldater stormet landet. I tidligere Jugoslavia ble hundretusener drept eller drevet ut av forskjellige omraader for aa "rense" dem.
I loepet av 3 maaneder i 1994 ble nesten 1 million tutsier og moderate hutuer slaktet ned som dyr i et lite land nesten ingen hadde hoert om i Afrika. Mens vi fremdeles var i lykkerus etter OL paa Lillehammer og forberedte oss paa VM-sluttspill i fotball.

Historisk :

1959 : Kongen av Rwanda doer paa mystisk vis. Mange begynner aa ymte om at de vil ha loesrivelse fra Belgia. Under hele det belgiske kolonistyret, har tutsier (eller de som er blitt definert som tutsier av belgierne) hatt den politiske og oekonomiske makten. I ekte fascist-aand definerte belgierne tutsierne som "minst primitive" av de to gruppene. De var lysest i huden, og hadde mest europeisk utseende.
Naar belgierne skjoenner at de ikke lenger kan holde paa kolonien, bestemmer de seg for aa reversere sin tidligere avgjoerelse. For aa rette opp den foerste feilen, lar de hutuene ta over all makt, overfoerer haeren til dem, og hjelper dem med aa fjerne tutsier. Hundretusener flykter. Titalls tusen blir drept.
1962 : Rwanda faar sin egen regjering, bestaaende av kun hutuer. Regimet er sterkt fascistisk, og systematisk trakassering og drap paa tutsier er en dagligdags affaere. Dette utvikler seg saa ekstremt at selv hutuene begynner aa foele seg ille til mote.
1973 : Tidligere forsvarsminister Habyarimana tar over etter et kupp. Han omgjoer staten til ett-partistat. Til aa begynne med ser det ut for at det er litt mer aapent enn det foerste. Men etterhvert kommer sterke segregerte lover paa plass. Han oppretter Interahamwe, en ungdomsmilitia som etterhvert skal bli utfoererne i et av de best planlagte folkemordene i historien. Interahamwe blir trent av franske soldater.
1 oktober 1990 : RPF, bestaaende av eksil-rwandere (deriblant mest tutsier, men ogsaa moderate hutuer) foretar et lynangrep mot nordlige Rwanda. De knuser den svake og lite motiverte RGF (regjeringshaeren). Frankrike sender store troppestyrker til Rwanda for aa hjelpe sine allierte i den sittende regjeringen. Fremrykkingen til RPF blir stoppet, og FN oppretter en buffersone mellom dem for aa hindre trefninger.
Habyarimana blir tvunget til aa delta i fredsforhandlinger i Arusha i Tanzania. De kommer frem til en fredsloesning som innebaerer at han maa innfoere flerpartistyre, og at han maa tillate tutsier og moderate hutuer i ministerposter. En interimregjering skal settes inn inntil demokratiske valg kan holdes. Ministrene blir satt opp. Regjeringen skal vaere klar i september 1993.
I Canada faar en general i det canadiske artilleriforsvaret beskjed om at han er oensket som leder for en FN-styrke som skal overvaake at det hele gaar ordentlig for seg, og at partene blir samlet i en haer bestaaende av baade hutuer og tutsier. Han sier ja uten aa noele. Han har oensket seg kommando over et "virkelig" oppdrag. Han ankommer paa sensommeren1993. Oppdraget viser seg snart aa vaere noe helt annet enn lett. For det foerste er ikke de ekstreme hutuene spesielt interessert i aa dele makten med noen. De saboterer ethvert forsoek paa aa faa ting til aa gaa fremover. De soerger for aa skape uorden og kaos til stadighet. Uker blir til maaneder mens Romeo Dallaire kjoerer i skytteltrafikk mellom lederne for de ekstreme hutuene og ledelsen i RPF.
I november 1993 faar han melding om at 6 barn er funnet maltraktert og hengt i naerheten av Ruhengeri, langt inne paa RGF-territorium. Han ankommer stedet og finner 6 smaa barn. Hakket ihjel. Jentene tydelig seksuelt misbrukt. Og alle hengt. En RGF-offiser viser frem en jakke. Med RPF-merker. "Tutsi!" Sier han. Dallaire foeler seg ikke sikker, og bestemmer seg for aa avhoere slektningene. Han maa bruke en tolk, en hutu. Dallaire skjoenner ikke hva de sier, men skjoenner at de er redde. Tolken formelig hyler "tutsi!" til de forskremte slektningene. Til slutt nikker de. Tolken henvender seg til Dallaire. "De sier det var tutsier som gjorde det.". Dallaire kjoeper den ikke. Dette er en velkjent propaganda-taktikk. IRA brukte den i Irland. Bombet "egne" pub'er for aa gi andre siden skylden. Noe de alltid fikk. Og PLO bombet palestinske hus og skjoet palestinere ved israelske kontrollposter for aa gi Israel skylden. Verden bet paa hver gang. Dallaire bet ikke paa. Han hadde moett RPF-soldatene, og de var noen av de mest disiplinerte, profesjonelle og motiverte han noensinne hadde moett. De ville aldri gjort denne tabben. Fordi han ikke bet paa, blehan stemplet av RGF som partisk og "tutsi-elskende".
I tiden fremover begynner han aa faa en mistanke til at det er en tredje part i konflikten. Noen han ikke ser. Med skjulte agendaer. Men han klarer ikke aa finne ut hvem. Han ber FN om flere mann, saa han kan foreta flere kontroller av grensen til Uganda, siden han mistenker at vaapen smugles over her. Det blir avvist.
10 januar 1994 faar han melding om at en informant i RGF gjerne vil snakke med ham. Han arrangerer et moete. Informanten kaller seg "Jean Pierre". Han bekrefter Dallaire's mistanke. Det finnes en plan for et folkemord i Rwanda. Planen ble utarbeidet paa slutten av 80-tallet. En gruppe kalt Interahamwe skal starte braak, og ikke minst, lede folkemordet. De har allerede "testet" planene. Tre ganger i 1990, tre i 1991, tre i 1992 og en gang i august 1993. De slaktet ned hele landsbyer av tutsier. Habyarimana hadde allerede beordret at alle tutsier skulle registreres i alle byer og landsbyer. At alle tutsibarn skulle separeres i klasserommet, og alle voksne skulle registreres med adresse eller hus/hytte. For Kigali fantes det planer som skulle soerge for at 1000 tutsier ble drept hvert 20'de minutt. Han visste ogsaa om tre vaapenlagre i Kigali. Med fare for egen sikkerhet tok ham dem med til det ene lageret. Det var smekk fullt av vaapen og ammunisjon. Og det laa i kjelleren til en av de ekstreme hutuene i interimregjeringen.
Informanten bad om FN's beskyttelse. Dallaire sendte et kodet telegram til Kofi Annan, som den gangen jobbet i ledelsen for fn-styrkenes strategisenter i FN. I dette bad han om to ting :

1) Beskyttelse for informanten.
2) Tillatelse til aa toemme lagrene, siden de broet med Arusha-avtalen.

Dallaire fikk et sjokk. Kofi Annan sendte et telegram tilbake. FN-styrkene skulle under INGEN omstendigheter tilby beskyttelse til informanter. Vaapenlagrene skulle IKKE raides, men informasjonen overleveres straks til interimregjeringen. Da Dallaire endelig fikk Go for aa raide dem, var de selvsagt tomme, og hutuene latterliggjorde ham som en "cowboy" med ville fantasier. Jean Pierre forsvant, og ingen har noensinne hoert fra ham igjen.

RTLM, radiostasjonen som etterhvert skulle gaa under navnet "Hate radio", spredte et hatbudskap hele dagen. De oppildnet folket til aa hate tutsier og skremte dem med at de naa kom for aa drepe dem som hevn for det som hadde skjedd tidligere. I et land der sentrale myndigheter eide Sannheten, og stemmen i radioen var Gud, var det ikke vanskelig aa paavirke befolkningen. Dallaire var paa stasjonen en gang, og ble moett av en kvinne som nesten fraadet i hat og raseri og hylte at hun skulle drikke blodet til alle tutsier.

Scenen var satt.

6 april oversvoemmes HQ til FN-styrkene av telefoner fra fortvilte tutsier og moderate hutuer. Alle utsett som ministre i interimregjeringen etter Arusha-avtalen. Soldater fra Presidential Guard har begynt utrenskningen. FN-personell sitter hjelpeloese, uten kjoeretoeyer til aa frakte personell, blir de lydhoere vitner til skrikene fra den ene etter den andre som blir skutt og drept.
Dallaire kontakter lederne for ekstremhutuene og forlanger en stans i drapene. De unnskylder seg og sier at morderne "handler paa egen haand utenfor deres kontroll". (En taktikk ogsaa brukt av Arafat da han levde). Dallaire vet det er de som styrer det hele. Men de har i tillegg tatt til fange ti belgiske soldater. Saa han er opptatt med aa faa frigitt dem.
Senere paa kvelden faar han en telefon fra flyplassen. Flyet som fraktet presidenten og presidenten fra Burundi, har blitt skutt ned. Han forlanger aa faa tilgang til vraket, men blir stemplet som partisk, og FN-styrkene trues med aa bli skutt om de forsoeker aa komme frem til vraket.
7 april blir han tatt med til et sykehus der han faar presentert en haug med lik. 10 belgiske soldater. De to han vet har beordret drapene, staar ved siden av ham og overrekker sine krokodilletaarer. Han kjenner kriblingen i hoeyrehaanden etter aa taa loven i egen haand. Men han vet at det vil sette de andre soldatene i fare. Han fikk vite av "Jean Pierre" at dette var strategien. Drep noen belgiske soldater, og Belgia vil trekke seg ut. Det gjoer de ogsaa.
Folkemordet er i gang. Tusenvis av veisperringer over hele Kigali soerger for aa sile ut tutsier og "forraedere". De blir hakket i hjel paa stedet.
17 april vedtar sikkerhetsraadet i FN to ting :

1) En resolusjon som fordoemmer volden i Rwanda.
2) Aa redusere FN styrken i Rwanda fra 2500 til 270.

En vantro Dallaire lurer paa hvilken planet FN sitter. Samtidig ser han at Frankrike sender store styrker av elite-soldater for aa redde ut franske borgere, og ikke minst, arkitektene bak folkemordet. De er tross alt frankrikes allierte...

Etter noen uker stinker hele landet doed. Raatnende lik ligger stroedd overalt. Hundene har spist seg saa fete paa menneskekjoett at de begynner aa angripe levende mennesker for aa faa kjoettet ferskere.
Barn i 10-12 aars alderen hakker ihjel barn. Gravide kvinner skjaerer fostrene ut av magen paa andre gravide kvinner. Gamle menn haker ihjel gamle menn.

I FN sitter de en hel dag og diskuterer hva de skal gjoere, uten aa bruke ordet "folkemord". Hadde de brukt det ordet, og vedtatt at det var dette som skjedde, hadde de nemlig hatt folkeretten paa sin side, og kunne invadere uten videre. Men de lar det vaere. Det kan hende dette skyldtes at de ekstreme hutuene hadde sin representant i en av de rullerende setene i sikkerhetsraadet paa det tidspunktet.

RPF setter inn en storoffensiv, og driver RGF og Interahamwe ut av Kigali og vestover. Frankrike bestemmer seg for aa sende en stor styrke for aa hjelpe sine tidligere allierte. Operasjon Turquise er i gang. De stormer inn i Rwanda fra Congo for aa stoette RGF. Oppmuntret av ankomsten forsoeker RGF en storoffensiv, men RPF slaar dem lett. Til slutt godtar franske styrker delingsplanen som Dallaire har foreslaatt.

RGF og Interahamwe starter en masseflukt mot Congo, og skyver en forskremt befolkning foran seg. "Tutsiene kommer for aa ta hevn!". I Congo faar de en humanitaer krise som nesten aldri foer. Naa reagerer verden og sender noedhjelp for milliarder av dollar til Goma. RGF og Interahamwe faar tvunget igjennom at de skal staa for fordelingen. Dette medfoerer at de kan holde hele sin egen befolkning i en jernhaand, og de bruker hjelpesendingene baade til aa kjoepe seg vaapen og ammunisjon, men ogsaa til aa tvinge folk til aa angi tutsier og moderate hutuer. Disse blir systematisk rensket ut.
Tilbake i Rwanda staar vantro og fortvilte mennesker og ser at mens overgriperne vasser til knaerne i noedhjelp, vasser de til knaerne i raatnende lik. Ingen sender hjelp til dem. Verden nekter aa innse at et folkemord har funnet sted.
I 1997 er RGF og Interahamwe, som naa kaller seg FDRL, sterke nok til at de foretar et nytt raid innover Rwanda. Tusener blir drept foer de atter blir drevet tilbake.
FDRL har naa infiltrert den congolesiske haeren. General Nkunda i den samme haeren nektet aa forlate grenseomraadene til Uganda da han ble beordret til det av president Kabila. Hans styrker skulle erstattes av de infiltrerte. Nkunda visste at maalet var de hundretusener tutsiene som bor i disse omraadene. Han tok med seg de 8000 mest lojale soldatene og startet et opproer mot sine egne landsmenn. FN stemplet ham som rebell. I begynnelsen av september leste jeg i avisen at hans styrker hadde overlevert FDRL-folk til FN. Naa for noen dager siden leste jeg i avisen at avhoer av disse har avsloert :

1) FDRL har infiltrert den congolesiske haeren.
2) President Kabila har utrustet dem med vaapen.
3) Den franske regjeringen har godkjent et vaapenkjoep paa $12 mill.
4) FN-soldater har solgt dem vaapen og ammunisjon i bytte mot gull.

Kanskje verden vaakner en dag.

Etter at jeg hadde gaat igjennom utstillingen paa memorialen, kom jeg til en gjestebok. Det eneste jeg kom paa aa skrive, var.

When will we ever learn?

Ragnar