torsdag 14. august 2008

Going home

Turen er snart over. Det er torsdag, og i kveld har jeg billett på
Z20 til Beijing. Z20 er et zuper-hurtig, zuper-komfortabelt og zuper-
duper-ultra-hyper tog som er så dyrt at kun rike og vestlige turister
har råd til å ta det. Jeg tok det fordi det var det eneste med ledige
liggeplasser. Gleder meg til å prøve det. Selv om jeg kommer til å
sove det meste av turen. I morgen går flyet vestover. Forhåpentligvis
med meg ombord.
For de som har fulgt ekstra godt med, har de sikkert skjønt at turen
her i Kina har vært en blandet opplevelse. Jeg ser at dersom du kun
holder deg til "postkort"-byene i de østlige delene av Kina, slik som
Beijing Shanghai og her, i Xi'an, så er det hele en grei opplevelse
og kan sikkert oppleves som minnerik. Personlig liker jeg ikke
postkort-byer. Jeg liker å oppleve det virkelige livet. Det virkelige
landet. De virkelige menneskene. Og da faller Kina igjennom. Jeg er
på mange måter glad jeg ikke er kineser. Selv som turist var det en
krevende øvelse å reise her. Til stadighet endrende forhold og
regler. Til stadighet sjekk av pass og bager. Til stadighet måtte
forholde meg til sensur og restriksjoner. Selv om jeg som turist fikk
gjøre mye mer enn vanlige folk. Vi tok oss en tur på en disco i
Urumchi. Der stod alle kinesiske ungdommene rundt bordene og så på
hverandre. Politi og sikkerhetsfolk gikk rundt i lokalet og passet på
at ingen gjorde noe. Vi dreit i slike ting, og hoppet opp på scena i
lokalet og danset merenge og breakdance. Vaktene stod med store øyne
og så på oss, men turte ikke gjøre noe. Snart kom den ene etter den
andre av kinesiske ungdommer opp. Og danset sammen med oss. Da vi
gikk ned, ble alle jaget ned fra scenen. Så snart vi kom opp, stod
vaktene på avstand. Jeg kan nesten ikke forestille meg hvordan det er
å leve i dette landet.
Om jeg ikke hadde møtt Ashley og de andre, hadde jeg sannsynligvis
aldri kommet meg til solformørkelsen. Kinesiske myndigheter ble
åpnebart tatt litt på senga, for de endret til stadighet reglene for
hvem som fikk dra opp i fjellene og hvorfor. Daglig fikk vi vite nye
ting. Hadde jeg vært alene, hadde disse sannsynligvis gått meg hus
forbi. Det var tydelig at myndighetene fikk litt panikk da de innså
hvor mange utlendinger som kom til formørkelsen. De var forberedt på
OL, men ikke formørkelse over det lille stedet Yiwu. Hundrevis av
politifolk stanset alt og alle som ikke hadde alle sine papirer i
orden. En busslast av astronomer måtte bli utenfor totalitetssonen
fordi de ikke hadde de riktige tillatelsene og lisensene for bussen
og deltakerne. De hadde ikke engang hørt om dette. Og ikke minstm de
ankom etter at utstedelsesfristen var gått ut. Resultatet var en
busslast av desillusjonerte og irriterte astronomer.
Taxisjåfører har ikke peiling på hvor noe er, utenfor postkort-byene.
Så du må vise dem på kartet. Og selv da har de problemer. Det fjerner
egentlig mye av poenget med taxier. Slik er det forøvrig med enkelte
taxifirma i Oslo også...
Hoteller blir bygget, og så starter forfallet. Det virker ikke som
noen er interessert i holde noe vedlike. Så hoteller som sikkert var
luksuriøse for 10 år siden, er nå bare rustne og sliten hoteller der
de forsøker fremdeles å ta samme pris som for 10 år siden. Heldigvis
har de skjønt at ingen er interessert i å betale så mye. Så store
rabatter på opptil 80% er ikke uvanlig. De kunne vel heller ha holdt
dem vedlike, så de kunne tatt mer betalt.
Kinesere flest smiler nesten aldri. Selv ikke når jeg hilser og sier
"Ni hao" koster de på seg et smil. Vi begynte etterhvert å lage
skoringstbeller for hvor mye smil de klarte å produsere. "Der ja! Kom
igjen! Du klarer det! Nei! Ikke denne gangen heller. Jaja. Kanskje
neste gang."
Folk har en del uvaner jeg ikke helt klarte å akseptere. For det
første så eier de ikke køkultur. Om det står 30 personer i kø, koster
det ikke noen en kalori å gå foran hele køen dersom det er plass til
det. For det andre er det ingen blygsel for å lette på beinet og
slippe en megabønne rett i ansiktet ditt. Opplevde dette da jeg satt
på et tog. Folk harker og spytter overalt. Folk røyker overalt. Det
er kun i en uyghur-restaurant i Urumchi at jeg har opplevd at røyking
forbudt faktisk ble håndhevet av personalet. Nesten ingen gjør noe
for å hjelpe deg å forstå hva de forsøker å si. Jeg bruker mye
tegnspråk og ting for å fortelle hva jeg vil. De fleste her bare
snakker kinesisk. Om du ikke skjønner hva de sier, fortsetter de bare
å snakke på kinesisk, eller, som Ashley opplevde : Ignorerer deg. Han
forsøkte å kjøpe billett, men dama bak skranken bare løftet på
skuldrene og ignorerte ham. Selv når han brukte kinesiske ord, brød
hun seg ikke. Hun bare viftet ham unna.
Så i det hele må jeg si meg enig i Ashley's konklusjon. Det skal bli
godt å komme hjem. Turen begynte bra, men det er så mange små
irritasjonsmomenter at det bare "gets to you" etterhvert. Så nå er
jeg sliten, og har mest bare lyst å dra hjem.
Skal bare en tur ut i dag for å handle gaver til folk hjemme og sende
postkort. Så er det togturen til Beijing og så : I'm homeward bound!

Returnere til Kina? Tja. Vet ikke helt. Tror ikke det.

Ragnar
Aka "Lone Ranger"
With a license to be bored to death

To Urumchi and back

Urumchi var en lite interessant by. Hadde det ikke vært for turen til
uyghur-markedene og restauranten, hadde det ikke vært noe å skrive
om. Vi bodde på et hotell omtrent midt i byen. Fra 20de etasje var
det god utsikt. Vi så det meste av byen. I det hele var det en litt
merkelig by. Det var først når en så de golde fjellsidene rundt byen
at en skjønte at en var i en ørken. Og byen i seg selv var bare en
rekke høyblokker med parker innimellom. Ikke det mest interessante.
De som elsker byer, hadde sikkert elsket denne. Den hadde alt en
måtte ønske av butikker, barer, restauranter og utesteder. Men lite
annet. Jeg har lagt ved noen bilder fra hotellrommet. Luftig...
På søndag var det meningen jeg skulle dra med toget vestover. Jeg
hoppet tidlig opp av sengen, siden toget mitt skulle gå 09.53. Jeg og
Tad tok oss en kjapp frokost i en restaurant ved hotellet. Deretter
kom jeg meg ut i en taxi og viste ham billetten min. Han nikket, og
raste avgårde igjennom gatene. Etter 30 minutter var vi fremme ved en
togstasjon. Jeg betalte de 45 yuan han forlangte. Jeg syntes det var
merkelig av togstasjonen lå så langt ute av byen, men det gjorde den
også i Turpan, så jeg godtok det. Jeg fikk drasset med meg pikkpakket
mitt og kom meg til inngangen. Fremdeles 15 minutter igjen. Jeg viste
dem billetten min og dama i døra begynte å le. Jeg er ikke i
spøkehumør så tidlig på morgene, så jeg hevet skuldrene i en
spørrende mine. Hun viftet med fingeren. Jeg var like vis. Viste
henne billetten. Hun viftet med fingeren. Nå begynte jeg å bli
irritert. Jeg trykte billetten opp i ansiktet hennes. Hun viftet med
armen og sa noe på kinesisk. Andre kom til og gjorde det samme.
De fant en som kunne "snakke engelsk", og etter 10 minutter med
"Eeeeeehhh, aaaaaahhh, uuuuuuuh, eeeeeeeeh" skjønte jeg at jeg var
ved feil togstasjon. Taxisjåføren hadde kjørt meg til en stasjon nord
for byen. Det holdt på å klikke for meg. De som kjenner meg, vet at
jeg har tålmodighet som en zen-buddhist. Men jeg har mine grenser.
Jeg gikk til billettkontoret. Vakten på utsiden forlangte å få se i
bagene mine. Jeg var ikke i humør, så jeg slengte alt ned foran
føttene hans og gikk rasende videre. Han hoppet opp og ble tydeligvis
nervøs. Ropte etter meg, men jeg var ikke i humør til å snakke. Etter
å ha blitt ledd ut av billedama i fem minutter, fant de en som
snakket 50 ord engelsk, og som forstod 10 av dem. Fikk byttet billett
til dagen etter. Enda en dag i Urumchi. Taxisjåføren jeg praiet
visste selvsagt ikke hvor hotellet mitt var, så jeg hoppet bare av
inne i byen og brukte høyhus som referanse til hvor hotellet lå. Tad
fikk nesten sjokk da han åpnet døra til rommet. Jeg fikk forklart
situasjonen, og jeg brukte mesteparten av dagen på å sove Ikke så mye
annet å gjøre.
Dagen etter fikk jeg resepsjonisten i hotellet til å skrive en lapp
til sjåføren for å sikre at han tok meg til riktig sted. Om Kina
noensinne skal kunne kalle seg turistvennlig, bør de sørge for at
taxisjåførene lærer seg i det minste hvor slike ting er. En
togstasjon er tross alt ikke noe obskurt hotell i en bakgate de
færreste har hørt om...
Dagen etter kom jeg meg på toget og en 33 timers tur ventet meg. Ikke
akkurat noe jeg så frem til, men samtidig gav det meg god tid til å
studere landskapet ute i ørkenen i Xinjiang-provinsen.
Jeg lurte på hvorfor Kina var så opptatt av å kinesifisere Xinjiang
og binde den så sterkt til Kina. Men det ble ganske klart for meg
etterhvert. De tusen nikkende giraffene talte sitt tydelige språk.
Kinas turboøkonomi er helt avhengig av enegi, og masse av det. Uten
olje er de fortapt. Som resten av verden. Og mens verdens
oljeproduksjon er i ferd med å bli tatt igjen av forbruket, gjør Kina
alt de kan for å sikre sine forsyninger hvorenn de måtte befinne seg.
Xinjiang inneholder ifølge eksperter en av de største reservene av
olje i verden. Overalt kjørte vi forbi nikkende giraffer som pumpet
opp det sorte gullet, og borerigger som boret nye drikkehull for nye
giraffer. Tog og tankbiler gikk i skytteltrafikk for å sende oljen
til store raffenerier ute i ørkenen som produserte bensin og diesel
til en stadig tørstere turboøkonomi.
I det hele må jeg innrømme at malayeren jeg pratet med i Melakka i
1998 hadde rett. Kinesere er de reneste kapitalistene i verden. Det
er knapt noe i verden som tilber Mammon så sterkt og overbevisende
som kinesere. Så å kalle Kina kommunistisk er vel ikke helt korrekt.
Det er vel den råeste formen for kapitalisme en kan tenke seg. Og de
bruker samme midler som alle andre land for å fjerne fokus fra
problemene. Jeg syntes utsikten fra hotellrommet mitt var talende.
Rett ut fra vinduet så vi neon lyse og blinke i vakre farger og
mønstre. men så en rett ned, så en falleferdige boligblokker der
søplet fløt, rusten farget det meste, og betongen var begynt å
smuldre. Neon trollbinder en. På samme måte som tv. En blir en slave
av inntrykk, og de fleste klarer ikke å komme seg unna. Da jeg gikk
meg en tur rundt i gatene i Urumchi, så jeg nettopp denne effekten.
Neon er brukt for å lokke folk i fella. Tusener og kanskje millioner
blir trukket mot "bright light, big city". Som fluer mot en lampe.
Hypnotisert av det de tror er det gode liv. For så å bli fanget i et
nett. Ute av stand til å komme seg unna.
Mange blir lokket av det tilsynelatende enkle livet i byene. Selger
alt de eier og flytter til byen der alt er lyst og fint og rent og
enkelt. Bare for å ende opp som tredjerangs arbeider på luselønn og
bo i en trang blokkleilighet sammen med kakerlakker og lus.
Pratet med Fiona i går. Hun hadde leilighet i London, men ville ikke
tilbake. Ville heller bygge seg et hus på landet. Hun var lei av
byen. Den var bare tom. Men det var der pengene var. Og slik er det
vel i Kina også. Og slik er det vel i alle land. Og slik kommer det
vel alltid til å være.

"Can't you see It all makes perfect sense Expressed in dollars and
cents Pounds, shillings, and pence" - Roger Waters

Ragnar

Den olympiske drømmen

Norsk kjørestil :

1) Observer at barn leker på motorveien foran deg
2) Slipp opp gassen og slakk på farten
3) Om noen av barna løper ut i veibanen, brems og forsøk å svinge unna.

Kinesisk kjørestil :

1) Observer at barn leker på motorveien foran deg
2) Sørg for å kjøre forbi den du holder på å kjøre forbi før du gjør
noe annet
3) Om noen av barna løper ut i veibanen, sørg for å tute på dem i
minst 2-3 sekunder før du gjør noe annet
4) Når det er for sent, trå inn bremsen alt du klarer og innbill deg
at du klarer å svinge den fullastede bussen unna

Jeg har sagt før at kinesere kjører bil som om de mister hjernemasse
hver gang de tørker seg bak. Nå har jeg fått et grusomt bevis.
Jeg reagerte ikke så mye på tutingen. Det gjør alle 2/3 av tiden her
uansett.
Jeg reagerte litt på bremsingen.
Det var først da vi svingte så kraftig at bussen holdt på å velte at
jeg skjønte noe var galt. Jeg både hørte og kjente en kraftig dunk i
bussen. Jeg tenke vi hadde sneiet borti en bil. Da vi hadde stanset,
sa Tad : "Don't look, it will be ugly!". Jeg klarte ikke la det være.
Forventet en krasjet bil. I stedet lå en liten gutt der i veibanen.
Jeg kjente jeg ville grine, men klarte det ikke. Ble kvalm, men
klarte ikke kaste opp. Det eneste jeg klarte, var å stirre på den
lille kroppen som lå urørlig i veibanen. Hele kroppen min begynte å
skjelve. Jeg forsøkte å se om det var bevegelse. Ingenting. "Pust!"
tenkte jeg. Han pustet ikke. Blodet rant fra øret hans. Den venstre
armen hans lå i en helt feil vinkel under ham.
Jeg så tomflasker spredd over et langt strekk. Det begynte å demre.
Han og de to andre barna hadde samlet tomflasker folk hadde kastet
langs veien. Barn lever i egne univers. De vet hva som er farlig, men
det som er farlig det ene sekundet, kan være glemt det neste. Gutten
så bussen, men vennene ropte på den andre siden. Da var bussen glemt.
Vi gikk av bussen. Jeg gikk rundt fronten av bussen. Knust lykt og en
diger bulk vitnet om det kraftige sammenstøtet. Jeg så flaskene. Han
hadde blitt kastet 20-30 meter bortover. Sjåføren holdt godt over 100
km/t. Plutselig rykket gutten til. Jeg skvatt nesten. "Han puster!"
tenkte jeg. Så skjedde det ikke mer. Så kom en ny rykning.
Dødskramper. Jeg kom på et program jeg hadde sett om ulykker. Kommer
det blod ut øret, er det normalt tegn på massiv hjerneskade. Lite
blod tyder på hjertestans. Den grusomme realiteten slo inn over meg
som en bølge. Jeg stod og så et barn dø.
Etter en stund kom noe som lignet en taxi. Ikke en ambulanse. De fant
noe avispapir, og bussjåføren vår la avispapir under hodet på gutten
og løftet ham opp. Han bar ham inn i baksetet på bilen og de kjørte
avgårde. Ingen førstehjelp. Ingen behandling på vei til sykehuset. Vi
ble stående og måpe. Er dette mulig? En stund etter at de var kjørt,
kom ambulansen. Han hadde ingenting å hente.
Så stanset en bil rett foran bussen. Ut kom en mann og en kvinne.
Kvinnen gikk bort til den lille blodflekken på veien og sank sammen
foran den. Tydeligvis i sjokk. Hun gråt ikke. Satt bare der på kne
med åpen munn. Som om hun ville hyle. Men det kom ikke en lyd. Hun
tok opp de små Crocs'ene hans. Så på blodflekken. Mannen snakket med
de andre. Så gikk han bort til moren. Sa noe til henne. Hun nikket.
Han hjalp henne på beina. De kjørte bort.
Etter en stund kom en ny buss for å ta oss det siste stykket til
Urumchi. Vi kom oss på hotellet og opp på rommene. De andre ville
møtes for å se på åpningen av OL. Jeg unnskyldte meg med at jeg måtte
ha noe å spise. Forsåvidt sant, men ikke hele sannheten. Trengte tid
for meg selv. Jeg gikk inn på en KFC, bestilte meg et måltid og satt
der ved vinduet og åt mens bildene fra motorveien flerret sinnet mitt
i takt med pulsen min. Jeg lot det skje. Gikk gjennom hvert eneste
sekund. Alle detaljer i all sin grusomhet. Det er måten jeg klarer å
håndtere slikt. La hjernen jobbe så mye at den til slutt aksepterer
realitetene.
Jeg så ut vinduet. Det var stille i gatene. Jeg tittet på klokka. OL
i Beijing var begynt. One world, one dream. Jeg kunne bare tenke på
den drømmen jeg hadde sett fordufte. Ilden var tent. Jeg kunne ikke
tenke på annet enn det lille lyset jeg hadde sett slukne. Og mens
mange velvalgte ord drysset over digniteter og deltagere om drømmen
og ilden i Beijing, kunne jeg bare finne tre for den drømmen og
flammen jeg hadde sett slukne der ute på motorveien :

Hvil i fred

Ragnar

Turpan

Turpan er en spesiell by. Den ligger på den nest lavestliggende
punktet på kloden. 154 meter under havnivå. Bare Dødehavet ligger
lavere. Det er også sagt å være det varmeste stedet på denne siden av
graven. Det er også det stedet der det for alvor gikk opp for meg hva
kinesisk myndigheter gjør for å undertrykke de folkene de okkuperer.
For det første så er det i følge kinesisk lov ikke lov å arbeide
dersom temperaturen går over 50 grader. Det gjør den til stadighet i
Turpan. For å fikse på dette, har de derfor innført en "offisiell
temperatur". Dette er den som er godkjent av myndighetene. Og den går
aldri over 50 grader. Derfor er den offisielle varmerekorden her 49.6
grader C. Selv om gradestokken viser noe helt annet.
For det andre så har kinesiske mynigheter forbudt dyrking av hvete og
bomull her. Dette er to svært viktige produkter for uyghur-folket. Nå
må de kjøpe dette fra Han-kinesere.
For det tredje er stedet kjent for sitt unike vanningssystem som har
gjort det mulig å gjøre Turpan til en oase i hva som ellers er en
ulevelig ørken. Dette har blitt overtatt av han-kinesere, og uyghur-
folk må nå betale vannavgift til han-kinesere for å få bruke sitt
eget vanningssystem som de har holdt vedlike med fare for egne liv i
over 2000 år.
For det fjerde så får ingen jobb uten at de kan mandarin. Dette
fjerner effektivt alle andre enn Han-kinesere fra alle viktige
stillinger i samfunnet. Uyghur-folket nekter å lære mandarin.
Vi var ute og besøkte et sted der de viser frem hvordan
vanningssystemet er blitt laget, holdt vedlike og ikke minst, hvordan
og hvorfor det fungerer. Her fikk vi førstehånds kjennskap til
hvordan han-kinesere lyver for å fjerne alle spor av uyghur-
tilhørighet og legge til sin egen. Det verste med dette er jo at de
ikke engang gidde å sørge for at løgnene henger sammen. På en plakat
stod det at kineserne bygget vanningssystemet for 2000 år siden.
Problemet er bare at i Jyayuguan, 1500 km øst for Turpan, står det å
lese at dette var den vestlige grensen for det kinesiske keiserriket
2000 år siden. Alt vestenfor dette var bare ørken, barbarer og
personer utvist fra keiserriket. Hvordan kan da kineserne ha bygget
dette vanningssystemet? Det er nesten latterlig å lese.
Jeg har lagt ved noen bilder fra vanningssystemet. Selv om dette er
bare en slags modell av det.
I tillegg dro vi samme dag til en stor oldtidsby som ble bygget lenge
før jeg ble født. Den var kjempestor. Og lå midt ute i en elv. Trolig
er dette en av de beste ideene til en by jeg kan komme på. Elven
ville lage en naturlig barriære for angripende hærer, og dermed gjøre
byen nærmest uangripelig. Jeg har også lagt ved noen bilder fra denne
byen. Den ligger rundt 7 km utenfor Turpan.
Vi kom i prat med ei dame fra England. Lorna. Hun hadde jobbet i Kina
i to år. Hun kunne gi oss noen interessante opplysninger. Hun var i
Kashgar den dagen terroraskjonene skulle ha skjedd. Hun hverken hørte
eller så noe. Hun pratet med en kinesisk venn, og han hadde heller
ikke sett eller hørt noe. Han mente det sannsynligvis bare var noe
kinesisk propaganda for å gi dem påskudd for å arrestere uyghur-menn.
Ikke lenge etterpå var jeg vitne til at hundrevis av uyghur-menn ble
samlet i en park i Turpan. De ble skysset bort i politibiler med
sirener og blålys.
Lorna fortalte videre at en som utlending og lokal måtte passe seg
for å nevne de tre T'er. Tibet, Taiwan og Tianamen. En lærer-kollega
av henne hadde tatt opp Taiwan-spørsmålet til diskusjon i klassen. En
elev hadde fortalt foreldrene, som igjen hadde fortalt politiet.
Læreren ble kalt inn av politiet og fikk beskjed om at dersom dette
gjentok seg, ville visumet hans bli inndratt med øyeblikkelig
virkning. Og han ville bli erklært persona non grata på livstid. En
diskuterer ikke sannheten i Kina. En aksepterer den Beijing-definerte
sannheten. Lorna fortalte at kineserne hadde gravd ned gamle
kinesiske artifakter ute i Xinjiang-provinsen for så å "tilfeldigvis"
finne dem senere. Dette brukte de så som bevis for at kineserne hadde
vært i provinsen lenge før uyghur-folket. Hele utgravningene var så
latterlig åpenbart tillaget at hun mente eneste grunnen til at ingen
reagerte, var fordi de var så vant med å bare nikke når Beijing sa
"nikk!".
Da Kina overtok Xinjiang-provinsen forsøkte lederne i uyghur-folket å
forhandle med Beijing. Beijing gikk tilslutt med på å sende et fly
for å hente alle sammen til Beijing for å samtale. Flyet styrter
derimot "uheldigvis" over et kinesisk militært skytefelt, og alle
lederne omkom. Motstanden døde av seg selv. Og Kina overtok hele
området. Og bygde veier, jernbaner og byer for å fylle provinsen med
Han-kinesere.
Kinesiske myndigheter godtar ingen motstand og slår ned tilfeldig og
hardt på enhver som stiller spørsmålstegn ved Kinas rett til
Xinjiang. Uansett hvor fredelig de enn måtte demonstrere. Dette
gjelder både kinesere, uyghur, tibetanere og utlendinger.
Turpan er omgjort til en dårlig kopi av Vegas. Med neonparker så
vulgære at selv Vegas ville vært flau.
I det hele var dette en blandet opplevelse. Hadde det ikke vært for
at jeg fikk oppleve den fantastiske uyghur-maten, hadde det vært bare
trist. Uyghur-folk var også de eneste som gjorde Turpan til en
opplevelse i seg selv. Smilende møtte de en. Til forskjell fra
kinesere som nesten aldri så mye som smiler. Uyghur-folkene er også
kjent for druene og rosinene. P.g.a. vanningssystemet har de kunnet
dyrke druker midt i den glødende ørkenen i 2000 år. De er rettmessig
stolte av dette systemet. Nic hadde fått blitt med en av de som
vedlikeholdt systemet og fikk hele historien. Han skulle lage en
dokumentar som han håpte noen ville vise på tv.

Ragnar
Aka "Desillusioned desertdveller"
With a license to speak my heart

Sandstormen

Jeg hadde kjøpt meg billett til Urumchi fra Hami. De andre skulle til
Turpan. Ashley hadde allerede dratt, fordi han skulle til Kashgar for
å krysse grensen til Pakistan. Jeg hadde sagt farvel til de andre og
satt på bussen. Eller rettere sagt, lå. Som vanlig funket ikke
aircon, så det var varmt og klamt i sengen. Bussjåføren samlet inn
alle id-kort og mitt pass. Jeg var, som vanlig, den eneste
utlendingen. Dette ville forenkle sakene ved alle politistoppene på
veien. 4 i tallet. Etterhvert klarte jeg å sovne, selv om senga var
litt for kort, og ryggen min var klam av svette. Og bussen duftet av
gammel sovesvette.
Jeg våknet rundt klokka seks. Damen bak skranken på busstasjonen
hadde sagt at bussen skulle komme frem til Urumchi klokken 7, så jeg
satt meg opp i sengen. Vi var ved enda en politisjekk. En fyr hadde
kommet ombord. Studerte passet mitt nøye. Studerte meg. Snakket med
sjåføren. Studerte passet mitt enda en gang. Så forsvant han med alle
id-papirene. 15 minutter. Halv time. Tre kvarter. Jeg sukket. Ikke
muligheter for å komme frem i tide på denne måten. Til slutt kom
sjåføren tilbake med papirene våre, og vi kunne fortsette. Etter en
time stoppet vi bak en kjempekø av lastebiler og busser. Sjåføren
stengte motoren. Og vi ventet. Og ventet. Og ventet. Og ventet. Uten
motoren på gikk ikke engang viftene. det ble ulidelig varmt. Jeg gikk
av bussen. Ute var det kaldere.
Da vi hadde stått der i et par timer, spurte jeg sjåføren når veien
skulle åpne. Klokka 10 var svaret. Jeg trodde dette var vanlig
prosedyre, så jeg ristet på hodet. Typisk å love klokken 7 når de
egentlig vet at vi ikke kan komme frem før etter 10. Jeg trodde vi
stod utenfor Urumchi. Da klokka var 10 begynte vi å bevege oss. 200
meter. Så var det bom stilt igjen. Så stod vi der i 1 time til. Så
kjørte vi 500 meter. Så bom stilt. Rundt klokka 14 begynte jeg å bli
utålmodig. Jeg sendte en melding til Ashley for å høre om han hadde
komme frem. Han var strandet i Turpan. Det hadde vært en terroraksjon
i Kashgar. I tillegg var det en gigantisk sanstorm som skyllet over
området, så alle tog og busser var innstilt. jeg så meg rundt. Jeg
hadde lagt merke til tåken rundt oss. Nå la jeg merke til at den var
brun. Det var ikke tåke. Det var støv. Vi var i utkanten av
sandstormen. Jeg trodde jeg hadde tørre øyne. Nå skjønte jeg at det
var støvet som gjorde det.
Jeg fikk praiet en taxi til å kjøre meg til et sted der jeg kunne
kjøpe drikke. Tørsten sved i halsen min. Ting begynte å demre for
meg. "Turpan?" spurte jeg. Han nikket. Vi hadde stått fast rett
utenfor Turpan. Jeg sendte ne melding til Ashley. Jeg var velkommen
til å dele rom med ham, om jeg ville. Han satt og spiste frokost. Jeg
fikk praiet en ny taxi og lempet alle sakene mine over i den. Hadde
ikke til hensikt å sitte på bussen hele dagen om jeg kunne dra til
Turpan i stedet. Jeg møtte Ashley og vi fant oss et hotell inne i
byen. Dagen etterpå kom de andre. Vi måtte nesten le. "Hele universet
konspirerer mot at vi skal skilles!" sa vi.
En dusj fjernet mesteparten av støvet som hadde satt seg fast i
svetten på kroppen min. I løpet av kvelden la støvet seg. Vannvogner
kjørte rundt og vætte støvet så det skulle legge seg. Etterhvert
kunne vi se solen. Sandstormen var i ferd med å løye.

Ragnar
Aka "Mr Sandman"
With a license to chew dust

lørdag 9. august 2008

Lunatics

Starring : Ragnar aka "Warhammer", Greg aka "Brownie", Tad aka
"Gandalf", Fiona aka "Fi", Ashley aka "Ash", Jorg aka "Ze naughty
German", Naomi aka "Bouncing bunny", Simon aka "I know where you
live", Andy aka "the fixer" and Nicholas aka "Nic".
Jeg våknet tidlig. 1 august. I dag skulle det skje. Ashley tittet
bort på meg. "Good morning, honey" sa han og lo. Han kunne så
fortelle meg at Simon som jeg skulle dele bil med, hadde bestem seg
for å dra til en oase like utenfor byen. På denne siden av fjellene.
Jeg likte ikke dette. Ble irritert og frustrert. Jeg ville være
sammen med de andre. Og jeg hadde lyst å se den oppe i fjellene.
Nærmest mulig sentrallinjen. Vi pratet om dette og bestemte oss for
at vi skulle overtale Simon til å bli med opp i fjellene. I tillegg
hadde han tatt med seg en kinesisk fyr uten billett. En måtte ha
billett for å komme inn i området oppe i fjellene. Dette kunne være
en av grunnene til at han ville dra til oasen utenfor byen. Jeg var
klar med alle argumentene da Simon banket på døren. "Hello guys!
Ready for a trip into the mountains?" Jeg ble stående litt måpende.
Han hadde faktisk bestemt seg for å dra opp i fjellene allikevel. Og
jeg som hadde alle argumentene klare og allting...
Vi fikk pakket sakene våre og kommet oss ut til bilen han hadde leid.
Jeg og Ashley stakk for å handle litt drikke til turen. Da vi kom
tilbake, stod Simon og kranglet med sjåføren. "Problem guys" sa han
da han så oss. Selskapet ville ha bilen tilbake den dagen, hvilket
betød at han ikke kunne kjøre oss. Vi så på hverandre og ristet på
hodet. Simon fikk den kinesiske gutten til å fungere som tolk og
ringte til selskapet i Urumchi. Han skjelte ut sjefen, men kom ikke
noen steder. Ingenting hjalp. De skulle ha bilen tilbake i dag. Simon
avsluttet samtalen med "I know where you live!" Han frådet nesten på
dette stadiet. Vi fikk overtalt sjåføren til å kjøre oss opp til
fjellene mot 400 yuan. Men han ville forlate oss så snart vi hadde
funnet de andre. Dette betød at vi ville være strandet der oppe
dersom det kom skyer. Vi hatet alle tanken, men det var ingen tid å
fikse dette på. Så vi satte oss i bilen og kom oss av gårde.
To strenge og lange sjekkpunkt senere var vi oppe i Yiwu fylke. Den
kinesiske gutten slapp ikke igjennom uten billett, så vi satte ham av
der, slik at sjåføren kunne plukke ham opp på vei ned igjen. Vi kom
oss inn på en restaurant og fikk oss litt lunsj før det store skulle
skje. Klarte å få kontakt med Fi og Brownie og fant ut hvor de var.
Så bar det ut og forbi astro-senteret. Der var det smekk fullt av
folk og busser. 2 km etter senteret så vi et kjent smil. Andy stod
ved veien og tok i mot oss. Sjåføren deres hadde tatt dem med til et
fantastisk idyllisk sted nede ved et elveleie. De andre lå under et
stort tre og slappet av i skyggen. De var omringet av lokale folk som
gjerne ville ta dem i hånden og bli tatt bilde av sammen med dem.
Spesielt Gandalf, som fikk status som julenissen. De elsket det
lange, hvite skjegget hans. Faktisk så lenge han har vært i Kina, har
alle stirret på ham. Han ser ut som en av Kung Fu mestrene i en
typisk Hong Kong produksjon.
Vi fikk lastet av alt, og Simon og Andy gjorde sitt beste for å få
tak i en ekstra bil. De klarte det til slutt, men kun til ETTER
formørkelsen. Vi slo oss til ro med at vi måtte bi værende. Andy og
Fi tok seg en runde rundt for å se om det fantes andre områder som
kanskje var bedre til å observere fra. Skyene var ikke spesielt
plagsomme. Så vi antok at dette kom til å gå bra. Dessuten forsvant
de fleste mens vi satt der under treet.
Vi hadde ankommet rundt 1.5 timer før første kontakt. For de som ikke
vet hva dette betyr, så skal jeg gi litt informasjon om forløpet til
en formørkelse :
Første kontakt : Dette er når månen akkurat berører solskiven.
Andre kontakt : Når solen er helt formørket, også kalt totaliteten.
Tredje kontakt : Når solen titter frem igjen
Fjerde kontakt : Når månen forlater solskiven helt.
Jeg satte opp utstyret mitt, som bestod av et speilreflekskamera og
en 400 m telelinse med to filter på. Det ene var et rød-filter for å
fjerne det meste av lyset fra solen, og det andre var et selvlaget
solfilter. Dette fjerner 99.999% av lyset fra solen. Dette ble
plasser fremst av de to, slik at jeg enkelt kunne ta det av under
totaliteten. Dette er nemlig kun nødvendig i de innledende fasene da
sollyset ellers ville ødelagt kameraet. Jeg tok noen
testeksponeringer og fastslo at solen var stille. Dvs. ingen
solflekker eller noe. Så det skulle bety at koronaen ville bli ganske
symmetrisk. Jeg håpte allikevel at det skulle være noen protuberanser
eller noe slikt på overflaten.
Vi satt i skyggen og koste oss mens vi ventet. Og ventet. Ventetiden
kan være utrolig lang. Vi som hadde prøvd noen formørkelser, forsøkte
å fortelle "jomfruene" blant oss hva de kunne forvente. De hadde ikke
noen anelse hva de kunne forvente, og å forsøke å fortelle hva
opplevelsen innebærer, er nærmest umulig. En må ha opplevd det for å
skjønne. Vi ble gjerne omtalt som "lunatics", eller "månegale" av
jomfruene. Men de skulle snart bli en del av oss.
18.08 kunne jeg konstatere "First contact!". De andre kom løpende til
og fikk se i kamera og gjennom formørkelsesbriller at solen hadde
mistet en liten bit. Jeg kjente blodet mitt bruse og hjertet mitt
hamre litt kraftigere og hurtigere. Jeg pustet inn og ut et par
ganger før jeg sa til meg seg "Here we go again!". Jeg visste hva som
ventet.
Brownie og Nic hadde tatt seg en tur opp på en liten høyde noen
hundre meter ute på en slette. De kalte høyden "Donkey Ridge", siden
de ble møtt av et par esler der. De anbefalte at vi skulle alle gå
dit for å se den. Vi syntes det hørtes ut som en god ide, siden det
ville gi oss bedre utsyn til formørkelsen. Fire elvekryssinger, og ca
1000 nåler fra brennesler senere, ankom vi Donkey Ridge. Utsikten var
upåklagelig. Vi hadde fjell i bakgrunnen. Fjell på siden og slette
foran oss. I tillegg til selskap av noen kuer, esler og sauer. Ute i
horisonten så vi observatoriesletta der de fleste utlendingene stod.
20 minutter til totalitet. Jeg stilte inn kameraet på nytt og fikk
tatt noen eksponeringer i tillegg til at jeg fikk øvet på de
eksponeringene jeg skulle ta under totaliteten.
Ti minutter før totalitet la en liten sky seg rett i veien for solen.
Simon begynte å løpe som gal over hele sletta for å se om han kunne
komme seg unna. Folk skrek "Get off!". Brownie begynte krabbegåing
sidelengs, men innså at det ikke lot seg gjøre. Vi roet oss ned og
konstaterte at vi ikke kunne dra noe sted. Jeg sendte noen tanker opp
til Master of the Universe. Skyen bevegde seg, og rett før
totaliteten, stod solen midt i et hull i skyen. Vi alle hylte i
ekstase. Mørket kom lynende kjapt. Ashley, som var en av jomfruene,
begynte å kjenne adrenalinet. Så kom måneskyggen farende som en
rakett. 5000 km/t suste den over oss og PANG! så var solen borte.
Koronaen glødet rundt solen. Brownie filmet Ashely under totaliteten.
En kan se på ham at dette hadde han aldri forventet. "God has punched
a hole in the sky!" ropte jeg. Ashley nikket. Det er nemlig slik det
ser ut. Månen er helt sort. Så det ser ut som et hull i himmelen. Jeg
fikk summet meg og tatt eksponeringene jeg hadde tenkt. Så bare nøt
jeg synet. Så rundt meg på den mørke himmelen.
"Here it comes!" ropte Brownie. Noen sekunder senere eksploderte
lyset fra baksiden av månen. Solen var tilbake. 1 minutt og 58
sekunder var vi i skyggen av månen. "How long til the next one?"
spurte Brownie. Alle lo. Unntatt jomfruene. De stod som bergtatt.
Ashley så seg rundt nesten som han hadde våknet fra å ha gått i
søvne. "I so didn't expect that!" sa han. Han tok opp mobilen og
sendte en melding til alle kjente i England. Deretter forsvant han et
stykke unna oss og satte seg ned på huk. Etterpå fortalte han at han
bare måtte gå bort. Det var så sterk opplevelse at han visste ikke
helt hvordan han skulle takle det. Han måtte bare komme seg unna for
å komme til seg selv. Gandalf, som også var jomfru, ble helt stum.
Han bare satt og så på solen gjennom formørkelsesbrillene. Etter at
han hadde samlet seg, sa han : "That's the second time I have lost my
virginity, but this one is the most memorable!"
Fi ropte ut "This gives me an excuse to kiss all the boys!". Hun gikk
rundt og klemte alle og gav oss et kyss på kinnet. Vi alle gav
hverandre en klem og gratulerte hverandre. There was a lot of love
going around, som de sier. Vi hadde delt en sterk opplevelse, og den
er vår sammen.
Senere fant vi ut fra Naomi at de som hadde vært på observatoriet,
hadde stått i skyggen av skyene, og fikk bare sett noen sekunder av
totaliteten før solen tittet frem igjen. Så en kan trygt si vi alle
var glade for at vi ikke hadde stått der. Vi kunne alle konstatere
suksess. Dette var in 6 formørkelse og jeg har nå sett rundt 15
minutter totalitet. Og jeg tror ikke dette er den siste.
Litt om kallenavnene våre :
Warhammer : Greg klarte ikke å uttale navnet mitt, så han kalte meg
bare "nagga". Dette fant jeg etterhvert ut var et rødt klede som
aboriginier bruker over de edlere deler når de skal krige... Ashley
hadde hele tiden kalt meg "Norsk God", så det ble etterhvert til at
jeg ble kalt "Warhammer" etter krigskledet og Tors hammer.
Brownie : Greg heter Gregory Lawrence Brown. Han skal etter eget
utsagn være direkte etterkommer etter Lawrence of Arabia. Brown ->
brownie.
Gandalf : Han har et skjegg som ligner på det Gandalf i Ringenes
Herre har. Når han har fått noen brune innabords, skifter han navn
til "Gonzo", av åpenbare grunner...
Fi : Kortform av Fiona. Siden hun ofte håndterte regninger og penger
på hotell og restauranter, ble hun også kalt "Fee Owner", som på
australsk uttale høres ut som Fiona.
Ash : Kortform for Ashley, fikk også tilnavnet "The Anglo-Saxon".
Ze naughty German : Fikk tilnavnet fordi han hele tiden kom med masse
små poser med "bruspulver" i alle former. Kan ikke si jeg likte helt
dette...
Bouncing Bunny : Naomi var en kinesisk dame Jorg hadde møtt, og som
fungerte som oversetter, guide, billett-fikser og "snakke-rundt-
grøten-til-kinesiske-myndighetspersoner"-dame. Tilnavnet tilskrives
to ting : For det første var hun så full av energi at hun alltid
hoppet rundt og danset. I tillegg hadde hun både ektemann og
kjæreste, men ifølge Ashley krøp hun allikevel til sengs med en i
gruppa i tillegg til å flørte med et par andre. Da har en grunnen til
det andre tilnavnet...
I know where you live : Om du har lest teksten, er det sikkert
åpenbart hvorfor.
The fixer : Hvis det var noe Andy ikke kunne fikse, så var det ikke
mulig å fikse. Han stod nesten konstant på telefonen for å ringe
personer han kjente over hele verden for å fikse problemer for oss.
Nic : Kortform av Nicholas. En fyr som sammen med broren investerte i
boligmarkedet i London, og tjente så mye på dette at han ikke trenger
å jobbe mer. Så han tilbringer tiden sin med å reise.

Til neste gang : Sometimes the Sun is eclipsed by the Moon.

Ragnar
Aka "Warhammer"
With a license to be a lunatic.

Gastle in the snad

Tittelen er ikke en feilstavelse fra min side, men bare et eksempel
på Chinglish. Kinesisk engelsk. For de som kan litt engelsk, så
skjønner dere sikkert at det er snakk om "Castle in the sand". Dette
var et sted ute i ørkenen rundt Hami. Vi hadde alle lyst å se stedet,
så vi fikk Jorgs veninne, Naomi til å prai to taxier som kunne ta oss
dit. En time og den nå sedvanlige politisjekken av pass og papirer
senere, var vi fremme ved inngangen til ørkenen. Det var faktisk en
inngang der. I alle fall dersom du ikke hadde lyst å bruke
firhjulstrekker. Stedet hadde en gul dino utenfor. Den så ut som en
krysning mellom en høne og en firfisle, og fargen som om den var
hentet fra the Simpsons. Vi kjøpte billetter og ble vist inn til et
lite museum med gjenstander de hadde funnet ute i ørkenen. To ting
vakte interesse. Det ene var et lik av en kvinne. Den andre var en
kvist. Behørlig innrammet og merket for de som ikke visste hvordan en
kvist så ut. Man tager hvad man haver, sies det. Det var definitivt
tilfelle i dette museet.
Deretter bar det utover i ørkenen. Det var varmt. Fryktelig varmt.
Første stopp var "The tortoise". Dette var en knaus som så ut som en
skilpadde. Til min store overraskelse så det faktisk ut som en
skilpadde. Deretter bar det videre til neste attraksjon, "The double
headed horse". Denne var litt mer fantasifull, men vi skjønte
tegninga. Til sist kom vi frem til "The Gastle in the snad". Det var
ikke så mye igjen av the Gastle, så vi var alle enige om at det var
"gastly". Men klippeformasjonen rundt var derimot fantastiske. med så
mye struktuer og former at jeg nesten ikke visste hvordan jeg skulle
få tatt nok bilder. Nic hadde med seg et HD-kamera og filmet i alle
mulige vinkler og retninger. Hele tiden mens han kjempet mot sanden
som blåste forbi hele tiden. Vinden blåste hele tiden, og spesielt i
et lite juv. der måtte vi nesten bøye oss fremover for ikke å bli
blåst overende. Sanden kom i øynene og inn i alle kriker og kroker i
linser og bukser. Tror jeg fant sand helt inn i undertøyet etterpå.
Solen stekte og truet med å gi meg forbrenning, men vi dro før det
skjedde.
Totalt sett et fantastisk sted. Se bildene, så skjønner dere sikkert.
På vei tilbake ble vi møtt av en lokal sandstorm. Det er første gang
jeg har opplevd noe slikt, så det var en opplevelse i seg selv.
Jeg har lagt ved en del bilder fra stedet. Deriblant en plakat som
stod ved inngangen. Her er det masse Chinglish, så gled dere over
den. Tips : Om dere trykker på bilder her i bloggen, får dere opp
bildet i full størrelse.

Til neste gang : Get some snad under your feet!

Ragnar
Aka "Viking"
With a license to smile

Hami

Hadde fått meg en hard-sleeper på toget fra Jiayuguan. Jeg trodde at
toget hit til Hami skulle ta hele natten. Men etter å ha brukt
tegnspråk og noen engelske zombie-ord, fant jeg ut at det ville
ankomme klokken 1 på natten. Ikke akkurat mitt favoritttidspunkt å
ankomme noen by. Har ikke akkurat følt meg truet på noe vis her i
Kina, så jeg anså det ikke som så veldig stort problem. Eneste var at
på toget satt det en gjeng med fyrer og fyrte seg opp med øl og
slikt. Og kinesere er ikke akkurat kjent for å være stillferdige. Med
noen tsingtao innabords ble de SVÆRT høylytte. Så de holdt meg våken
en god stund. Når de så hadde roet seg, ville en av dem gjerne snakke
engelsk med meg. Men som de fleste kinesere, snakket han utrolig
dårlig. Noe som gjorde at jeg forlot toget med hodepine. Tar utrolig
på å forstå hva de forsøker å si. Og jeg vil så gjerne hjelpe med å
forsøke å forstå og gi dem ordene. Ikke helt enkelt.
Jeg gikk av toget og gikk ut av perrongen. Siden guiden ikke hadde
noe som helst om Hami, betød det at jeg var overlatt til min egen
erfaring når det gjaldt å finne hotell. Jeg ble møtt av noen
taxisjåfører, og spurte "Hotel?". De begynte å le. Høyt og tydelig.
Slo seg på knærne. Jeg er ikke i humor-humør når jeg er trett og har
hodepine, så jeg gikk forbi dem og ut i gatene. Synet som møtte meg
var ikke akkurat noe jeg forventet. Blinkende neon som ville fått
Vegas til å se kjedelig ut. Damer på gatene med trange skjørt.
Smilende til meg. Smilte ikke tilbake. Ville ikke oppmuntre dem. Og
en del neonbelyste nedganger til barer og andre ting der lettkledde
damer stod i døråpningen. Jeg begynte å lure på om dette var helt det
riktige strøket å finne hotell i. Jeg gikk inn på det første som
lignet et hotell og fikk et trippelrom til 200 yuan. La forresten
merke til at de hadde "o'clock room" til 30 yuan. Ble ikke så veldig
overrasket over det. Vel oppe på rommet krasjet jeg bare i senga,
sendte en melding til Fiona om at jeg var på dette hotellet, og sovnet.
Dagen etter stod jeg opp sent og fant ut at jeg skulle sjekke ut
byen. Tok meg en lang tur rundt om i gatene, og fant både det ene og
det andre. Blant annet et observatorium. Hadde tenkt at jeg skulle
stikke innom en dag, men det ble aldri. Altfor mye annet å gjøre før
formørkelsen. Men jeg fant en fast-food sjappe kina-style. Du tok et
brett, valgte ut asjetter med mat, og fikk et spørsmål du ikke
forstod før de pekte på mikroen. Allerede da burde ejg skjønt
tegninga, men jeg var for sulte. De grillet en tallerken for meg noen
minutter. Jeg betalte og satte meg. Mmmmm. Kald ris, kaldt kjøtt og
glohet og ramkrydret løk. Yummi! Alt hva en reisende fra Norge har
lyst på. Jeg spiste risen, litt av kjøttet og lot tungesplitteren
være. Av og til gjør jeg bare helt utrolig teite ting. Ble nuget
dårlig i magen etter dette, men det gikk bra.
Jeg gikk tilbake til hotellet, og idet jeg kommer inn døra, står Greg
og Fiona der. Jeg hadde ikke fått svar fra Fiona, så jeg trodde hun
ikke gadd å svare. Men det viste seg at de hadde kinesiske
mobilabonnement Og de funket av en eller annen grunn ikke. Jeg fikk
sendt meldinger til dem, men mottok ikke noe fra henne. Merkelig. Men
heldigvis så møttes vi alle. Så da fikk vi gjenopprettet kontakten.
De kunne fortelle meg at reglene for å komme seg inn i
formørkelsesområdet endret seg fra dag til dag. Den ene dagen trengte
vi bare "billetter". Deretter kom reglene om at personbiler og taxier
ikke kom inn uten lisens. Og deretter at busser ikke kom inn uten at
de var store turistbusser. Har vel en mistanke om at det kom litt
overraskende på myndighetene hvor mange utlendinger det kom til
dette. Så de bygde veien etterhvert som de gikk den opp. Litt
frustrerende for de mange som hadde kommet og ikke skjønte hva som
skjedde. Det var mange som reiste tomhente hjem. Heldigvis hadde vi
Andy på vårt lag. Han var en prosjektleder med skikkelige
lederegenskaper. Han ordnet alt og var på telefonen stort sett hele
tiden for å finne ut av alle reglene, ordne med lisenser og holde oss
oppdatert. All ære til ham.
Dagen etter fikk vi praiet en taxi, avtalt pris på 400 yuan for at
han skulle ta oss til Yiwu oppe i fjellene og tilbake. Og vi var
avgårde på "scouting trip". Tad ble ikke med. Han hadde fremdeles
influensa, så jeg hadde gitt ham mine Tamiflu-tabeletter for å se om
de kunne hjelpe. Vi ble møtte av fantastisk landskap, flotte
fjellformasjoner, sandyner som så helt malplassert ut, saltsjøer, og
politisjekkpunkt. Vi ble stoppet to ganger der de ville se passene
våre og notere ned all info om oss. Ingen drar inn til Yiwu uten at
kinesiske myndigheter vet om det. For de som ikke vet det, så er
"scouting" en essensiell del av en formørkelsestur. En finner da ut
ett eller flere steder der en kan se solformørkelsen. Gjerne flere og
gjerne over et stort område slik at en kan se an været. Vi fant tre
steder. Alle med nydelig utsikt til fjell og vidde. Vi stakk også
såvidt innom det stedet kinesiske myndigheter hadde bygd for
formørkelsen. Et komplett observatorium. Med marsjerende soldater og
tv-team så vi for oss et drittsted å være med mediasirkus uten
sidestykke. Ingen av oss hadde lyst å være der.
Vi fikk oss også en støkk vi helst skulle vært foruten. Ingen av oss
tre så det da det skjedde, men vi hørte et gisp fra sjåføren og så
fremfor oss. Der lå en fullstendig rasert motorsykkeltraktor. Dette
er en motorsykkel som er blitt kuttet i to, og så fått en lastevogn
sveiset fast bakpå. En lastebil hadde kjørt rett over den. Siden vi
var de første som kom til stedet bad vi sjåføren om å stoppe. Han
nektet og vi kjørte forbi. En jente reiste seg fra vraket med blod
nedover den ene hånden. Og i det vi passerte, så vi en gammel mann
løfte seg opp på armene, forslått og med blod i ansiktet. Han hadde
tydeligvis kjørt traktoren. Jeg snudde meg bort. Orket ikke å se på.
De andre så seg tilbake, og vi prøvde alle å få sjåføren til å
stoppe. Dama som kjørte lastebilen kom ut med en sjokkert mine. Og
ikke lenge etterpå kom en politibil med blinkende lys. Jeg antar at
sjåføren ikke ville stoppe fordi vi da ville havnet i trøbbel. I
enkelte land blir alle som er i nærheten av en ulykke, automatisk
arrestert. Vet ikke om det er slik her. Pratet med de to andre da vi
kom ned igjen til Hami, og de fortalte at den gamle mannen reiste seg
opp på beina. Hvordan noen kunne overleve noe slikt, aner jeg ikke.
Hele traktoren var bare en flattrykt haug av forvridd metall.
Her i Kina har jeg ofte irritert meg over den tilsynelatende mangelen
på konsekvensanalyse. Virker nesten som de fleste er på
puberttetsstadiet. De har hjerne til å tenke, men skjønner ikke
konsekvensen av sine handlinger. Dette gjelder spesielt tut-og-kjør-
tankegangen. Virker som om de tenker at dersom de bare tuter, så er
det andres ansvar å komme seg unna. Ulykken vi var vitne til, skyldes
en forbikjøring. Lastebilsjåføren hadde sannsynligvis tutet og dermed
forventet at traktoren skulle skygge banen. Å kjøre forbi med møtende
trafikk er helt vanlig. Traktoren ble sannsynligvis presset fordi
møtende trafikk ikke vek unna. Og så kjørte hun rett og slett over
hele traktoren for å unngå frontkollisjon. Tragisk tankegang.
Men dagen endte bra for oss. Vi fikk funnet et sted vi ville være, og
kunne nyte en bedre middag mens vi ventet på den andre som skulle
komme i løpet av de nærmeste dagene.

Til neste gang : Le vel

Ragnar
Aka "Grumpy"
With a license to ignore ignorance

lørdag 26. juli 2008

Med Gandalf p den kinesiske mur

I går ankom de tre eklipse-reisende. Fiona, en dame fra England som
hadde tilbrakt det siste året som voluntør i Bangladesh i et halvt år
og på reisefot resten. Alt dette etter at hun ble dritt-lei jobben
sin i England og fant ut hun ville gjøre noe annet et år. Greg, en
ekte australier med sansen for rullings, øl og å reise verden rundt
for å se på formørkelser. Han hadde brukt de siste 4 årene på å
overbevise aboriginiene som styrer i nordøstlige Australia om å åpne
opp for at folk kan komme for å se solformørkelsen der i 2012. Dette
skal skje midt inne i et sumpområde. Greg anslo at det var plass til
3000 mennesker der. Han mente at han hadde klart å overbevise dem.
Bortsett fra det har han vært alle steder det er verdt å være. Han
har vært på fottur i Nepal. Klatret sammen med Tad på Mount Everest.
Og sett mer enn de fleste kan drømme om.
Og til slutt, Tad. Han må vel være den kuleste 60-åringen jeg
noensinne har møtt. En skikkelig hardcore australier. Med skjegg som
ville fått Gandalf i Ringenes Herre til å rødme av misunnelse. Han
har krysset australia flere ganger på Harley'en sin. Klatret i
Himalaya generelt og Mount Everest spesielt. I tillegg har han
tilbragt 25 år sammen med aboriginies i Northern Territories i
Australia. Han hadde en aura over seg som bare oste av respekt. Alle
kineserne som så ham stod med åpne munner når han gikk forbi. Gamle
menn ville håndhilse på ham mens de bukket og skrapte ærbødig. Han
var rett og slett inkarnasjonen av en eventyrer. En som ikke gjorde
så mye utav seg. Hele utstrålingen hans talte i volumer. Han hadde
ikke behov for oppmerksomhet. Jeg regner med alle skjønner hva jeg
skriver utifra bildet jeg har lagt ved av ham.
Vi alle møttes på en restaurant for å spise frokost. Etter en solid
omelett som slett ikke var lett, bar det av sted til den kinesiske
mur. Vi ville besøke den delen som var restaurert. Fikk praiet et par
taxier og kranglet oss til at de skulle kjøre på taxameter. De vil
gjerne ta overpris, men taksameteret gir som oftes best pris. Vel
fremme, fant vi ut to gledelige ting : 1) Det kostet bare 25 yuan å
komme inn, og 2) Vi var de eneste som var der. Dvs. at vi fikk hele
muren for oss selv. Ikke engang selgere var der. Til forskjell fra
utenfor Beijing. Vi kom oss opp på muren og gikk de bratte trappene
opp til den letteste toppen. Utsikten var upåklagelig.
Pusteproblemene likeså. Dvs. for de av oss som ikke var fullt så godt
trent. Greg og Tad hadde ingen spesielle problemer. Til tross for at
Tad hadde halsbetennelse og influensa... Til mitt forsvar så var vi
rundt 2500 meter over havet. Det var fantastisk å kunne stå der oppe
og bare nyte alt i fred og ro. Noe av det vi la merke til, var at ute
i horisonten hadde de satt opp en helt plast-karavane med rosa
kameler og steinmennesker. Disse ville gjerne Fiona ta nærmere i
øyesyn. Jeg og Ashley bestemte oss for at vi ville gå opp på det
høyeste tårnet. For å "forsvare våre respektive nasjoners ære"...
Utsikten der oppe var om mulig enda bedre. Gobi-ørkenen som strakte
seg utover i en svak bue oppover mot fjellene var et syn for menn. Vi
tok en del bilder av hverandre og skålte i vann for bragden vår. I 35
graders varme og 45 graders stigning syntes vi at vi hadde gjort en
god jobb. Nede på marken satt de tre andre i skyggen under en teltduk
og drakk brus. Sveklinger... Vi løp ned igjen til dem. De hadde ikke
engang giddet å gå bort til plastkaravanen for å ta den nærmere i
øyesyn. Vi satte oss sammen med dem og Tad lærte meg "bush-baptism".
Hvordan kjøle seg ned med vann. Det var faktisk veldig deilig. En tar
vann over hodet og rubber det inn over hodet, ansikt og nakke. Det
kjøler overraskende godt ned. De hadde også kjøpt en hel melon. Den
ble delt opp og vi spiste. Det smakte fortreffelig. Deretter dro vi
alle opp for å se på og fotografere statuene.
Deretter bare det ned igjen. På vei ned til taxien gikk vi forbi noe
av den mest spesielle treskemetoden jeg har vært borti. De spredte
ganske enkelt alt kornet over veien, og lot biler og andre kjøre over
det. Når det var tresket, skilte de aks fra korn og samlet det hele i
sekker. Da jeg og Tad gikk forbi, ble de alle stående å se på ham.
Jeg tok et kjapt bilde. :-)
Vel nede tok vi alle oss en dusj før vi gikk ut for å spise middag.
Den varte i to timer. Ble mye prating om steder vi har besøkt, steder
vi har lyst å besøke, og alt vi har opplevd. Oss i mellom tror jeg
faktisk vi har besøkt nesten ethvert sted på kloden. Tad var ikke
med. Han fant ut at han ville holde senga for å se om influensaen
ville slippe litt. Vi fikk med restene av maten i en doggie-bag til
ham, sammen med spisepinne og servietter. Får håpe han fikk spist noe
i alle fall.
I natt dro de alle til Dunhung for å se på hulemalerier, mens jeg ble
igjen her noen dager ekstra. I helgen skal vi møtes igjen i Hami for
å planlegge turen opp til formørkelsesområdet. Vi regner med å leie 4-
hjulstrekkere for å komme oss til sentral-linjen. Gleder meg allerede.

Til neste gang : Le vel!

Ragnar
Aka "The Viking!"
With a license to sweat my shirt off

Jinyuguan

Jeg kom meg til togstasjonen en time før toget skulle gå. Hadde
handlet litt mat (potetgull) og vann for turen. Toget skulle gå
22.20, så det var mørkt da jeg våget livet over veien mellom
togstasjonen og hotellet. Hadde latt ryggsekken min ligge på hotellet
i løpet av dagen for å slippe å drasse på den hele tiden. Stasjonen
var en kakofoni av folk og informasjon. Men jeg lever etter
prinsippet fra HitchHikers Guide : "Don't panic!". Og da går det
meste bra. Jeg gikk gjennom en sikkerhetskontroll som ligner den en
har på flyplasser. All bagasje igjennom skanner, og deg selv gjennom
en magnetbue. Maskine spyttet ut bagasjen min på gulvet. Jeg plukket
den opp ut av haugen med bagasje som lå på andre siden. Gikk videre
inn i hallen, og klarte etterhvert å tyde kråketærne for hvilken
perrong jeg skulle på. Overalt stod det vakter og skrek kommandoer
jeg ikke skjønte filla av. Jeg ignorerte dem. Så ikke ut som noen
andre brydde seg heller.
Etter en stund hadde jeg får snirklet meg frem til ventehallen til
det toget jeg skulle med. Jeg satte meg ned ved siden av et par der
hun tydeligvis skulle dra, og han bli igjen. Mye klemming og sukking.
Da vi skulle entre toget, viste det seg at hun kunne snakke engelsk.
Så hun hjalp meg med å finne ut hvilken vogn (vi skullepå samme vogn)
og ikke minst hvilken seng som var min. Jeg fikk drasset alt
pikkpakket mitt ombord og snart begynte toget å gå. På vei inn i
vogna ble billetten min byttet mot et kort. Dette skulle vise at jeg
hørte til i soveavdelingen. Vogna var et eneste kaos av folk og
togassistenter som gikk frem og tilbake. Det virket som ingen helt
visste hvor de skulle. En fyr tok ned et klappsete ved vinduet og
henviste meg til det. Det viste seg at han var engelsklærer og ville
gjerne at jeg skulle snakke engelsk til niesene hans på 16 og 19. De
snakket nesten ikke engelsk i det hele tatt, på tross av at de hadde
hatt engelsk på skolen i 6 år. Og onkelen deres snakket heller ikke
spesielt godt engelsk. Så da er det kanskje ikke så rart...
Etterhvert kom også andre studenter til og ville prate engelsk. Vi
pratet om løst og fast og vær og vind og sånn. Alle var enige om at
Norge var et fantastisk land og at København var den fineste byen i
Norge. Jeg bare smilte og nikket. Klokken 11 slukket de lyset, så da
var praten over og alle gikk til sitt. Jeg hadde fått sengen øverst,
så jeg måtte klatre og deretter åle meg langs sengen for ikke å
skalle oppi taket. Fikk tilslutt etter mye yoga lagt meg til rette.
Noen timer senere sov jeg til klaklakkingen fra hjulene og den tykke
tåken av sigarettrøyk på det røykfrie toget...
Jeg våknet av at det var lyst i kupeen. Jeg så ned og så at noen satt
ved vinduene og så på soloppgangen. Etter å ha brukt noen minutter på
å våknem og strekke på meg, begynte jeg på ny med litt yoga for å
komme meg frem til stigen uten å falle ned fra sengen. Kom meg ned og
fikk på meg skoene. Så ut, og der steg solen opp over Gobi. Jeg hadde
lagt meg da vi fremdeles kjørte gjennom frodige landskap. Nå var det
golde landskap og tørre fjelltopper som dannet bildet utenfor
vinduene. Jeg hadde pratet med noen som var fra Jinyuguan kvelden
før. Stedet er tørt, varmt og kjedelig, var beskrivelsen. Nice!
tenkte jeg. Jeg ville dra hit for å se den vestlige delen av den
kinesiske mur. Et sted som ikke var oversvømmet av turister og
selgere. Mest det siste. Det var her Riket begynte. Folk som hadde
falt i unåde ble forvist herfra. Og muren har blitt restaurert mer
autentisk her enn andre steder, visstnok. Alle ting faktorer som
gjorde et stopp til dette forlatte stedet verdt et besøk.
Jeg gikk av toget og kom meg frem til taxi-holdeplassen. Jeg viste
frem tegnene for hotellet jeg skulle til. Taxisjåføren så skuffet på
meg. Han dro frem en brosjyre og viste meg entusiastisk et annet
hotell. Jeg ristet å hodet og viste ham tegnene en gang til. Han
viftet med armene og insisterte på å vise meg hele brosjyren og
snakket som en foss på kinesisk. Jeg ristet på hoded. Så la han fra
seg brosjyren og ropte på en annen sjåfør. Etter litt prating med
han, gikk han ut av taxien og vinket meg ut. Han kastet meg rett og
slett ut av taxien. Den andre sjåføren tok meg med til hotellet
mitt... Det var tydelig at den første fikk kommisjon for å ta folk
med til et spesielt hotell. Slikt går jeg ikke med på.
I resepsjonen her på hotellet stod det en annen hviting. Ashley fra
England. En skikkelig backpacker av den typen jeg liker. Vi kom i
prat og ble enige om å dele rom. Etter en kjapp dusj gikk vi ut for å
spise. Nå var det bare det at i følge Guiden var Jinyuguan det
kulinariske motstykket til å se maling tørke. Men vi gikk en runde
(bokstavelig talt) før vi fant en restaurant (som etterpå viste seg å
ligge ca 27 meter fra hotellet vårt. Der fikk vi servert fantastisk
mat til en latterlig pris. Mens vi spiste kom jeg inn på at jeg lurte
på å dra ti Yiwu for å se på solformørkelsen der. Han lyste opp. Han
skulle også det! Han hadde møtt ei jente ved navn Fiona i Xi An. Hun
var med i et slags eclipse chasers nettverk. Hun var med på å
arrangere en tur, og han hadde blitt invitert til å bli med. Noen
raske meldinger frem og tilbake, så var jeg også med på lasset. Fiona
og to australske herrer ved navn Tad og Greg skulle ankomme dagen
etter med tog.
Denne dagen bestemte jeg og Ashley oss for at vi skulle dra til et
fort som dannet enden på den kinesiske mur. Det var ikke spesielt
interessant, og det kostet flesk til Kina å være (100 yuan, som
tilsvarer 75 kroner). Det var selgere overalt og turister med guider
som brukte megafon. Dette sammen med varme og det faktum at hverken
jeg eller Ashley hadde sovet spesielt godt på toget, gjorde at vi
bare tok en taxi tilbake til byen og slengte oss ned på hver vår seng
etter en god dusj. Der ble vi liggende å prate om hvor vi hadde vært
på reise til det var tid for middag. Da klarte vi å finne den eneste
restauranten som stod nevnt i guiden. Vi hadde faktisk gått rett
forbi den... Her fikk vi igjen en kulinarisk opplevelse av de store,
og kunne konstatere noe vi egentlig visste fra før : Ta Guiden med en
klype salt. Den er god som guide, men ikke som Pravda.

Neste gang : Med Gandalf på den kinesiske mur.

Ragnar
Aka "Sleepyhead"
With a license to meet fellow travellers.

Lanzhou

Da jeg tok meg en dusj i går, fant jeg ut at dusjen lekket i alle
retninger. Det var formelig et fyrverkeri av vann i alle retninger.
Jeg klarte ikke å holde meg. Jeg lo lenge og vel mens jeg så på
geysirene som sprutet i alle retninger. Fikk tilslutt dusjet av meg
all svetten etter bussturen. I tillegg fant jeg ut at jeg ikke hadde
åpnet sluken i dusjen, så den ble etterhvert et basseng. Som rant
over. Ble litt kaos før jeg skjønte hvordan jeg skulle fikse
problemet. Begynner å skjønne etterhvert hvorfor jeg fikk rommet så
billig. Men, men. Resten er jo greit.
I dag, etter en god natts søvn, stod jeg opp klokka 9. Klar for en
frokost i frokostsalen. Den var under renovajon. Så jeg spiste blant
en gjeng med sagende, motorslipende og borrende folk. Og frokosten
var kinesisk på ale måter. Nudler og wokede grønnsaker. Og noen
frityrkokede kaker av et slag. Jeg slengte nedpå en del. Ble jo mett.
Men ikke helt hva jeg er vant med.
Deretter bar det ut til bank for veksling av greenbacks før jeg stakk
til den lokale togstasjonen. Hadde ikke lyst å prøve el-cheapo
"express" en gang til. Togstasjonen var et kaos i folk som ventet på
tog, som skulle kjøpe billetter og som bare ville se på kaoset. Jeg
lÊrte meg tegnene for hard-sleeper og Jinyoguan. Stedet jeg drar til
på tirsdag. Klarte etterhvert å huske dem. Og fant til slutt toget
jeg skulle ta og at de hadde ledige sovekupeer. Jeg kom frem til en
billettluke, og dama bak luka kunne et par ord engelsk. Hun spurte
"tomorrow?". Jeg svarte "Tuesday!". Hun hørte "Today". Etter litt
fekting med fingrene og noen kinesiske gloser fra henne, skjønte hun
at det var tirsdag jeg skulle dra. Masse kinesisk, som jeg ikke
skjønte filla av, senere, så stod jeg med en billett i hånda. Ah!
Sweet smell of success!
Byen Lanzhou fikk engang utpå nittitallet den lite flatterende
tittelen "Verdens mest forurensede by". De har tydeligvis jobbet litt
med saken siden da. Det var ikke det verste jeg har opplevd. Men
høyden over havet er tydelig når jeg går opp trapper, eller som i
stad, løper i regnet. Og byen er full av høyhus av den høye typen.
Klynger av 30-etasjers hus i alle vinkler og former. Hotellet jeg bor
på, har 21 etasjer, og heisen funker sånn av og til. I stad hengte
den seg opp, og stoppet ikke før 14 etasje. Jeg gikk ned igjen til
8'de. Vet aldri. Ikke etter å ha lest Hitchikers Guide to the Galaxy.
Men dette med de høye husene er vel grunnet i beliggenheten. Høye
fjell på alle sider gjør at den bare kan utvide seg i to retninger,
oppover og langs dalen. Byen er nesten 20 km lang. Er vel på nivå med
Quito i Equador. Den er 5 mil lang i en dal.
Jeg har spist de siste dagene på noe som til å begynne med lignet på
en Mac Donalds sjappe. Helt til jeg innså at det ikke stod en M, men
en W på skiltet. I did it Mei Wei... Super mat og super service. Der
fikk jeg smake sur-søt på kinesisk vis. Med trykk på søt. Og jeg fikk
erfare at de har et litt annet begrep om hva som er mye mat her. Svin
i sursøt saus inneholdt ifølge menyen et halvt kilo svin. Allikevel
ble servitrisen overrasket da jeg sa jeg bare skulle ha det. Så på
folk rundt meg at de spiste enorme mengder mat. Fatter ikke at de
orker. Jeg syntes jeg spiste mye...
I dag tenkte jeg at jeg skulle prøve noe nytt, så da gikk jeg på
Dico's. Der fikk jeg noe som lignet på en kyllingburger. Jeg tygde i
den. Mange gisp og hostinger siden måtte jeg konstatere : Joda, dette
var en SPICY kyllingburger. Fikk den ned til slutt. Men jeg trengte
en is for å kjøle ned min nuget såre tunge. Det rev i begge ender,
for å si det på den måten. Morsomt å ha prøvd noe skikkelig spicy på
burgerfronten. Børger ala Kina.
Tok en taxitur i går som jeg tror ville imponert selv Petter Solberg.
Ei dame som satt ed bilbeltet over fanget (uten feste) kjørte hva
remmer og tøyler holdt gjennom gater, over fortau, mellom møtende
busser og snek seg forbi syklister, andre taxier. Suste såvidt klar
av politiet før hun vrengte inn foran hotellet. 10 yuan takk. Jeg
tenkte at slik måtte det føles å ha sitte på med Petter i et rally.
Tror det lengste vi var fra å krasje, var vel ca 10 cm. Jeg skrev
lengste med vilje. Ingen typo... Mye en skal oppleve før tikkern
stopper.
I dag tok jeg meg også en tur opp på en topp i nærheten. Herfra
skulle det vÊre en flott utsikt over byen. Siden det å gå nede blant
høyhus ikke gir en noe sÊrlig inntrykk av en by, bestemte jeg meg for
å prøve dette. Når jeg så i tillegg hadde lest om at det fantes en
stolheis til toppen som guiden beskrev som "boundless joy", så kunne
jeg jo ikke la det vÊre. Dere kan se meg i stolheisen på et av
bildene. Turen opp gikk smertefritt, men jeg må inrømme jeg kjente
det kriblet et par ganger. Banen er nemlig veldig bratt et par
steder. Og det rister og skrangler i alt. Men jeg kom helskinnet opp.
Utsikten var fantastisk. Og jeg fikk virkelig et inntrykk av hva som
skjer når en skal trykke hele norges befolkning inn på et område
mindre enn Oslo. Det blir mye tettpakkede høyhus i 20-30 etasjers
størrelse.
Oppe på toppen var det, i tillegg til de obligatoriske buddhist-
templene, også en lekepark for barn, og *host* andre interesserte.
Desverre var lekeland stengt... Men jeg fikk prøve noe som var minst
like morsomt. En slags bob-bane der en satt på et rullebrett med
bremser, og så suste en nedover på en metallrenne. Dvs. første gangen
gikk det nuget tregt fordi en jente foran meg ikke turte slippe
bremsen, så hun brukte ulidelig lang tid. Neste runden gikk bedre. Da
var jeg alene. Med vind i det lille jeg har igjen av hår, og et
kjempesmil om munnen, suste jeg nedover. Lå halveis oppe i veggen i
svingene mens hjulene sa "klakklakk" hver gang de passerte over en
skjøt i renna. På enden av renna var det en kabel som trakk en opp
igjen. Har ikke hatt det så morsomt på lenge!
Kort fortalt har Lanzhou vært en morsom opplevelse, selvom den ikke
gav så mye i form av kulturelle opplevelser.

Ragnar
Aka "I *gisp* like zzzzzzzpaizzzy food!"
With a license to behave like a kid

fredag 25. juli 2008

On the El-Cheapo express to Lanzhou

For de med svake hjerter, svake mager og lite tålmodighet, advares
det om sterke ordelag og beskrivelser i den følgende bloggen. Dere er
advart.
Jeg hadde kjøpt meg en bussbillett til Lanzhou klokken 09.00 lørdag
morgen. Skulle egentlig hatt en sovekupe på toget, men folka på
hotellet glemte bestillingen min, så da var det ikke billetter
igjen... Jeg lurte litt på hvorfor de senere bussene var noen yuan
dyrere, men jeg hadde lyst å komme frem så tidlig som mulig, så
derfor valgte jeg den første som gikk. Ifølge kartet var det en
ekspressvei hele veien. Det betød 100 km/t fartsgrense, noe som betyr
rundt 120-140 i reell hastighet. Da burde jeg være fremme før middag.
Derfor gadd jeg ikke kjøpe mat eller drikke. Begge deler betyr bare
flere do-pauser. Greit å slippe slikt.
Burde kanskje skjønt tegninga allerede før jeg kom på bussen. Den
busse jeg skulle ta, var den eneste som ikke kom opp på lystavlene.
Jeg spurte en billettør ved en av utgangene. Han tok meg med til en
buss. "Denne" sa han og gikk tilbake. Et gammelt drog av en buss som
knapt hadde vært godkjent som russebuss i Norge. Figures, tenkte jeg.
Jeg fikk laste bagasjen min i lasterommet og fant meg et vindus-sete
bakerst. Vi dro nesten på tiden, men måtte gjøre et par stopp gjennom
byen for å plukke opp tilfeldige passasjerer. Velkjent for el-cheapo
busselskaper. Sett det overalt.
Så begynte moroa. Vi suste avgårde på ekspressveien et stykke. Så
oppdaget jeg at noe brun væske begynte å dryppe ned fra taket. Men
KUN over det setet jeg satt. Sikkert noe kondens som ble
"mineralisert" før det ble sluppet ut av aircon-systemet. Jeg måtte
flytte meg til et annet sete. Etter et par timer stoppet bussen midt
på motorveien. Alle måtte over i en ny buss. Jeg ble litt paff men
greit nok. Tenkte det kanskje hadde noe med å fylle bussene opp.
Greit nok. Men nå var det trangt og VARMT. Og på setene på andre
siden av midtgangen fra der jeg satt, satt det en familie på den
Kinavennelige størrelsen tre. Far, or og et barn. Disse skulle stå
for mye av underholdningen på turen.
Etter at alle hadde kommet ombord på den nye bussen, kjørte vi et
stykke inn i en by. Mat og dopause. Siden jeg var nøden, passet det
fint. Men ingen av restaurantene der vi stoppet hadde slikt. Jeg fikk
etterhvert med "håndbevegelser" knotet meg frem til toalettet. Det
var en betongplatting med renner i. Offentlig toalett. Ingen avlukke
mellom rennene. Avføringen lå i tykke lag nede i renna. Jeg slo lens.
Mens jeg stod der og forsøkte etter beste evne å ikke tråkke på noen
væskefyllte steder, så jeg noe som lignet på lange riskorn nede i
"suppa". Eneste var at "riskornene" bevegde på seg, og krøllet seg.
Hmmm. Trengte plutselig ikke å spise mer den dagen. Stanken syntes
jeg at jeg kjente i flere timer etterpå.
Så til familieunderholdningen. Moren var konstant bilsyk. Og spiste
hele tiden. En dårlig kombo. Så det kom ut igjen i store mengder.
Hele tiden. Jeg prøvde å tenke på andre ting. Se på naturen. Late som
jeg ikke kjente lukten. Senere, mens hun lå i koma, begynte plutselig
faren å stønne. Jeg så bort, og der lå guttungen badet i sitt eget
tiss. Her i Kina bruker ikke unger bleier. De har bare hull i buksa,
så de kan tisse og bæsje som de lyster og hvor de lyster. Når så
gutten lå på fanget til faren, og lukkemusklene var de han enda ikke
hadde helt kontroll på, ble det en fin geysir når kroppen trengte å
tømme seg. Og da landet det rett i ansiktet på gutten selv. Han
"prrrrt"'et ut tisset i munnen. Som selvsagt ble blåst utover
ansiktet til faren pluss setet og klærne til begge foreldrene.
Faren tok nå og la gutten på noen avispapir på gulvet og la seg ved
siden av. Etter noen timer satte han seg i setet igjen og tok opp
guttungen. Da hadde han badet i eget tiss. Ingen problem. Bare vreng
sparkebuksa slik at tisset renner ned på setet og gulvet. Problem
løst. Så skal gutten ha mat, selvsagt. Frukt går ned på høykant. Så
kommer det opp igjen enda fortere. I hendene på faren, som kaster det
i en søppelbøtte som nå er så full av spy og spyposer at den nesten
renner over. Unegn griner og vil ha mer. Faren vil helst ikke gi ham
noe mer, men gir seg til slutt. Ungen gumler frukt i store mengder.
Denne gangen holder det seg nede, og faren og ungen sovner. Etter en
stund legger ungen seg over på siden inn til faren. Så hoster han. Og
spyr. Utover setet og faren.
Faren skyndter seg å fange opp alt. Og kaste det i bosset. Han legger
ungen ned igjen. Bare for å slenge ham opp igjen til ny spyrunde, i
farens hånd. Så store mengder at det renner over og ned på bukser,
sete og ikke minst, gulv. Dette begynner nesten å bli en farse. Faren
får nå problemer og må sette seg ned på gulvet for å spy i boss-
bøtta. Jeg sitter og sukker. Og sukker. Og håper turen snart er over.
De tre er nå fulle av tiss og oppkast. Stanken siver over hele
bussen. Jeg prøver å late som ingenting. De kan forsåvidt ingenting
for det. Tåler de ikke busstur, så gjør en ikke det. Hadde selv
problemer med bilsyke da jeg var liten. Det hjelper selvsagt ikke at
alle her i Kina ignorerer røyking forbudt. Så røyking på bussen er
mer regel enn unntak. T.o.m. sjåføren røyker...
Så var det selve turen. Som jeg skrev tidligere, skulle det ikke ta
lange tiden å kjøre de 62 milene på ekspressveien. Men etter at vi
byttet buss, kjørte vi på alle slags bakveier og traktorstier i halve
fylket. Noen så ut som om de var designet under Ming-dynastiet. Da
skjønte jeg tegninga. De hadde selvsagt stoppet på motorveien for å
kunne kjøre tilbake og dermed lyve om hvor langt de hadde kjørt, og
dermed kanskje slippe å betale så mye i bompengeavgift. Og ved å
kjøre på alle slags bakveier, så kjørte de forbi all den
betalingsbelagte veien. Til tider humpet vi oss fremover på en
krøttersti mens andre busser raste forbi på ekspressveien noen
titalls meter unna. Det var nesten latterlig.
Det tok 14 timer å kommer frem. Det meste av veien gikk det i
sneglefart over fjell og vidde på smale veier uten autovern. Med
flere hull per meter enn en te-sil.
Og av en eller annen grunn funket aircon KUN når vi stoppet. Så det
var konstant rundt 30 grader i bussen. Og rundt 25 utendørs... Jeg
var klam hele turen, og lengtet etter en dusj. Og jeg kjente tørsten
ta meg. Men uten at bussen stoppet noe sted der jeg kunne få kjøpe
noe annet enn springvann, ble det lite drikke på meg. men på et stopp
fant jeg ut at jeg bare MÅTTE ha i meg noe. 12 timer i en varm buss
uten vått eller tørt var for mye. Jeg fant ut jeg skulle kjøpe meg en
ferskenlignende frukt de solgte ved veien der vi stoppet en gang. Jeg
plukket opp en, og viste frem lommeboken med en spørrende mine. Hun
smilte og viftet med hendene. Jeg skulle få den. Jeg smilte og
bukket. Et lyspunkt på turen. Frukte var delvis myk og delvis hard.
Den myke delen smakte som fersken. Den harde som nektarin.
Interessant. Og godt.
Etterhvert var jeg så drittlei at jeg tenkte at det spilte ingen
rolle hvilket rom jeg fant i byen. Jeg kunne gjerne sove i vasken på
et toalett så lenge jeg fikk en pute. Kroppen verket. Jeg kokte.
Øynene sved. Og tålmodigheten min var i ferd med å ta fryktelig
slutt. Og det skal NOE til. Som en siste overraskelse slapp de alle
av på en parkeringsplass i utkanten av byen. Selvsagt. Kunne ikke
betale for å stå på buss-stasjonen. Pariet en taxi og instruerte
sjåføren til å kjøre meg til et hotell som var anbefalt i guiden. Det
skulle være billig. Jeg forventet meg en sliten trappeoppgang i et
mørkt smug. Men ble overrasket da sjåføren stoppet utenfor et flott
hotell med marmor, glass og gull. Jeg så meg rundt etter andre
steder. Pekte på hotellet. Han nikket.
Jeg betalte sjåføren og gikk skeptisk inn på hotellet. Det så ut som
et skikkelig business-hotell. Jeg fant en liste over rom. De
billigste var så billige som guiden sa. Det VAR riktig. Jeg spurte
etter et av de billigste rommene. Det hadde de ikke, men jeg kunne få
et Deluxe Business-rom til halv pris. Dvs. $25 per natt. Jeg smilte.
"Tre netter, takk" sa jeg. Så fikk jeg da lønn for strevet. Et flott
rom med flislagt bad og alle fasiliteter. T.o.m. vakumpakket tannkost
med tannkrem, og frokost inkludert i prisen. Me like. Aircon funker.
Tv'en har 70 kanaler med kinesisk tv. Og jeg har tilgang på varm
Pepsi og lunken øl. Mmmmm.
Livet er herlig, dere!

Har ingen bilder denne gangen. Men jeg regner med at de med fantasi
har fått masse bilder allikevel.

Til neste gang : Le vel!

Ragnar
Aka "Framme snart?"
With a license to be a grumpy foreigner