Z20 til Beijing. Z20 er et zuper-hurtig, zuper-komfortabelt og zuper-
duper-ultra-hyper tog som er så dyrt at kun rike og vestlige turister
har råd til å ta det. Jeg tok det fordi det var det eneste med ledige
liggeplasser. Gleder meg til å prøve det. Selv om jeg kommer til å
sove det meste av turen. I morgen går flyet vestover. Forhåpentligvis
med meg ombord.
For de som har fulgt ekstra godt med, har de sikkert skjønt at turen
her i Kina har vært en blandet opplevelse. Jeg ser at dersom du kun
holder deg til "postkort"-byene i de østlige delene av Kina, slik som
Beijing Shanghai og her, i Xi'an, så er det hele en grei opplevelse
og kan sikkert oppleves som minnerik. Personlig liker jeg ikke
postkort-byer. Jeg liker å oppleve det virkelige livet. Det virkelige
landet. De virkelige menneskene. Og da faller Kina igjennom. Jeg er
på mange måter glad jeg ikke er kineser. Selv som turist var det en
krevende øvelse å reise her. Til stadighet endrende forhold og
regler. Til stadighet sjekk av pass og bager. Til stadighet måtte
forholde meg til sensur og restriksjoner. Selv om jeg som turist fikk
gjøre mye mer enn vanlige folk. Vi tok oss en tur på en disco i
Urumchi. Der stod alle kinesiske ungdommene rundt bordene og så på
hverandre. Politi og sikkerhetsfolk gikk rundt i lokalet og passet på
at ingen gjorde noe. Vi dreit i slike ting, og hoppet opp på scena i
lokalet og danset merenge og breakdance. Vaktene stod med store øyne
og så på oss, men turte ikke gjøre noe. Snart kom den ene etter den
andre av kinesiske ungdommer opp. Og danset sammen med oss. Da vi
gikk ned, ble alle jaget ned fra scenen. Så snart vi kom opp, stod
vaktene på avstand. Jeg kan nesten ikke forestille meg hvordan det er
å leve i dette landet.
Om jeg ikke hadde møtt Ashley og de andre, hadde jeg sannsynligvis
aldri kommet meg til solformørkelsen. Kinesiske myndigheter ble
åpnebart tatt litt på senga, for de endret til stadighet reglene for
hvem som fikk dra opp i fjellene og hvorfor. Daglig fikk vi vite nye
ting. Hadde jeg vært alene, hadde disse sannsynligvis gått meg hus
forbi. Det var tydelig at myndighetene fikk litt panikk da de innså
hvor mange utlendinger som kom til formørkelsen. De var forberedt på
OL, men ikke formørkelse over det lille stedet Yiwu. Hundrevis av
politifolk stanset alt og alle som ikke hadde alle sine papirer i
orden. En busslast av astronomer måtte bli utenfor totalitetssonen
fordi de ikke hadde de riktige tillatelsene og lisensene for bussen
og deltakerne. De hadde ikke engang hørt om dette. Og ikke minstm de
ankom etter at utstedelsesfristen var gått ut. Resultatet var en
busslast av desillusjonerte og irriterte astronomer.
Taxisjåfører har ikke peiling på hvor noe er, utenfor postkort-byene.
Så du må vise dem på kartet. Og selv da har de problemer. Det fjerner
egentlig mye av poenget med taxier. Slik er det forøvrig med enkelte
taxifirma i Oslo også...
Hoteller blir bygget, og så starter forfallet. Det virker ikke som
noen er interessert i holde noe vedlike. Så hoteller som sikkert var
luksuriøse for 10 år siden, er nå bare rustne og sliten hoteller der
de forsøker fremdeles å ta samme pris som for 10 år siden. Heldigvis
har de skjønt at ingen er interessert i å betale så mye. Så store
rabatter på opptil 80% er ikke uvanlig. De kunne vel heller ha holdt
dem vedlike, så de kunne tatt mer betalt.
Kinesere flest smiler nesten aldri. Selv ikke når jeg hilser og sier
"Ni hao" koster de på seg et smil. Vi begynte etterhvert å lage
skoringstbeller for hvor mye smil de klarte å produsere. "Der ja! Kom
igjen! Du klarer det! Nei! Ikke denne gangen heller. Jaja. Kanskje
neste gang."
Folk har en del uvaner jeg ikke helt klarte å akseptere. For det
første så eier de ikke køkultur. Om det står 30 personer i kø, koster
det ikke noen en kalori å gå foran hele køen dersom det er plass til
det. For det andre er det ingen blygsel for å lette på beinet og
slippe en megabønne rett i ansiktet ditt. Opplevde dette da jeg satt
på et tog. Folk harker og spytter overalt. Folk røyker overalt. Det
er kun i en uyghur-restaurant i Urumchi at jeg har opplevd at røyking
forbudt faktisk ble håndhevet av personalet. Nesten ingen gjør noe
for å hjelpe deg å forstå hva de forsøker å si. Jeg bruker mye
tegnspråk og ting for å fortelle hva jeg vil. De fleste her bare
snakker kinesisk. Om du ikke skjønner hva de sier, fortsetter de bare
å snakke på kinesisk, eller, som Ashley opplevde : Ignorerer deg. Han
forsøkte å kjøpe billett, men dama bak skranken bare løftet på
skuldrene og ignorerte ham. Selv når han brukte kinesiske ord, brød
hun seg ikke. Hun bare viftet ham unna.
Så i det hele må jeg si meg enig i Ashley's konklusjon. Det skal bli
godt å komme hjem. Turen begynte bra, men det er så mange små
irritasjonsmomenter at det bare "gets to you" etterhvert. Så nå er
jeg sliten, og har mest bare lyst å dra hjem.
Skal bare en tur ut i dag for å handle gaver til folk hjemme og sende
postkort. Så er det togturen til Beijing og så : I'm homeward bound!
Returnere til Kina? Tja. Vet ikke helt. Tror ikke det.
Ragnar
Aka "Lone Ranger"
With a license to be bored to death
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar