uyghur-markedene og restauranten, hadde det ikke vært noe å skrive
om. Vi bodde på et hotell omtrent midt i byen. Fra 20de etasje var
det god utsikt. Vi så det meste av byen. I det hele var det en litt
merkelig by. Det var først når en så de golde fjellsidene rundt byen
at en skjønte at en var i en ørken. Og byen i seg selv var bare en
rekke høyblokker med parker innimellom. Ikke det mest interessante.
De som elsker byer, hadde sikkert elsket denne. Den hadde alt en
måtte ønske av butikker, barer, restauranter og utesteder. Men lite
annet. Jeg har lagt ved noen bilder fra hotellrommet. Luftig...
På søndag var det meningen jeg skulle dra med toget vestover. Jeg
hoppet tidlig opp av sengen, siden toget mitt skulle gå 09.53. Jeg og
Tad tok oss en kjapp frokost i en restaurant ved hotellet. Deretter
kom jeg meg ut i en taxi og viste ham billetten min. Han nikket, og
raste avgårde igjennom gatene. Etter 30 minutter var vi fremme ved en
togstasjon. Jeg betalte de 45 yuan han forlangte. Jeg syntes det var
merkelig av togstasjonen lå så langt ute av byen, men det gjorde den
også i Turpan, så jeg godtok det. Jeg fikk drasset med meg pikkpakket
mitt og kom meg til inngangen. Fremdeles 15 minutter igjen. Jeg viste
dem billetten min og dama i døra begynte å le. Jeg er ikke i
spøkehumør så tidlig på morgene, så jeg hevet skuldrene i en
spørrende mine. Hun viftet med fingeren. Jeg var like vis. Viste
henne billetten. Hun viftet med fingeren. Nå begynte jeg å bli
irritert. Jeg trykte billetten opp i ansiktet hennes. Hun viftet med
armen og sa noe på kinesisk. Andre kom til og gjorde det samme.
De fant en som kunne "snakke engelsk", og etter 10 minutter med
"Eeeeeehhh, aaaaaahhh, uuuuuuuh, eeeeeeeeh" skjønte jeg at jeg var
ved feil togstasjon. Taxisjåføren hadde kjørt meg til en stasjon nord
for byen. Det holdt på å klikke for meg. De som kjenner meg, vet at
jeg har tålmodighet som en zen-buddhist. Men jeg har mine grenser.
Jeg gikk til billettkontoret. Vakten på utsiden forlangte å få se i
bagene mine. Jeg var ikke i humør, så jeg slengte alt ned foran
føttene hans og gikk rasende videre. Han hoppet opp og ble tydeligvis
nervøs. Ropte etter meg, men jeg var ikke i humør til å snakke. Etter
å ha blitt ledd ut av billedama i fem minutter, fant de en som
snakket 50 ord engelsk, og som forstod 10 av dem. Fikk byttet billett
til dagen etter. Enda en dag i Urumchi. Taxisjåføren jeg praiet
visste selvsagt ikke hvor hotellet mitt var, så jeg hoppet bare av
inne i byen og brukte høyhus som referanse til hvor hotellet lå. Tad
fikk nesten sjokk da han åpnet døra til rommet. Jeg fikk forklart
situasjonen, og jeg brukte mesteparten av dagen på å sove Ikke så mye
annet å gjøre.
Dagen etter fikk jeg resepsjonisten i hotellet til å skrive en lapp
til sjåføren for å sikre at han tok meg til riktig sted. Om Kina
noensinne skal kunne kalle seg turistvennlig, bør de sørge for at
taxisjåførene lærer seg i det minste hvor slike ting er. En
togstasjon er tross alt ikke noe obskurt hotell i en bakgate de
færreste har hørt om...
Dagen etter kom jeg meg på toget og en 33 timers tur ventet meg. Ikke
akkurat noe jeg så frem til, men samtidig gav det meg god tid til å
studere landskapet ute i ørkenen i Xinjiang-provinsen.
Jeg lurte på hvorfor Kina var så opptatt av å kinesifisere Xinjiang
og binde den så sterkt til Kina. Men det ble ganske klart for meg
etterhvert. De tusen nikkende giraffene talte sitt tydelige språk.
Kinas turboøkonomi er helt avhengig av enegi, og masse av det. Uten
olje er de fortapt. Som resten av verden. Og mens verdens
oljeproduksjon er i ferd med å bli tatt igjen av forbruket, gjør Kina
alt de kan for å sikre sine forsyninger hvorenn de måtte befinne seg.
Xinjiang inneholder ifølge eksperter en av de største reservene av
olje i verden. Overalt kjørte vi forbi nikkende giraffer som pumpet
opp det sorte gullet, og borerigger som boret nye drikkehull for nye
giraffer. Tog og tankbiler gikk i skytteltrafikk for å sende oljen
til store raffenerier ute i ørkenen som produserte bensin og diesel
til en stadig tørstere turboøkonomi.
I det hele må jeg innrømme at malayeren jeg pratet med i Melakka i
1998 hadde rett. Kinesere er de reneste kapitalistene i verden. Det
er knapt noe i verden som tilber Mammon så sterkt og overbevisende
som kinesere. Så å kalle Kina kommunistisk er vel ikke helt korrekt.
Det er vel den råeste formen for kapitalisme en kan tenke seg. Og de
bruker samme midler som alle andre land for å fjerne fokus fra
problemene. Jeg syntes utsikten fra hotellrommet mitt var talende.
Rett ut fra vinduet så vi neon lyse og blinke i vakre farger og
mønstre. men så en rett ned, så en falleferdige boligblokker der
søplet fløt, rusten farget det meste, og betongen var begynt å
smuldre. Neon trollbinder en. På samme måte som tv. En blir en slave
av inntrykk, og de fleste klarer ikke å komme seg unna. Da jeg gikk
meg en tur rundt i gatene i Urumchi, så jeg nettopp denne effekten.
Neon er brukt for å lokke folk i fella. Tusener og kanskje millioner
blir trukket mot "bright light, big city". Som fluer mot en lampe.
Hypnotisert av det de tror er det gode liv. For så å bli fanget i et
nett. Ute av stand til å komme seg unna.
Mange blir lokket av det tilsynelatende enkle livet i byene. Selger
alt de eier og flytter til byen der alt er lyst og fint og rent og
enkelt. Bare for å ende opp som tredjerangs arbeider på luselønn og
bo i en trang blokkleilighet sammen med kakerlakker og lus.
Pratet med Fiona i går. Hun hadde leilighet i London, men ville ikke
tilbake. Ville heller bygge seg et hus på landet. Hun var lei av
byen. Den var bare tom. Men det var der pengene var. Og slik er det
vel i Kina også. Og slik er det vel i alle land. Og slik kommer det
vel alltid til å være.
"Can't you see It all makes perfect sense Expressed in dollars and
cents Pounds, shillings, and pence" - Roger Waters
Ragnar
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar