toget hit til Hami skulle ta hele natten. Men etter å ha brukt
tegnspråk og noen engelske zombie-ord, fant jeg ut at det ville
ankomme klokken 1 på natten. Ikke akkurat mitt favoritttidspunkt å
ankomme noen by. Har ikke akkurat følt meg truet på noe vis her i
Kina, så jeg anså det ikke som så veldig stort problem. Eneste var at
på toget satt det en gjeng med fyrer og fyrte seg opp med øl og
slikt. Og kinesere er ikke akkurat kjent for å være stillferdige. Med
noen tsingtao innabords ble de SVÆRT høylytte. Så de holdt meg våken
en god stund. Når de så hadde roet seg, ville en av dem gjerne snakke
engelsk med meg. Men som de fleste kinesere, snakket han utrolig
dårlig. Noe som gjorde at jeg forlot toget med hodepine. Tar utrolig
på å forstå hva de forsøker å si. Og jeg vil så gjerne hjelpe med å
forsøke å forstå og gi dem ordene. Ikke helt enkelt.
Jeg gikk av toget og gikk ut av perrongen. Siden guiden ikke hadde
noe som helst om Hami, betød det at jeg var overlatt til min egen
erfaring når det gjaldt å finne hotell. Jeg ble møtt av noen
taxisjåfører, og spurte "Hotel?". De begynte å le. Høyt og tydelig.
Slo seg på knærne. Jeg er ikke i humor-humør når jeg er trett og har
hodepine, så jeg gikk forbi dem og ut i gatene. Synet som møtte meg
var ikke akkurat noe jeg forventet. Blinkende neon som ville fått
Vegas til å se kjedelig ut. Damer på gatene med trange skjørt.
Smilende til meg. Smilte ikke tilbake. Ville ikke oppmuntre dem. Og
en del neonbelyste nedganger til barer og andre ting der lettkledde
damer stod i døråpningen. Jeg begynte å lure på om dette var helt det
riktige strøket å finne hotell i. Jeg gikk inn på det første som
lignet et hotell og fikk et trippelrom til 200 yuan. La forresten
merke til at de hadde "o'clock room" til 30 yuan. Ble ikke så veldig
overrasket over det. Vel oppe på rommet krasjet jeg bare i senga,
sendte en melding til Fiona om at jeg var på dette hotellet, og sovnet.
Dagen etter stod jeg opp sent og fant ut at jeg skulle sjekke ut
byen. Tok meg en lang tur rundt om i gatene, og fant både det ene og
det andre. Blant annet et observatorium. Hadde tenkt at jeg skulle
stikke innom en dag, men det ble aldri. Altfor mye annet å gjøre før
formørkelsen. Men jeg fant en fast-food sjappe kina-style. Du tok et
brett, valgte ut asjetter med mat, og fikk et spørsmål du ikke
forstod før de pekte på mikroen. Allerede da burde ejg skjønt
tegninga, men jeg var for sulte. De grillet en tallerken for meg noen
minutter. Jeg betalte og satte meg. Mmmmm. Kald ris, kaldt kjøtt og
glohet og ramkrydret løk. Yummi! Alt hva en reisende fra Norge har
lyst på. Jeg spiste risen, litt av kjøttet og lot tungesplitteren
være. Av og til gjør jeg bare helt utrolig teite ting. Ble nuget
dårlig i magen etter dette, men det gikk bra.
Jeg gikk tilbake til hotellet, og idet jeg kommer inn døra, står Greg
og Fiona der. Jeg hadde ikke fått svar fra Fiona, så jeg trodde hun
ikke gadd å svare. Men det viste seg at de hadde kinesiske
mobilabonnement Og de funket av en eller annen grunn ikke. Jeg fikk
sendt meldinger til dem, men mottok ikke noe fra henne. Merkelig. Men
heldigvis så møttes vi alle. Så da fikk vi gjenopprettet kontakten.
De kunne fortelle meg at reglene for å komme seg inn i
formørkelsesområdet endret seg fra dag til dag. Den ene dagen trengte
vi bare "billetter". Deretter kom reglene om at personbiler og taxier
ikke kom inn uten lisens. Og deretter at busser ikke kom inn uten at
de var store turistbusser. Har vel en mistanke om at det kom litt
overraskende på myndighetene hvor mange utlendinger det kom til
dette. Så de bygde veien etterhvert som de gikk den opp. Litt
frustrerende for de mange som hadde kommet og ikke skjønte hva som
skjedde. Det var mange som reiste tomhente hjem. Heldigvis hadde vi
Andy på vårt lag. Han var en prosjektleder med skikkelige
lederegenskaper. Han ordnet alt og var på telefonen stort sett hele
tiden for å finne ut av alle reglene, ordne med lisenser og holde oss
oppdatert. All ære til ham.
Dagen etter fikk vi praiet en taxi, avtalt pris på 400 yuan for at
han skulle ta oss til Yiwu oppe i fjellene og tilbake. Og vi var
avgårde på "scouting trip". Tad ble ikke med. Han hadde fremdeles
influensa, så jeg hadde gitt ham mine Tamiflu-tabeletter for å se om
de kunne hjelpe. Vi ble møtte av fantastisk landskap, flotte
fjellformasjoner, sandyner som så helt malplassert ut, saltsjøer, og
politisjekkpunkt. Vi ble stoppet to ganger der de ville se passene
våre og notere ned all info om oss. Ingen drar inn til Yiwu uten at
kinesiske myndigheter vet om det. For de som ikke vet det, så er
"scouting" en essensiell del av en formørkelsestur. En finner da ut
ett eller flere steder der en kan se solformørkelsen. Gjerne flere og
gjerne over et stort område slik at en kan se an været. Vi fant tre
steder. Alle med nydelig utsikt til fjell og vidde. Vi stakk også
såvidt innom det stedet kinesiske myndigheter hadde bygd for
formørkelsen. Et komplett observatorium. Med marsjerende soldater og
tv-team så vi for oss et drittsted å være med mediasirkus uten
sidestykke. Ingen av oss hadde lyst å være der.
Vi fikk oss også en støkk vi helst skulle vært foruten. Ingen av oss
tre så det da det skjedde, men vi hørte et gisp fra sjåføren og så
fremfor oss. Der lå en fullstendig rasert motorsykkeltraktor. Dette
er en motorsykkel som er blitt kuttet i to, og så fått en lastevogn
sveiset fast bakpå. En lastebil hadde kjørt rett over den. Siden vi
var de første som kom til stedet bad vi sjåføren om å stoppe. Han
nektet og vi kjørte forbi. En jente reiste seg fra vraket med blod
nedover den ene hånden. Og i det vi passerte, så vi en gammel mann
løfte seg opp på armene, forslått og med blod i ansiktet. Han hadde
tydeligvis kjørt traktoren. Jeg snudde meg bort. Orket ikke å se på.
De andre så seg tilbake, og vi prøvde alle å få sjåføren til å
stoppe. Dama som kjørte lastebilen kom ut med en sjokkert mine. Og
ikke lenge etterpå kom en politibil med blinkende lys. Jeg antar at
sjåføren ikke ville stoppe fordi vi da ville havnet i trøbbel. I
enkelte land blir alle som er i nærheten av en ulykke, automatisk
arrestert. Vet ikke om det er slik her. Pratet med de to andre da vi
kom ned igjen til Hami, og de fortalte at den gamle mannen reiste seg
opp på beina. Hvordan noen kunne overleve noe slikt, aner jeg ikke.
Hele traktoren var bare en flattrykt haug av forvridd metall.
Her i Kina har jeg ofte irritert meg over den tilsynelatende mangelen
på konsekvensanalyse. Virker nesten som de fleste er på
puberttetsstadiet. De har hjerne til å tenke, men skjønner ikke
konsekvensen av sine handlinger. Dette gjelder spesielt tut-og-kjør-
tankegangen. Virker som om de tenker at dersom de bare tuter, så er
det andres ansvar å komme seg unna. Ulykken vi var vitne til, skyldes
en forbikjøring. Lastebilsjåføren hadde sannsynligvis tutet og dermed
forventet at traktoren skulle skygge banen. Å kjøre forbi med møtende
trafikk er helt vanlig. Traktoren ble sannsynligvis presset fordi
møtende trafikk ikke vek unna. Og så kjørte hun rett og slett over
hele traktoren for å unngå frontkollisjon. Tragisk tankegang.
Men dagen endte bra for oss. Vi fikk funnet et sted vi ville være, og
kunne nyte en bedre middag mens vi ventet på den andre som skulle
komme i løpet av de nærmeste dagene.
Til neste gang : Le vel
Ragnar
Aka "Grumpy"
With a license to ignore ignorance
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar