Sandstormen

Jeg hadde kjøpt meg billett til Urumchi fra Hami. De andre skulle til
Turpan. Ashley hadde allerede dratt, fordi han skulle til Kashgar for
å krysse grensen til Pakistan. Jeg hadde sagt farvel til de andre og
satt på bussen. Eller rettere sagt, lå. Som vanlig funket ikke
aircon, så det var varmt og klamt i sengen. Bussjåføren samlet inn
alle id-kort og mitt pass. Jeg var, som vanlig, den eneste
utlendingen. Dette ville forenkle sakene ved alle politistoppene på
veien. 4 i tallet. Etterhvert klarte jeg å sovne, selv om senga var
litt for kort, og ryggen min var klam av svette. Og bussen duftet av
gammel sovesvette.
Jeg våknet rundt klokka seks. Damen bak skranken på busstasjonen
hadde sagt at bussen skulle komme frem til Urumchi klokken 7, så jeg
satt meg opp i sengen. Vi var ved enda en politisjekk. En fyr hadde
kommet ombord. Studerte passet mitt nøye. Studerte meg. Snakket med
sjåføren. Studerte passet mitt enda en gang. Så forsvant han med alle
id-papirene. 15 minutter. Halv time. Tre kvarter. Jeg sukket. Ikke
muligheter for å komme frem i tide på denne måten. Til slutt kom
sjåføren tilbake med papirene våre, og vi kunne fortsette. Etter en
time stoppet vi bak en kjempekø av lastebiler og busser. Sjåføren
stengte motoren. Og vi ventet. Og ventet. Og ventet. Og ventet. Uten
motoren på gikk ikke engang viftene. det ble ulidelig varmt. Jeg gikk
av bussen. Ute var det kaldere.
Da vi hadde stått der i et par timer, spurte jeg sjåføren når veien
skulle åpne. Klokka 10 var svaret. Jeg trodde dette var vanlig
prosedyre, så jeg ristet på hodet. Typisk å love klokken 7 når de
egentlig vet at vi ikke kan komme frem før etter 10. Jeg trodde vi
stod utenfor Urumchi. Da klokka var 10 begynte vi å bevege oss. 200
meter. Så var det bom stilt igjen. Så stod vi der i 1 time til. Så
kjørte vi 500 meter. Så bom stilt. Rundt klokka 14 begynte jeg å bli
utålmodig. Jeg sendte en melding til Ashley for å høre om han hadde
komme frem. Han var strandet i Turpan. Det hadde vært en terroraksjon
i Kashgar. I tillegg var det en gigantisk sanstorm som skyllet over
området, så alle tog og busser var innstilt. jeg så meg rundt. Jeg
hadde lagt merke til tåken rundt oss. Nå la jeg merke til at den var
brun. Det var ikke tåke. Det var støv. Vi var i utkanten av
sandstormen. Jeg trodde jeg hadde tørre øyne. Nå skjønte jeg at det
var støvet som gjorde det.
Jeg fikk praiet en taxi til å kjøre meg til et sted der jeg kunne
kjøpe drikke. Tørsten sved i halsen min. Ting begynte å demre for
meg. "Turpan?" spurte jeg. Han nikket. Vi hadde stått fast rett
utenfor Turpan. Jeg sendte ne melding til Ashley. Jeg var velkommen
til å dele rom med ham, om jeg ville. Han satt og spiste frokost. Jeg
fikk praiet en ny taxi og lempet alle sakene mine over i den. Hadde
ikke til hensikt å sitte på bussen hele dagen om jeg kunne dra til
Turpan i stedet. Jeg møtte Ashley og vi fant oss et hotell inne i
byen. Dagen etterpå kom de andre. Vi måtte nesten le. "Hele universet
konspirerer mot at vi skal skilles!" sa vi.
En dusj fjernet mesteparten av støvet som hadde satt seg fast i
svetten på kroppen min. I løpet av kvelden la støvet seg. Vannvogner
kjørte rundt og vætte støvet så det skulle legge seg. Etterhvert
kunne vi se solen. Sandstormen var i ferd med å løye.

Ragnar
Aka "Mr Sandman"
With a license to chew dust