det om sterke ordelag og beskrivelser i den følgende bloggen. Dere er
advart.
Jeg hadde kjøpt meg en bussbillett til Lanzhou klokken 09.00 lørdag
morgen. Skulle egentlig hatt en sovekupe på toget, men folka på
hotellet glemte bestillingen min, så da var det ikke billetter
igjen... Jeg lurte litt på hvorfor de senere bussene var noen yuan
dyrere, men jeg hadde lyst å komme frem så tidlig som mulig, så
derfor valgte jeg den første som gikk. Ifølge kartet var det en
ekspressvei hele veien. Det betød 100 km/t fartsgrense, noe som betyr
rundt 120-140 i reell hastighet. Da burde jeg være fremme før middag.
Derfor gadd jeg ikke kjøpe mat eller drikke. Begge deler betyr bare
flere do-pauser. Greit å slippe slikt.
Burde kanskje skjønt tegninga allerede før jeg kom på bussen. Den
busse jeg skulle ta, var den eneste som ikke kom opp på lystavlene.
Jeg spurte en billettør ved en av utgangene. Han tok meg med til en
buss. "Denne" sa han og gikk tilbake. Et gammelt drog av en buss som
knapt hadde vært godkjent som russebuss i Norge. Figures, tenkte jeg.
Jeg fikk laste bagasjen min i lasterommet og fant meg et vindus-sete
bakerst. Vi dro nesten på tiden, men måtte gjøre et par stopp gjennom
byen for å plukke opp tilfeldige passasjerer. Velkjent for el-cheapo
busselskaper. Sett det overalt.
Så begynte moroa. Vi suste avgårde på ekspressveien et stykke. Så
oppdaget jeg at noe brun væske begynte å dryppe ned fra taket. Men
KUN over det setet jeg satt. Sikkert noe kondens som ble
"mineralisert" før det ble sluppet ut av aircon-systemet. Jeg måtte
flytte meg til et annet sete. Etter et par timer stoppet bussen midt
på motorveien. Alle måtte over i en ny buss. Jeg ble litt paff men
greit nok. Tenkte det kanskje hadde noe med å fylle bussene opp.
Greit nok. Men nå var det trangt og VARMT. Og på setene på andre
siden av midtgangen fra der jeg satt, satt det en familie på den
Kinavennelige størrelsen tre. Far, or og et barn. Disse skulle stå
for mye av underholdningen på turen.
Etter at alle hadde kommet ombord på den nye bussen, kjørte vi et
stykke inn i en by. Mat og dopause. Siden jeg var nøden, passet det
fint. Men ingen av restaurantene der vi stoppet hadde slikt. Jeg fikk
etterhvert med "håndbevegelser" knotet meg frem til toalettet. Det
var en betongplatting med renner i. Offentlig toalett. Ingen avlukke
mellom rennene. Avføringen lå i tykke lag nede i renna. Jeg slo lens.
Mens jeg stod der og forsøkte etter beste evne å ikke tråkke på noen
væskefyllte steder, så jeg noe som lignet på lange riskorn nede i
"suppa". Eneste var at "riskornene" bevegde på seg, og krøllet seg.
Hmmm. Trengte plutselig ikke å spise mer den dagen. Stanken syntes
jeg at jeg kjente i flere timer etterpå.
Så til familieunderholdningen. Moren var konstant bilsyk. Og spiste
hele tiden. En dårlig kombo. Så det kom ut igjen i store mengder.
Hele tiden. Jeg prøvde å tenke på andre ting. Se på naturen. Late som
jeg ikke kjente lukten. Senere, mens hun lå i koma, begynte plutselig
faren å stønne. Jeg så bort, og der lå guttungen badet i sitt eget
tiss. Her i Kina bruker ikke unger bleier. De har bare hull i buksa,
så de kan tisse og bæsje som de lyster og hvor de lyster. Når så
gutten lå på fanget til faren, og lukkemusklene var de han enda ikke
hadde helt kontroll på, ble det en fin geysir når kroppen trengte å
tømme seg. Og da landet det rett i ansiktet på gutten selv. Han
"prrrrt"'et ut tisset i munnen. Som selvsagt ble blåst utover
ansiktet til faren pluss setet og klærne til begge foreldrene.
Faren tok nå og la gutten på noen avispapir på gulvet og la seg ved
siden av. Etter noen timer satte han seg i setet igjen og tok opp
guttungen. Da hadde han badet i eget tiss. Ingen problem. Bare vreng
sparkebuksa slik at tisset renner ned på setet og gulvet. Problem
løst. Så skal gutten ha mat, selvsagt. Frukt går ned på høykant. Så
kommer det opp igjen enda fortere. I hendene på faren, som kaster det
i en søppelbøtte som nå er så full av spy og spyposer at den nesten
renner over. Unegn griner og vil ha mer. Faren vil helst ikke gi ham
noe mer, men gir seg til slutt. Ungen gumler frukt i store mengder.
Denne gangen holder det seg nede, og faren og ungen sovner. Etter en
stund legger ungen seg over på siden inn til faren. Så hoster han. Og
spyr. Utover setet og faren.
Faren skyndter seg å fange opp alt. Og kaste det i bosset. Han legger
ungen ned igjen. Bare for å slenge ham opp igjen til ny spyrunde, i
farens hånd. Så store mengder at det renner over og ned på bukser,
sete og ikke minst, gulv. Dette begynner nesten å bli en farse. Faren
får nå problemer og må sette seg ned på gulvet for å spy i boss-
bøtta. Jeg sitter og sukker. Og sukker. Og håper turen snart er over.
De tre er nå fulle av tiss og oppkast. Stanken siver over hele
bussen. Jeg prøver å late som ingenting. De kan forsåvidt ingenting
for det. Tåler de ikke busstur, så gjør en ikke det. Hadde selv
problemer med bilsyke da jeg var liten. Det hjelper selvsagt ikke at
alle her i Kina ignorerer røyking forbudt. Så røyking på bussen er
mer regel enn unntak. T.o.m. sjåføren røyker...
Så var det selve turen. Som jeg skrev tidligere, skulle det ikke ta
lange tiden å kjøre de 62 milene på ekspressveien. Men etter at vi
byttet buss, kjørte vi på alle slags bakveier og traktorstier i halve
fylket. Noen så ut som om de var designet under Ming-dynastiet. Da
skjønte jeg tegninga. De hadde selvsagt stoppet på motorveien for å
kunne kjøre tilbake og dermed lyve om hvor langt de hadde kjørt, og
dermed kanskje slippe å betale så mye i bompengeavgift. Og ved å
kjøre på alle slags bakveier, så kjørte de forbi all den
betalingsbelagte veien. Til tider humpet vi oss fremover på en
krøttersti mens andre busser raste forbi på ekspressveien noen
titalls meter unna. Det var nesten latterlig.
Det tok 14 timer å kommer frem. Det meste av veien gikk det i
sneglefart over fjell og vidde på smale veier uten autovern. Med
flere hull per meter enn en te-sil.
Og av en eller annen grunn funket aircon KUN når vi stoppet. Så det
var konstant rundt 30 grader i bussen. Og rundt 25 utendørs... Jeg
var klam hele turen, og lengtet etter en dusj. Og jeg kjente tørsten
ta meg. Men uten at bussen stoppet noe sted der jeg kunne få kjøpe
noe annet enn springvann, ble det lite drikke på meg. men på et stopp
fant jeg ut at jeg bare MÅTTE ha i meg noe. 12 timer i en varm buss
uten vått eller tørt var for mye. Jeg fant ut jeg skulle kjøpe meg en
ferskenlignende frukt de solgte ved veien der vi stoppet en gang. Jeg
plukket opp en, og viste frem lommeboken med en spørrende mine. Hun
smilte og viftet med hendene. Jeg skulle få den. Jeg smilte og
bukket. Et lyspunkt på turen. Frukte var delvis myk og delvis hard.
Den myke delen smakte som fersken. Den harde som nektarin.
Interessant. Og godt.
Etterhvert var jeg så drittlei at jeg tenkte at det spilte ingen
rolle hvilket rom jeg fant i byen. Jeg kunne gjerne sove i vasken på
et toalett så lenge jeg fikk en pute. Kroppen verket. Jeg kokte.
Øynene sved. Og tålmodigheten min var i ferd med å ta fryktelig
slutt. Og det skal NOE til. Som en siste overraskelse slapp de alle
av på en parkeringsplass i utkanten av byen. Selvsagt. Kunne ikke
betale for å stå på buss-stasjonen. Pariet en taxi og instruerte
sjåføren til å kjøre meg til et hotell som var anbefalt i guiden. Det
skulle være billig. Jeg forventet meg en sliten trappeoppgang i et
mørkt smug. Men ble overrasket da sjåføren stoppet utenfor et flott
hotell med marmor, glass og gull. Jeg så meg rundt etter andre
steder. Pekte på hotellet. Han nikket.
Jeg betalte sjåføren og gikk skeptisk inn på hotellet. Det så ut som
et skikkelig business-hotell. Jeg fant en liste over rom. De
billigste var så billige som guiden sa. Det VAR riktig. Jeg spurte
etter et av de billigste rommene. Det hadde de ikke, men jeg kunne få
et Deluxe Business-rom til halv pris. Dvs. $25 per natt. Jeg smilte.
"Tre netter, takk" sa jeg. Så fikk jeg da lønn for strevet. Et flott
rom med flislagt bad og alle fasiliteter. T.o.m. vakumpakket tannkost
med tannkrem, og frokost inkludert i prisen. Me like. Aircon funker.
Tv'en har 70 kanaler med kinesisk tv. Og jeg har tilgang på varm
Pepsi og lunken øl. Mmmmm.
Livet er herlig, dere!
Har ingen bilder denne gangen. Men jeg regner med at de med fantasi
har fått masse bilder allikevel.
Til neste gang : Le vel!
Ragnar
Aka "Framme snart?"
With a license to be a grumpy foreigner
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar