over på siden og dro på motorene. Jeg kjente i magen at jeg ikke
hadde spist nudler. Nedenfor var det et hav av hus. 16 millioner
mennesker kaller dette "hjem". Det var tre farger jeg kunne skille
ut. Grått, blått og innimellom, rødt. Disen vasket ut det meste på
horisonten der oppe. Piloten flatet ut flyet og med et søkk i magen
styrte han oss mot bakken. Et minutt senere dundret vi mot betongen.
Welcome to Beijing!
Jeg hadde sovet godt på flyet, men kjente at kroppen ikke var helt
sikker på hvilken tid på døgnet, eller hvilket d›gn, det var. Vi
taxet forbi terminalbygningene. Taket lignet ryggen på en drage som
slynget seg. Feng Shui. Heten slo mot oss da vi gikk av flyet. Aircon
inne i bygget var en velsignelse. Jeg fikk loffet meg igjennom
kilometervis med ganger og korridorer før vi kom til passkontroll. En
smilende blid dame tok i mot meg, sjekket visum og pass grundig, før
hun smilende sa "Welkååm to Shaina!"
Jeg smilte tilbake og gikk forbi og ut i intet. Hmmm. Hva nå? Ehhh.
Bagasje? Noen smilende damer og menn vinket meg på et lite tog. Jo
havv to gå to taminal srii si sa! Et lite shuttle-tog skysset oss til
terminal 3C. Der kom sekken min sist, mens jeg ventet i varmen med en
klam skjorte som luktet som gamle gymsokker. Jeg gikk selvsagt på
grønn sone. En fyr stod der med stram givakt holdning og så på meg
med røntgen-syn. Jeg mister ikke maska av slike. Mest
latterkontrollen. Men jeg klarte å holde meg fra å le. Beklager for
sarte sjeler, men jeg blir mest flirfull av folk som er så seriøse.
De gjør forsåvidt bare jobben sin. men av og til blir det litt for mye.
Utenfor hadde jeg to valg : Taxi eller buss. Som den miljøvenn jeg
er, tok jeg bussen. Men dette betød selvsagt utfordringer. Aaahhh!
Challenges! Challenges! Ingen snakket noe mer enn Hello Sa! Eller
lignende. Så jeg måtte igjennom en del fingerspråk og annet før de
skjønte at jeg skulle til Beijing Train Station. Hotellet mitt lå i
nærheten, så jeg fant det best å beskrive det som målet mitt. 16 yuan
fattigere og en billett rikere gikk jeg stolt mot bussen med et stolt
og svakt usikkert glis en vanligvis bare ser på 7-åringer på vei til
skolen for første gang. Ryggsekken forsvant inn i bagasjerommet og
jeg ombord i bussen.
Setene var laget for kinesere. Små kinesere. Når jeg satt som en
prest, fikk jeg litt plass til knærne. Helt til noen berkule
ungdommer med 80-talls piggsveis og 90-talls nokia-kopier satte seg
ned foran og la bak setene. De så bak på meg og kniste og sa noe på
kinesisk. Sikkert noe med at jeg så ut som Konfusius. Så der satt
jeg, men en blære som begynte å si fra om innholdet, muskler som vagt
husket engang hvordan det var å gå, og ventet. Og ventet. Og ventet.
Etter 45 minutter startet sjåføren opp og vi var på vei.
Høyblokkene og kontorbyggene reiste seg over oss, samtidig som
trafikken gikk stadig saktere. En maskingenerert damestemme fortalte
at "tsjaopinanghazitzubingmaotsedongtizu!". Hmmm. Akkurat. Hvor
skulle jeg egentlig av? Jeg forsøkte å tyde noe på billetten og
sammenligne dette med de tegnene som kom opp på den knøttlille
skjermen fremme i bussen. Men de forsvant før jeg fikk sammenlignet
det første. Jeg så på en dame ved siden av meg. Smilte og viste henne
et kart over Beijing. Jeg pekte dit jeg skulle. Hun vinket framover.
Så jeg skjønte det var en stund til. Etter en time og mange spørrende
blikk fra meg til henne, var vi fremme.
Jeg fikk lempet av bagasjen, og forsøkte å finne frem på egen hånd.
Jeg viste de kinesiske kråketærne til noen forbipasserende. De vinket
meg alle videre. Til slutt møtte jeg en fyr som fortalte meg
"Hjuzhimapingtaosjuitingpingmhuishaziu....et minutt...shaopao!" og
satte opp et smil som blottet ørevoks i munnvikene og kanel på
fortennene. Tror jeg... Jeg svarte som enhver intelligent nordmann på
tur : "Hm?" Hvorpå han vinket meg videre som alle andre...
En halv time og 5 yuan i "guide-avgift" senere var jeg på hotellet.
(Her sitter jeg nå og skriver blogg mens en aircon-sak på veggen
blåser litt av og til når den finner det for godt.)
Litt fra hva jeg har opplevd de siste dagene :
Mitt første måltid var IKKE hos Mak Dånal! Bare så det er sagt. Selv
om de er hjertelig til stede overalt, sammen med Kentucky Fried
Chicken. Det var fristende å gjøre det enkelt, men jeg motstod
fristelsen. Spesielt fordi en jeg kjenner (skal unngå å nevne
navn...) fortalte at hun hadde spist mer på mac donalds på en
utenlandstur nylig enn hun noensinne gjorde hjemme.
Jeg fant kinas svar på KFC : Mr Lee!!! Konseptet lignet til
forveksling på KFC. Samme fargene og en gammel dude som varemerke.
Maten var kinesisk. Fyren lignet litt på KFC-duden, men med et par
forskjeller. Ta bort brillene og skjegget, og gi ham et så fårete
smil at du skulle tro han hadde røkt noen svette gymsokker som hadde
ligget i en gymbag sammen med et vått håndkle over sommeren. Blant
betjeningen fant jeg en som snakket litt engelsk. Jeg pekte på menyen
og han svarte "kee sa!".
Jeg hadde bestilt en nuddelsuppe med biff, sammen med noe
soyamarinert kjøtt og ramkrydret blekksprut ved siden av, og en
Yanjing, proud sponsor of the 2008 olympics!. Jeg fikk Yanjing'en og
kjøttet/blekkspruten. Og ventet. Og ventet. Jeg tenkte kanskje av
kjøttet/bs var ment som for-rett Så jeg spiste det opp. Og mens
blekkspruten truet med å svi av meg lepper og tunge, så ventet jeg.
Et høflig spørsmål til en av servitørene ble returnert med et "Aaah!
Missing?". Et kvarter senere, "Aaaah! Missing?". Etter to timer, fikk
jeg nuddelsuppe med en ny tallerken kjøtt/blekksprut. Jeg spiste og
forlot stedet. Tror ikke Mr Lee kommer til bli rik på min
business...Etter denne suksessen gikk jeg på søken etter ny stambule.
Den fant jeg hos FieldHome. Vet ikke om det skulle være FieldHome
eller FeelHome eller HomeField. Men uansett. Maten var konge. Så
smakfull og deilig at bare prisen var bedre.
Jeg har blitt en kløpper på spisepinner nå. "Naif? Fååk? Fååk jo!"
Etter å ha spist meg mett, stakk jeg innom et supermarked for å
handle litt drikke og stas. Da fant jeg noe som lokket. Det så ut som
pent innepakkede marsipanegg. Jeg kjøpte en innpakket i grønt papir.
Betalte og pakket den opp. Det som var inni, var en liten klump med
både tekstur og farge som noe du lett kan finne i bunn av doskåla
etter en god middag. Jeg snuste på den. Ikke mannskjit. Jeg smakte.
Rosiner. Hmmm. Ja. Rosiner. Mye man skal smake før tenna faller ut...
I går gikk, ja GIKK, jeg til Tianaman square. Det var en times gange
dit. Men jeg tok en omvei via at galleri for kunst-studenter, for
hvilket en representant huket meg på gata. Han geleidet meg til et
bygg, med inngang som så ut som inngangen til fryselageret på et
slakteri. Vi tok heisen NED til -4 etasje og inn i noe som minnet om
en bombekjeller. Han fikk en nøkkel av en dame bak en disk og vi gikk
inn i et lite rom på kanskje 10 kvadrat spekket med malerier på
bomullspapir, rispapir og silke. Jeg kjøpte et par som var malt på
silke. Ble sikkert lurt på prisen. men jeg har bare vært her i noen
dager, så jeg har ikke peiling på kostnadsnivået. Får forsøke å bli
mindre lurt senere. men etter denne detouren kom jeg til slutt frem
til TS. På den ene siden hadde vi Mao, O store! Et bilde på størrelse
med en gjennomsnittelig låvevegg prydet inngangen til den forbudte
by. På andre siden den berømte plassen der studenter gjorde opprør
den gangen jeg var mest opptatt av karakterer på gymnaset. Mange ble
drept der. Nå er det strenge sikkerhetstiltak overalt. Jeg gikk i en
undergang under den 10-20 felts veien mellom TS og den forbudte by.
Der stod det mange grønnkledde i stram givakt. Jeg prøvde å unngå å
se på dem. Men klarte ikke. Med stivt blikk bevegde han hånden på en
måte som burde ha vært fulgt av en Hong Kong Karatefilmsk "Vusj", for
å geleide meg til den ene siden. Jeg trodde kompanjongene hans ville
undersøke ryggsekken min, men de bare vinket meg videre. Skjønte ikke
helt. Men, men.
Jeg kom meg ut på plassen og så på det jeg ser i de fleste
kommunistiske land. Enorme bygninger. Bygg som får keisere og andre
til å rødme i vanære. Og så titte bort på det enorme bildet av Mao
fikk meg til å tenke på den siste keiser. Han levde et lukket liv med
liten eller ingen kontakt med omverdenen. Likevel ble han ansett som
folkefiende nummer en. Nå rager bildet av Mao større og sterkere enn
noen keiser Kina noensinne har hatt. Djengis Khan skapte frykt selv
etter sin død. Mao har fremdeles makt, selv lenge etter sin død.
Politikk er ikke mer enn du definerer det til å være.
Da jeg kom nært inntil bildet, tenkte jeg å ta et foto. Da stanset en
fyr meg. No Photo! Minte meg litt om de amerikanske legene som var i
Nord-Korea for å foreta synskirurgi på folk. De var litt turister
(under nøye oppsyn av "turist-guider") og stilte seg opp foran en
statue av Kim Jong-Il for å bli fotografert. Da ble "guiden" rasende
og fortalte dem at de ville bli kastet ut av landet innen 24 timer.
Slikt gjorde man ikke ustraffet. Vet ikke straffen for å avbilde O
Store Leder her i landet, men jeg hadde ikke til hensikt å finne det
ut heller. Jeg gikk inn til den forbudte by, bare for å finne at den
var stengt for kvelden. Men jeg fikk tatt noen bilder fra utsiden.
Senere på kvelden, da jeg skulle gå tiolbake til hotellet, fikk jeg
kjeft av politiet (på kinesisk) for å stå for nære veien når de
skulle låre nasjonalflagget som svaiet over Tianamen Square. Ikke
lett dette her.
Lett nervøse vakter passet på folkemengden mens en gjeng stramme
soldater låret flagget og bar det majestetisk over 10-20 felt veien
der all trafikk ble stanset. Det stod titusener rundt flagget for å
se det bli låret. Jeg måtte forøvrig stå der til det hele var over.
All trafikk på fortauet var nemlig stanset under seansen, som varte
en time, mens de ventet på solnedgang.
På vei tilbake gikk jeg forbi noe som bare kan beskrives som Beijings
svar på Rodeo Drive der butikker fra Cerruti og Rolex og lignende
stod tettere enn nyforelskede tenåringer. Der hver liten ting var
utstilt i en så overdådig monter at du skulle tro hver av dem
inneholdt Koh I-Noor diamanten. Prisene er sikkert noe deromkring.
Det minner meg litt om den typen butikker der det ikke nytter å vifte
med noen annet enn platinakort. Gullkort? Hahahahahahaha....Fnis....
Ta deg en tur på H&M! Ryktene forteller at Naomi Campbell prøvde å
komme seg inn på en slik butikk i Paris. Hun ble avvist. Etterpå
forløp visstnok følgde samtale seg inne i butikken. "Hvem var det?
Åh. Bare enda en av disse supermodellene."...
I dag er det fuktig i Beijing. Noen drypp fra himmelen er det. Så det
er trykkende og klamt. Har derfor forholdt meg relativt rolig. Dro
til en busstasjon vest i byen for å kjøpe meg billetter til i morgen.
Da går turen til Xi An. Dette er det første jeg får smake av
størrelsen på Kina. Xi An er bare noen fingre unna på kartet i guide-
boken (som forøvrig er forbudt her i landet fordi den ikke
anerkjenner Taiwan som del av Kina...), så er det 1200 km. Dvs
omtrent Oslo-Tromsø eller noe slikt. Turen til busstasjonen foregikk
i taxi. Gadd ikke gå 12.5 km... Denne hadde aircon, som en smilende
og bukkende sjåfør spurte "asjongkazupingpao?" eller noe slikt, som
jeg nikket anerkjennende til. Hvorpå det ble svalt og deilig på den
drøyt halvtimes lange turen gjennom trafikken. 33 yuan for turen. Dvs
rundt 23 kroner.
Jeg så hvordan Xi An ble skrevet på kinesisk. Det første tegnet så ut
som en boks med Pi, og den andre som noen kruseduller med hatt. Jeg
fant boksen med pi og krusedullene med hatt. Jeg skal dit, sa jeg og
pekte. Pekte på ordet for "i morgen" på kinesisk. 298 yuan takk. Så i
morgen 17.45 går bussen. Da er jeg vel fremme ved morgenen på onsdag
eller noe slikt. Hvor ferden går videre, aner ingen. Kanskje Tibet?
Om jeg får lov? Eller føler for det? Kven kveit. Men det fjerneste
punktet jeg har sett for meg på kartet, er Urumqi, 3600 km unna. Da
er jeg nesten hjemme. Vi får se hva som føles riktig.
Området ved busstasjonen så ut for å være Glenn Rodny's mekka. Her
var sjapper på rekke og rad med bilutstyr i alle tenkelige
råneklasser. Og gutter med Fast&Furious sveiser overalt med sine
Huyndaier og Dung Fengs som drømte om en tilværelse som gatas skrekk
og halsbrekkende billøp gjennom Beijings gater der nåla til tider
våger seg over 60. Nuvel.
Nå nettopp kom jeg tilbake fra butikken etter å ha handlet noe jeg
trodde var mint-drops. Jeg tok ut ett, smakte på det. Hardpresset
melkepulver i pastillform! Nammm.... Maten til kineserne er konge.
Godteriene derimot... Skjønner ikke helt. Mulig det bare er min gane
som er litt for glad i vestlig snop. Men om jeg legger på meg på
denne turen, så er det i alle fall ikke godteriets feil...
Noen tips fra Beijing :
Om du kommer fra Israel og har visse lyster, kan "HoliLand SexShop" i
utkanten av byen, være noe for deg... (Dette var riktignok to
butikker side om side, men det minte meg om en video jeg så en gang,
der en så et skilt med "Adult shop" og like nedenunder stod et skilt
"Jesus is watching you!")
Om noen sier til deg at TV'en er konka, så snakker de om merket "Konka".
Om du er musiker, kan "Grand and Melodiuos Hotel" ved busstasjonen
være noe for deg. På hvilken måte hotellet er melodiøst, er vel nuget
uvisst. Kanskje det knaker i sammenføyningene, eller det piper i alle
vindu når det blåser?
Om du er nygift og har talefeil, kan du ta inn på "Haymony Hotel"
borti gata.
Eskimoene lærer at du ikke skal spise gul sne. Her i Beijing burde du
ikke trå i gul flod. Jeg gikk på fortauet og så en gul strøm. Jeg
tittet opp mot kilden og fant "Public toilet". Dette gav en helt ny
mening til uttrykket PUBLIC toilet...
Har desverre ikke noen bilder denne gangen. Kopierte bildene over på
den portable harddisken min, for så å finne ut at jeg har glemt usb-
kabelen hjemme... Sukk. Får prøve å huske at jeg skal kopiere over
bilder til pc'en først neste gang...
Til neste gang : Le vel!
Fly me to Beijing, and let me walk among the stars...
Ragnar
With a license to burp!
Aka No Photo!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar