Year of the paranoia

Når nettene blir mange, og paranoian setter inn, da sier kinas
president til rødehæren sin : Om ingen ignorerer alle fremmede hos
oss, skal alle snart få lov å surfe fritt forståss. Heisan og
hoppsann og fall nå ikke a, en fremmed i vårt land kan si no som er
ikke bra. Heisan og hoppsann og fall nå ikke a, en fremmed i vårt
land kan si no som er ikke bra.

Ikke lett å blogge når ingen internettkafeer tillater usb-pinner.
Alle har USB-portene disablet. Så vi får se om jeg får blogget noe
videre. Prøver å komme meg inn på trådløse nett, men det er ikke
lett. Om denne bloggen ikke kommer opp før jeg kommer hjem, så er det
grunnen. Har bare fått ut to postinger så langt. Litt synd, men slik
er det i dette landet. Paranoiaen ligger tykt utenpå det meste her,
virker det som. Så også for min egen del.

I Xi An fikk jeg en spesiell romkamerat. En kineser som snakket noe
engelsk. Men veldig dårlig. Han spurte hvor jeg kom fra. Og deretter
hvor jeg skulle i Kina. Da jeg fortalte jeg skulle vestover til
Xinjiang-provinsen, lurte han på hvorfor i alle dager jeg ville dit.
Hva skulle jeg der. Jeg fortalte at jeg gjerne ville se de vestlige
provinsene. Vekk fra turismen. Han godtok det. Fortalte at han skulle
være guide for de engelske jentene på hotellet (en stor gruppe
engelske jenter på tur). Ble litt overrasket med tanke på hvor dårlig
han snakket engelsk. Men, men. Så langt, så greit.
Dagen etter var de engelske jentene dratt. Jeg satte meg på
internettrommet på hotellet og surfet meg til bloggen min. Ja, jeg
kan faktisk få den opp, men for noen dager siden kom den kun opp med
kinesiske tegn overalt unntatt på selve bloggen min. Mens jeg satt
der, kom "guiden" og satte seg ved siden av meg og logget seg inn på
en annen maskin. Han ignorerte meg. Jeg hadde tenkt å forsøke å logge
meg på bloggen min, men da jeg bare fikk opp kinesiske tegn, lot jeg
det være. Visste ikke helt om jeg da ville sende brukernavn og
passord rett i kinesiske myndigheters fang.
Jeg skulle dra denne dagen, men folkene på hotellet hadde glemt å
bestille togbillett for meg. Jeg hadde fått tak i bussbillett til
Lanzhou, men det var dagen etter. Så da måtte jeg få meg et nytt rom.
Senere, da jeg skulle legge meg, dukket en til opp på det nye rommet
mitt. "Guiden" kom inn. "Hei! Har du byttet rom?" spurte han. "Ja..."
sa jeg litt undrende. "Ok. Jeg også skal ha dette rommet i natt. Jeg
kommer tilbake om en times tid.". Hmmmm.
Morgenen etter satt jeg og ventet i restauranten på frokost. Da kom
en av servitrisene bort til meg. "Jeg så du drev og skrev i går, her
i restauranten. Jeg kunne ikke gjort det. En må tenke så mye på hva
en skriver." sa hun og smilte før hun gikk og hentet frokosten min.
Er det bare meg, eller er paranoian virkelig tatt grep i meg nå?
Nuvel. Blogge gjør jeg uansett. Så får de heller bare surmule om det
er ting jeg skriver de ikke liker...

Ragnar
Aka paranoid
With a license to look over my shoulder