Ragnar's World: Kigaloooo, kigalei, kykkelikyyy, Kigalihi!

Er naa kommet tilbake til Kigali etter den bokstavelig talt runde turen min i Rwanda. Proevde aa faa blogget i gaar, men da var alle kafeene stengt. Bortsett fra den paa hotellet jeg bor paa. Men den var saa usannsynlig treg at jeg nesten kunne se bits og bytes bevege seg gjennom kabalen, saa jeg gav opp det. Tenkte jeg skulle proeve aa oppsummere litt de tingene jeg har opplevd siden Giseny og til naa. Kigali faar jeg heller ta i morgen. Har vaert paa Genocide Memorial i dag. Trenger litt tid paa aa fordoeye foer jeg skriver noe om det.

Folkedomstoler

Da jeg stod paa bussholdeplassen i Kibuye, ble jeg vitne til en slosskamp mellom et par ungdommer. Vet ikke helt hva som startet det hele, men de kom til slutt i haandgemeng. Plutselig hopper en av "tilskuerne" frem og tar tak i jakka til den ene av slosskjempene. jeg lurte paa om han hadde tenkt aa bli med, men saa hoerte jeg den umiskjennelige lyden av metall. "tilskueren" hadde fjernet machete'n fyren gikk og bar paa. De to havnet paa bakken og rullet rundt i stoevet noen minutter foer noen voksne menn tok opp noen lange kjeppe. De pisket hver sin kamphane og naar de hadde sluttet aa sloss, dro de dem opp paa beina og satte dem foran hverandre. Jeg forstod ikke hva som ble sagt, men det var tydelig at dette var en "domstol" der de ble avhoert om grunnen til at de sloss. En "skyldig" ble utpekt og fikk noen oerefiker og de begge fikk kjeft foer de ble sluppet. De gikk hver til sitt. Macheten fikk eieren ikke tilbake.

Cat 3 og andre katter

Jeg gikk meg en tur langs stranden i Giseny og kom tilslutt frem til grenseovergangen til Congo. Jeg elsker aa staa paa slike overganger. Det er nesten som om det er en annen verden paa andre siden. Jeg lengter og lengter etter nye opplevelser. Nye land. Nye riker. Siden jeg bare hadde single-entry visa til Rwanda, kunne jeg ikke ta meg en dagstur eller to over grensen. Saa jeg ble staaende aa se de 100 metrene over til andre siden. mens jeg stod der, kom det et infernalsk broel. Nesten som en kraftig rakett som ble skutt opp. Det tordnet og hvinte. Etterhvert skjoente jeg at det var et fly. Ganske riktig. Noen sekunder senere tordnet et eldgammelt jetfly over hodet paa meg. Det braakte saa enormt at jeg trodde oerene skulle sprenges. Nesten 5 minutter etter at flyet hadde forsvunnet fra synsvidde, tordnet det fremdeles fra motorene i det fjerne.

Jeg mintes at Congo er det landet i verden med flest flyselskaper bannlyst i Europa. De flyr eldgamle fly som saavidt henger sammen, og med flymotorer som er saa gamle at de ikke er i naerheten av moderne stoey og utslippskrav. For de som ikke vet det, er Cat 3 en standard for stoey fra flymotorer.

Da jeg var liten, kan jeg huske at jeg hoerte naar fly tok av fra Vigra flyplass utenfor Aaalesund. Naa hoerer jeg ikke det lenger. Jeg trodde en stund at det var hoerselen min som var blitt svekket, men naa skjoenner jeg tegninga. Motorene er blitt mer lydloese.

Stranden i Giseny

Da jeg var i Cyangugu, gikk jeg en tur med kamera og kom til slutt ned til en frakthavn. Med mange fraktebaater. Jeg kom i prat med noen arbeidere, som syntes det var enorm stas aa faa en ekte Mzungu paa besoek. Jeg spurte hva de fraktet. "Beach" var svaret. "Beach?!" spurte jeg og trodde jeg hadde hoert feil. Ja, de fraktet strender fra Cyangugu til Giseny. Det var flere turister der...

Strendene i Giseny var fantastiske. De var lange, rette, med palmer og barer en kunne kjoepe drikke paa overalt. Og ikke minst. Forlatte. Jeg saa nesten ikke en eneste turist. Alle steder nede ved stranden bukket og skrapte i haap om at de skulle lokke mzungu inn til sitt etablissement.

Jeg satt ned paa stranden en kveld og saa paa de lokale fylle opp store kanner med vann. Jeg lurte paa hva de skulle med det, foer det gikk opp for meg at dette var jo en innsjoe. Ergo ferskvann... Faar skylde paa varmen og tropenettene...

Gamle damer i sarong.

Jeg bodde paa et misjonshotell utenfor sentrum. Det beste og billigste jeg fant. Det var utgangspunktet ingen som bodde der, trodde jeg. Men ved frokosten fant jeg ut at hotellet var fullt av middelaldrende kvinner. De satt og spiste frokost da jeg skulle gaa ut. Jeg maatte gaa gjennom spisesalen (som foreovrig ogsaa var resepsjon...). Da jeg kom inn, stirret alle paa meg. Noen stanset i et tygg. Andre bare maapte. Jeg bare smilte letter brydd og gikk raskt igjennom salen. Saa hoerte jeg "Mzunguuuuu!" fra en av damen, og alle broelte ut i latter. Dette ble en rutine for hver eneste gang jeg gikk forbi dem. Jeg bare sukket til slutt. Gadd ikke bry meg. Damene pleide aa sitte og synge og gapskratte til langt paa natt. Gjerne etter en "lille en" eller flere innabords. Jeg forsoekte bare aa ignorere dem.

Stinky mzungu?

Jeg kom til hotellet om kvelden da jeg hadde sjekket inn. Resepsjonisten stanset meg, han ville si meg noe.

Han : "Eeee. I think you want to shower."

Jeg : "What?! You want me to shower?" (Begynte aa lure paa om jeg stinket saa faelt at t.o.m. ansatte paa hotellet reagerte.)

Han : "He say " (pekte paa en annen hotellansatt) " you ask the town!"

Jeg : "Should I ask the town?"

Han : "Yes"

Naa begynte jeg virkelig aa lure. Snakket hele byen om hvor ille jeg stinket? Joeye meg! Da var det alvorlig!

Jeg tenkte saa det knakte. Folk her var jo vanligvis veldig hoeflige, og ville vel ikke kommentert noe slikt. Og jeg HADDE jo vasket meg den morgenen. Saa jeg luktet "I speakes goods engrish".

Plutselig slo det ned i meg.

Jeg : "AAAAaaaaa. I asked for a TOWEL earlier, and you want me to shower tonight because of the hot water?"

Han : "Yes!" sa han og smilte.

Elementaert, min kjaere Watson...

To change or not to change...

Da jeg ankom Giseny, hadde jeg ikke det fjerneste anelse hvor jeg var, saa jeg fant ut at jeg skulle ta en moto. Jeg spurte om han visste hvor hotellet mitt var. Og han gav meg det glaserte blikket sammen med "Yes of course!". "Yeah right..." "Hvor mye?" spurte jeg. 500 gaerninger skulle han ha. Jeg var for moerbanket etter bussturen fra Kibuye til aa argumentere. Han visste tydeligvis ikke hvor det var, og tok saa mye som mulig for aa sikre seg.

Hotellet laa 100 meter unna. 1$ for 100 meter, var ikke det jeg hadde lyst aa betale. Jeg tok frem en 5000-lapp. Han proevde aa finne veksel. Fant ikke noe. Han oppfordret meg til aa proeve i resepsjonen. Jeg forsoekte aa finne en vei utav aa betale saa sinnsykt overpris. Resepsjonen hadde heldigvis ikke veksel de heller. Jeg dro frem to 100-lapper. "Dette er alt jeg har av smaapenger!" sa jeg. Han var tydelig misfornoeyd med aa bli snytt for den feite betalingen. Men maatte bare godta det. 1-0 til meg. Og kanskje en laerdom til ham. Ofte bruker de mangel paa veksel som argument for at DU maa betale mer. I dette tilfellet tapte han. En smekk over fingrene.

Flom

I Giseny fikk jeg ogsaa kontakt med mobilnettet i Congo, og fikk dermed en braate med meldinger hjemmefra. En av dem var fra mor som lurte paa hvordan det gikk i flommen. "Flommen?" tenkte jeg. Det regnet riktignok, men jeg saa da ikke antydning til noe flom. Tv her nede er mangelvare, og aviser fant jeg ikke utenfor Kigali. Saa jeg visste ingenting. Men i taxien fra Giseny til Musanze ble jeg vitne til oedeleggelsene. Leirras hadde oversvoemmet deler av landsbyer. Bare moenet paa enkelte hus stakk opp. Avlinger var oversvoemmet. Veien var full av jord og stein. Mange steder hadde det gaatt jordras. Stroe omraader stod under vann. I Norge er vi forsikret og statsstoettet til aa overleve det meste av slike katastrofer, mens her har de ingenting. Det de mister, mister de for godt. Det er sagt at dersom den tredje verden skal noensinne komme seg ut av fattigdommen, er de avhengig av forsikringer. Forsikringer som kan hjelpe dem naar de staar paa bar bakke etter at naturen har spilt dem et puss med en av sine luner.

Det var tydelig her. Folk som lette i ruinene etter husene sine. Provde aa samle opp nok materiale til aa bygge dem opp igjen. Apatiske blikk fra de som saa paa eiendommen sin og jordene sine. Uten muligheter til aa gjoere noe annet enn aa vente til vannet trakk seg tilbake.

Paa veien passerte vi ogsaa en av FN's transittleire. Tusener av menn, kvinner og barn stuet sammen i telt paa et stort omraade. Med hjelpearbeidere som forsoeker etter beste evne aa gi dem det mest basale. Det blir litt spesielt aa se slikt paa naert hold, og ikke gjennom filteret kalt fjernsyn. Der en kan skru over til "Idol" eller annet for aa slippe aa se. Her maatte jeg se. Det gikk ikke an aa snu seg vekk. Aa snu seg bort ansaa jeg som en haan mot de som saa paa taxien med den hvite mann kjoere forbi. Den hvite mann som hadde vaert haapet til mange av disse. Naa var han bare en forbipasserende turist.

Den groenne mil

Etter nok en lang, trang og kald tur (som ledet til at jeg naa sitter her med saar hals og dryppende nese), var jeg endelig kommet frem til Musanze. Beina mine var som vanlig moerbanket, saa jeg trengte aa faatt gaa litt. Jeg gikk 2-3 timer utav byen. Forbi smaa landsbyer. Overalt stoppet folk opp. Saa paa meg med aapne munner. Mzungu! var paa alles lepper. Smaa barn kom loepende til og ville leie meg i haanden. En skoleklasse kom loepende. Ei lita jente paa kanskje 6-7 aar var modigst, og tok meg i haanden. Og slik gikk vi haand i haand mens de andre barna lo og ropte. Jeg saa meg bak, og det var kanskje 20-30 barn i opptoget. Vi gikk forbi andre barn og ropte og lo. Sirkuset var kommet til byen. Jeg var klovnen. Men elefantene manglet (skjoent saa mye som jeg har spist, saa kunne jeg kanskje tre inn i en dobbeltrolle). Ved et veiskille maatte de stikke en annen vei. Den lille jenta smilte til meg og loep. Noen av de andre skole-ungene kom bort til meg og stroek meg paa armen foer de loep hylende unna. Jeg maatte nesten le.

Jeg noen stillheten i de groenne skogene opp mot vulkanene foran meg. Sniffet den friske luften. Den groenne mil.

Et par gutter kom bort til meg. Han ene tok fingrene rundt overarmen min og utbroet "Commando!"."What?" spurte jeg. "You are commando soldier!" sa han. Jeg bare smilte. Foelte ikke jeg kunne skuffe ham med aa fortelle at jeg forfektet et pasifistisk livssyn... Naa kunne han fortelle at han hadde truffet en ekte "commando".

Jeg hadde ogsaa en groenn mil paa hotellet. Alle veggene var malt i mintgroenn farge. Og jeg hadde faatt det innerste rommet. Hotellet jeg bodde paa, var populaert. Faktisk saa populaert at folk satt og drakk seg snydens der hver eneste kveld. Saa musikken og latteren holdt meg vaaken til langt paa natt. Naar saa de var roet seg, var det normalt et par i naborommet som begynte med....eee....la oss kalle det nattens gjerninger... Naar de var ferdige etter en times tid, var det endelig tide for meg aa sove. Sov ikke saa mye de dagene i Musanze...

Rundt og rundt

Saa i gaar var det tid for aa returnere til Kigali. Tilbake til utgangspunktet. Og krangling med taxisjaafoerer som trodde jeg var nyankommet til Rwanda og at de dermed kunne forlange overpris. Jeg gikk. Fikk meg et rom paa samme hotellet som sist.

Kineserne er hjertelig til stede og har gravd opp halve byen for aa legge kabel. China Telecom er tydeligvis paa hugget for aa legge nye telefon og nettkabler til byen. Da jeg dro fra Kigali for et par uker siden, holdt de paa et stykke nord for byen. Hundrevis av lokale stod i lange rekker og trakk kabel og roer under fortau (som naa er omvandlet til jordhauger).

Men det er vel det som kalles utvikling. Saa kanskje til neste aar, om noen kommer hit, saa har Rwanda et heftig internett og telesystem som det staar respekt av?

Det er naa heteboelge her, og paa denne kafeen, som ikke har aircondition, er det naa ifoelge min trofaste reisevenn (et lommeur med termometer), 31.2 grader C. Svetten renner. Og det gjoer nesa ogsaa. Sov ikke saa mye i natt pga. hosting. Men jeg haaper det gir seg foer jeg skal hjem.

Har lagt ved et par bilder naa, endelig. Trodde jeg hadde tatt flere i JPEG-format, men der tok jeg tydeligvis feil. Enjoy!

Hotellet mitt i Kibuye