Rwanda

Nå begynner snart turen. Kjenner reisefoten kribler. Det har den gjort helt siden onsdag. Da ble jeg stående i kø i en tunnell i Oslo og kjente den ramme lukten av eksos gjennom kald morgenluft. Slik er det de fleste byer jeg har vært på reise. Minner sprang frem fra steder jeg har besøkt. Steder jeg bare tidligere hørte om. Eller kanskje aldri hadde hørt om. Enkelte på nyhetene. Andre gjennom pappa.

Da jeg var liten, hang det et bilde hjemme i gangen. Det hang der hele oppveksten. Et sort-hvitt bilde av en oljetanker som skled forbi operahuset i Sydney. Pappa hadde jobbet på den da bildet ble tatt. Jeg drømte om å reise dit engang. 2 uker etter at jeg hadde båret pappas kiste til graven, stod jeg ved en tilfeldighet på det stedet der bildet ble tatt 30 år tidligere. Jeg smilte og tenkte at det her skal jeg fortelle pappa! Jeg tok et bilde og kom på at pappa ikke var mer.



En reise er ikke alltid bare å flytte seg til et nytt sted. Det er også en mulighet til å reise i seg selv. Finne nye sider ved seg selv. Se seg selv gjennom andre mennesker og kulturer. Og ikke minst, se seg selv i et annet speil.

Jeg elsker å reise. Bildet hjemme i barndommen gjorde noe med meg. Skapte en lengsel. En lengsel som gjorde at jeg ofte satt nede ved sjøen og drømte meg over havet. Det ukjente.

Rwanda. Ukjent land midt i Afrika. Et land vi har hørt mye om på nyhetene. Men hvor mye vet vi egentlig om dette landet? Menneskene der? Drømmene, gledene, sorgene?

Jeg elsker å observere mennesker. Sitte på en kafe med utsikt til gaten. Studere dem. Forestille meg hva de tenker. Hvem de er. Hva de er. Jeg lærer også meg selv å kjenne på denne måten. Og jeg håper det gjør meg til et bedre menneske.



God tur!



Ragnar