Goin' home

Ble ikke helt ferdig med reisehaandboken, men det faar bli en annen gang. kan heller fullfoere den etter "popular demand".
Mitt afrikanske eventyr er over. I kveld letter flyet fra Entebbe International. Forhaapentligvis er det allerede paa vingene fra Amsterdam.
Det har som vanlig vaert en fantastisk reise. Selv om det ikke hoeres slik ut i noen av blogg-entriene, er dette de reisene jeg liker. Der jeg maa bruke de smaa graa. Der ikke alt er stroemlinjeformet og greit. Der ting som kan gaa galt, gaar galt. Det faar meg til aa tenke paa hva som er det viktigste for meg.
Jeg laa i senga og tenkte paa dette i gaar. Naar jeg skal paa reise, proever jeg aa tenke paa hva som er viktigst. Penger, pass, billetter, visum og kamera. Dette er de tingene jeg maa ha i orden. Alt annet kan en kjoepe. Det er ikke viktig om en har med alt en hadde tenkt. Om en har glemt noe, gaar det alltids an aa fikse det paa turen. Slik gaar det ogsaa an aa tenke ellers i livet. En maa tenke seg om av og til : Hva er egentlig viktigst for livsreisen? Hva er det som ikke kan mangle, og hva klarer jeg meg uten? Om en har disse prioriteringene riktig, vil alt annet virke uvesentlig. En vil ikke lenger kjempe for dem. Stresse for aa soerge for dem. Naar en har det viktigste, er resten bare krydder.
Jeg tenkte paa en artikkel jeg leste foer sommeren, titulert "Bridezilla". Den handlet om kommende bruder som var saa opptatt av aa faa det perfekte bryllup at de terroriserte alt og alle, t.o.m. sin kommende brudgom. Jeg tenkte naar jeg leste det : Hva er det viktigste i bryllupet? Er ikke det at paret blir gift? Om en lar alt annet bli viktig, kan dagen bli oedelagt av hva som helst. Om en setter vielsen som det viktige og alt annet som "nogo attaat", spiller det ikke lenger noen rolle. Dagen blir perfekt uansett. (Saa lenge ikke presten doer, kirken brenner ned eller annet...).
Jeg setter mine prioriteringer ogsaa naar det gjelder reise. Jeg har ikke som maal at det skal bli den mest perfekte ferien. Jeg har som maal at jeg skal komme hjem, mettet av opplevelser, eksotisk mat, og ikke minst : Mang en god latter over meg selv og andre. I en ferie som faar National Lampoons "Vacation" til aa virke velorganisert. Saa slipper jeg aa komme skuffet hjem. Jeg har ingen forventninger, og dermed ingen som blir brutt. Jeg klager, jeg syter. Men naar jeg legger meg i en seng som lukter tre dager gammel svette etter en hard dag, kan jeg le saa jeg griner. Og kjenne at jeg lever.
Og naar jeg kommer hjem, skjoenne at det ikke er saa viktig om bussen er 5 minutter forsinket, naar folk i det landet jeg har vaert, er glad om den i det hele tatt kommer. Skjoenne at det aa gaa i butikken og faa mat som ikke bestaar av broed paa kavringstadiet, varm melk eller sjokolade med mugg, er et privilegium jeg boer ta vare paa som noe spesielt. At det at jeg kan logge meg paa internett og faa opp mailen min paa noen sekunder i stedet for minutter, om jeg i det hele tatt faar den opp, er en nytelse.
De foerste maanedene etter hjemkomsten, foer jeg blir norgifisert igjen, er jeg avslappet. Gleder meg over regn. Tar hvert glass melk med et smil om munnen. Spiser lunsjen i kantina uten aa klage. Smiler om toget eller t-banen ikke kommer. Hakuna Matata.

Om 12 timer sitter jeg paa et fly, nyter et godt maaltid, noen glass med frisk appelsinjuice, ser paa de nyeste filmene, lytter til musikk akkompagnert av hummingen av motorene paa Airbus'en, og titter ned paa leirbaalene til folkene i oerkenen nedenfor. Tro hva de tenker der de sitter rundt baalet og ser opp paa det blinkene flyet der oppe?

Da jeg var liten, pleide jeg aa sitte ved sjoen og droemme meg selv over havet. Fremmede land, lukter og smaker. Jeg tenkte at "en dag!". En kald vaardag i 1996, tordnet et fly mot himmelen. Droemmeren var paa vei over havet og inn i droemmene sine.

Takk for foelget!

Ragnar
A.k.a. Globetrotter

Ragnars resiehaandbok del 2

Ryggsekken (Fortsettelse)

Deodorant : Strengt tatt ikke noedvendig av to grunner : 1) Mange steder i verden er deo luxus, og mange dufter Eau de Hest uansett. I tillegg vil mange, spesielt i oesten, uansett synes at du stinker melk. Vasker du deg hver dag, er det stort sett nok. 2) Deo tiltrekker seg mygg og andre insekter. Og disse vil du helst ikke ha rundt deg til enhver tid. En blomsterduftende kvinne tiltrekker seg ikke bare menn, for aa si det slik...

Solkrem : Mange tror at dette maa da vaere tilgjengelig i solfylte stroek. Njaaa. Folk i solfyllte stroek er ofte tilpasset dette, saa de trenger ikke slikt. Drar du til et sted der den hvite mann ikke sees saa ofte er markedet for lite til at noen gidder aa selge slikt. Ta med hjemmefra.

Malariaprofylakse : Har fordeler og ulemper. Fordelen er at du slipper aa faa malaria (kanskje) paa tur. Ulemper : 1) Malariaparasitten utvikler resistens, og lokalbefolkningen blir skadelidende ved at det til slutt ikke finnes midler som helbreder. Har samme virkning som aa tygge antibiotika for aa unngaa infeksjon. 2) Du unngaar ikke smitte, men medisinen fjerner symptomene ved aa drepe parasitten under utviklingen i kroppen. Noen parasitter kan imidlertid overleve i dvaletilstand i leveren. Disse kan saa vaakne av dvalen opptil 2 aar etter infeksjonen. Du faar influensasymptomer, og mange tenker ikke malaria, og doer. Dette er faktisk den mest vanlige aarsaken til malariadoed hos vestlige turister.
Om det lokale helsevesenet stort sett bestaar av gamle menn og kvinner med harelabber, rangler og lokale urter, er det kanskje allikevel det tryggeste. I tillegg til om den ultrafarlige cerebrale malariaen er tilstedevaerende (dreper paa 24 timer).

Undertoey : Nok undertoey til noen dagers skift. Vask underveis.


Kamera : Her maa du nesten bestemme selv. Jeg tar med altfor mye. Andre tar med altfor lite.

Penger : Cash is king. Greenbacks (dollar) kan veksles alle steder i verden. Alle, fra menneskespisende pygmeer i en landsby langt inni jungelen den groenne til dollarglisende forretningsmenn i bankene vet hvor mye dollaren er verdt. Om bankene anbefaler aa ta med reisesjekker, saa soerg uansett for aa ha med en bunke mindre dollar-sedler i paakomne tilfeller. Disse kan brukes som noedcash, som vifte i varme stroek og til aa betale deg gjennom enhver grenseovergang. I Rwanda var det ingen som vekslet reisesjekker. Sjekk foer du drar om den siste statusen. Ikke forvent at bankene vet dette.

Pass : Om passet gaar ut mindre enn seks maaneder etter planlagt hjemkomst, kan dette vaere et problem i mange land. Bytt det ut tidligst mulig. Ta en kopi av passet, og ha denne paa et annet sted enn passet.

Billetter : Gjem disse paa et sikkert sted. Og kopier dem. Om du har elektroniske billetter, soerg for aa ha kopi paa webmail. Saa om du mister utskriften, kan du ta en ny.
NB! Det er fremdeles mange steder utenfor Europa en maa rekonfirmere billettene minst 72 timer foer retur-reisen. Om dette ikke gjoeres, blir du rett og slett kastet av flyet, og kan risikere at du ikke har plass naar du kommer paa flyplassen. I tillegg er det enkelte land som bruker internasjonale reisende som justeringspost paa sta(t)sbudsjettet. De tillater dermed ikke flyselskapene aa betale flyskatten. Men du maa betale den I DOLLAR paa flyplassen ved avreise. En enkel maate aa faa hard valuta paa. I tillegg kan de endre den paa kort varsel. Normalt er dette rundt $25. Om du ikke har akkurat, vil de gi deg tilbake i lokal valuta...

Engrish for turistas

Dette er en haandbok i ord og uttrykk jeg har hoert brukt paa reisene mine, og hva jeg har funnet ut de betyr.

Yes : Betyr : Hva som helst, eller ingenting. Brukt som positivt svar for aa glede den hvite mann, og forhaapentligvis, faa ham/henne til aa aapne lommeboken. Om hvite mann blir sur, etterfoelges det ofte av "I mean NO!"

I know where it is! : Betyr : Jeg har ikke peiling paa hvor du skal, men om jeg innroemmer det, finner du en annen taxi/buss/whatever. Jeg vet derimot hvilket hotell jeg kan ta deg til, som vil betale meg for aa frakte deg dit. Om du ikke aksepterer det, vil jeg si "Youwant to go somewhere else?!"

Trust me! : Betyr : Samme som Yes. Brukt fordi det ofte faar hvite mann til aa smile og foele seg trygg. Brukes ofte etter "I know where it is!".

Hello friend! : Betyr : Hallo, vandrende lommebok fra vest! La meg ta deg med og vise deg de hippeste stedene i byen, der jeg regner med du som en vennlig gest spanderer mat, drikke og inngangsbilletter paa meg. Og naar du drar herfra viser meg ditt vennskap med aa overlate hva du maatte ha til overs i lommeboken til meg, som er saa fattig. Helst i dollar, og helst ikke under $25. Alternative uttrykk er : "I like you!", "I want to be your friend!".

I want to help you! : Businesstransaksjon der du ikke har mulighet til aa forhandle om pris paa forhaand. Eller avvise hjelpen. Naar du har blitt "hjulpet" (som oftes betyr dette at de foelger etter deg og naar du er kommet frem dit du skal, peker de paa det kjempestore skiltet som indikerer inngangen.), vil de gjerne ha en viss sum. Avvisning vil gjerne medfoere en del kjefting og utskjellig.

You insult me and my culture! : Betyr : Siden du ikke vil vaere "My friend!', eller "let me help you!", saa hjelper det ofte aa kalle deg rasist. Da blir de fleste som smoer og godtar alt for aa ikke fornaerme noen.

Our best room! : Betyr : Det eneste rommet vi ikke har faatt noen til aa leie enda. Brukt paa hoteller. Gjerne det daarligste rommet.

Aircondition : Betyr : Noe som skal endre luftkvaliteten og temperaturen i rommet du befinner deg i. Temperaturen gaar ikke noedvendigvis nedover. En kan dele inn i tre hovedtyper : 1) Det gaar an aa aapne vinduene. 2) Det staar et dieselfyrt treskeverk paa veggen. Vekker de doede og skremmer vannet av gamle damer naar den starter. Klarer aa senke temperaturen med 1.7 grader i loepet av 3 timer. Du har valget mellom aa ikke faa sove p.g.a. varme, eller p.g.a. braaket, eller en kombinasjon. 3) En moderne sak paa veggen som med en svak summing sender iskald luft ut i rommet. Egnet til aa gi god soevn i sval luft, snue og lungebetennelse.

TV : Boks som viser levende bilder i snoestorm. Ofte henger det ledninger ut overalt, og maaten aa skru det av paa er aa dra ut kontakten. Om du mangler paa-knapp, betyr dette at du maa stikke fingeren inn i et hull paa forsiden og lete etter en liten plasttapp. Om du ser bilder, er det sannsynligvis livet ditt som passerer i revy.

Warm water : Vann i flytende tilstand. (De bruker her den fysiske betegnelsen paa varme. Alt som har temperatur over null grader Kelvin, er definert aa inneholde varme)

Cold water : Vann som er kaldere enn Warm water.


Mat

Liten haandbok i forskjellige matretter.

Spaghetti : Alle lange, melbaserte tyggestrimler.
Kjoett : Alt fra tyggegummi med kjoettsmak til smoer paa tungen.
Tomatsaus : Alt fra roed, seigflytende vaeske med noe som minner om tomatsmak, til kethup.
Fisk : Alt fra lakserende surimi til rett fra havet, og nesten sprellende fersk paa tallerkenen.
Broed : Alt fra kavring til loff med saa mye luft at du kan bruke den som reserveflaske ved dykking.
Krydret mat : Alt fra svakt saltet til "stomach ripper". Om du graater av maten du spiser, er det sannsynligvis krydderet. ("Lao Lab" i Laos er den eneste maten som har faatt taarende til aa trille paa meg. Jeg klarte ikke aa stoppe heller. Foerst etter at jeg hadde spist en is, gav taarene seg.)

Mine vaerste maaltid : 1) Biff paa en "roadside" kafe i Peru. Fargen skyldtes ikke stekingen, for aa si det slik. 2) Kyllingburger paa flyplassen i Lusaka, Zambia. Om burgeren hadde vaert mer raa, hadde det vaert dyreplageri aa spise den. 3) Spaghetti Bolognese i Pakse, Laos. Skolisser med tomatsmak.

Mine beste maaltider : 1) En rett kalt "Amok" i Kampuchea. Fisk eller kylling marinert og kokt i krydret kokosmelk. Tennene mine loeper i vann bare ved tanken. 2) Hamburgeren paa et slakteriutsalg i Cuenca, Equador. Aldri smakt noen bedre. 3) "Prawns Piri Piri" paa et lite sted nede ved stranden i Bagamoyo, Tanzania! SLURP!!!! En rekebasert rett saa sterk at den rev i begge ender, men hiiiimmelsk god. 4) Crepes (slags pannekaker) i Kep, Kampuchea. Beklager sikkelet paa denne bloggen...

Naa er jeg sulten... Faar fortsette en annen gang.

Til da: Le vel!

Ragnar
A.k.a. Gimmesamchow!
With a license to eat

Ragnars reisehaandbok

Til glede for nye lesere, vil jeg inkludere deler av Ragnar's populaere reisehaandbok for lavbudsjettreisende. (Og andre interesserte som drar til andre steder enn Playa del Ingles)

Hotell

Definisjon : Sted man betaler for aa sove. Maa ikke forveksles med bordell, der an betaler for helt andre ting. Kan vaere hva som helst, fra en seng paa soverommet til et ektepar, til et stort kompleks med rom i alle mulige prisklasser og stoerrelser. Og ikke minst, kvalitet.

Hvordan finne et godt og billig hotell :

Hvis hotellet er drevet av en familie, og denne bor i foerste etasje, er hotellet bra.
Hvis hotellet ligger utenfor sentrum, og har et staalgitter foran doeren, er det sikkert, bra og ligger i et omraade du helst ikke boer gaa ute i om natten.
Hvis hotellet ligger i sentrum og er billig, er det enten religioest, eller raeva daarlig. Eller saa har det saa mye stoey rundt seg at det er praktisk talt umulig aa sove.
Er det nytt, og billig, er det bra. Nye hoteller forsoeker aa faa kunder, og trenger ikke daarlig rykte.

Restaurant

Definisjon : Sted man betaler for naeringsmidler tilberedt for aa vaere varmere enn omgivelsene. Dette gjelder ikke alltid i varme stroek.

Hvordan se paa en restaurant at den er trygg :
(Dette avhenger at du spiser samtidig med lokalbefolkningen.)

Er den ny, med lite folk, kan den godt vaere trygg. De ersom tilsvarende hoteller, avhengige av gode tilbakemeldinger, og vil gjoere sitt ytterste for at du skal vaere fornoeyd.
Er den gammel, men stinn av lokale folk, er de trygg. Hvis det er tydeligvis den mindre bemidlede delen av lokalbefolkingen, trenger det kanskje ikke bety at maten er en gourmet verdig...
Er den gammel, og nesten tom, men de som er der, er lokale og synlig bemidlede, er den trygg.
Ligger den i naerheten av en busstasjon/togstasjon eller annet, spiller det nesten ikke noen rolle hvor full eller fin den er. Skygg unna. De som kommer hit og spiser, er paa vei bort, og restauranten faar dermed ikke skylden om de driter i vinkel i tre uker etterpaa.
Er den full av utlendinger, er maten raeva, og svindyr. Men du faar sikkert all mulig vestlig mat der. I tillegg heter den sikkert noe tillitsvekkende som "Backpackers home" eller noe slikt.


Offentlig transport

Definisjon : Alt som frakter deg fra A til B. Av og til maa du bevege deg selv deler av veien, da transportmiddelet ikke har heste eller manne-krefter nok til aa dra deg opp bakker. Det er ikke alltid at du havner i B heller, alt etter hva sjaafoeren oensker.

Typer :

Buss : Alt som kan frakte mer enn en taxi, og som gaar paa minst tre hjul. Motorkraft er ikke alltid paakrevd, og heller ikke alltid tilstede. Frakter alt fra 1-10 personer per kvadratmeter gulvflate. Kjoerer alltid over fartsgrensen, og har normalt saa lite hestekrefter at den maa kjoere i maks hastighet i nedoverbakkene for aa klare oppoverbakkene. Seter, om de finnes, bestaar av alt fra planker lagt oppaa noen T-jern, til polstrede seter som kan legges bakover.

Taxi : fremkomstmiddel som kan ta alt fra 1 til 10 personer. Stoerrelsen paa kjoeretoeyet er ikke noedvendigvis indikator paa antallet passasjerer den tar. Finnes i alle former fra sykkel til stasjonsvogner der de bakerste passasjerene sitter paa hjulbroennene bak. Private taxier er taxier som du kan bestille til aa ta deg fra A til B. Hvorvidt du kommer til B, er avhengig av :

1) Hvor mye du betaler.
2) Hvor mye hotellene betaler for at sjaafoeren skal ta deg med til dem.
3) Hvorvidt sjaafoeren vet hvor du skal, eller haaper paa at du skal fortelle ham/henne veien. Om du i saa tilfelle ikke sier noe, vil de fortsette aa kjoere til du sier stopp, eller taxien gaar tom for drivstoff. Dette kan godt gi deg en uforberedt tur til et annet land, om du sovner... Dette vil selvsagt ogsaa bety at du maa betale ekstra fordi du ikke fortalte hvor du skulle. MYE ekstra.


Ryggsekk

Definisjon : Innretning som gjoer at du faar tatt med deg alt du trenger paa reisen, i et hendig format paa ryggen. Boer ikke pakkes med alt du har hjemme, da den da lett kan paafoere baereren ryggskader, kneskader, og regninger fra butikkeiere etter at du har peivet ned halve krystallhyllen deres.

Hva en boer ta med :

Toalettpapir. Dette er essesielt. I enkelte land i verden er dette like verdifullt som gull, og bare de dyreste hotellene har denne luksusen paa rommet. I tillegg finnes det i saa mange forskjellige kvaliteter at det kan vaere greit aa ta med eget. Kvalitetene kan grovt inndeles i foelgende :

1) "Prinsessen paa erten" : Dette papiret er saa mykt og florlett at en nesten ikke merker at den har det paa haanden. Naar en toerker seg bak, foeles det nesten som aa toerke seg med fingrene. Desverre er det ogsaa saapass svakt at det kan hende du tar frem haanden etter et toerk og oppdager at det har revnet, og at du faktisk har toerket deg bak med fingrene. En interessant opplevelse, en kanskje ikke spesielt hygienisk.

2) "Norsk fjellheim" : Dette er den kvaliteten vi er vant med i Norge, og som en finner bak annenhver busk i den norske fjellheimen. Derav navnet.

3) "John Wayne" : Dette papiret har kvalitet som minner om bakepapir. Om det ikke er perforert, aa en bruke kniv eller saks for aa faa av en meter. Laget av en glassfiberkjerne overtrukket med teflon. Bakgrunnen for navnet er todelt : a) "Its rough and its tough, and it doesn't take no shit from nobody!", og b) Etter aa ha sittet til soloppgang og brukt 3 km av papiret for aa bli ren bak, er du saa saar at du gaar hjulbeint i to dager etterpaa.


Haandkle : Dette er det nest mest dyrebare i verden, og er heller ikke alltid tilgjengelig. Og om det er tilgjengelig, er det av typen som drypper vann naar du har toerket venstre haand. Er derfor praktisk talt ubrukelig.

Saape : Med mindre du liker aa bruke saape som de siste 129 besoekende paa hotellet har brukt, saa ta med egen. Det koster saa lite uansett.

Talkum : Enkelte steder spiller det ikke rolle hvor mange ganger du dusjer, du er fremdeles klam over hele kroppen. For aa unngaa "mistenkelig kloee" paa forskjellige intime steder, hjelper talkum fantastisk. Ogsaa anbefalt dersom du ikke har tilgang til vann aa vaske deg i. Talkum holder deg toerr under armene ogsaa, saa du slipper aa dufte "Eau de Hest".


Nuvel. Naa gaar snart tiden min ut her paa cafeen, saa jeg faar heller avslutte i morgen.

Til da : Le vel!

Ragnar
A.k.a. Onkel Reisende Mac
With a license to chill

Autogenocide

Paa mandag var jeg paa Genocide Memorial i Kigali. Har vaert paa Yad Vashem i Jerusalem og Tuol Sleng i Pnohm Pehn. Alle stedene er sterke. Alle stedene forteller om hva som skjer naar hat og ikke minst likegyldigheten raader.

"Problemet i verden i dag er ikke hatet, men likegyldigheten." - Eli Wiesel

Det tragiske med aa se de tre stedene er at de forteller akkurat samme historien. Det er ingen basal forskjell. En gruppe blir utpekt som aarsak til alle problemer. Folk blir oppildnet/hjernevasket med dette budskapet, og gruppen blir forsoekt rensket ut. Det 19'de aarhundre blir av mange kalt folkemordenes aarhundre.
Tyskland startet med aa utrydde to folkegrupper i Namibia. De skapte problemer for koloniherrene. Dette skjedde i 1904-1905. Armenerne ble nesten utryddet i 1915-1918. 75% ble enten drept eller doede av sult. 6 millioner joeder ble drept av nazistene foer og under andre verdenskrig. 2.5 millioner kampuchanere ble drept fordi de var intelligente nok til aa stille spoersmaalstegn ved Pol Pots "ideelle" kommunistiske regime, mellom1975 og 1979, da vietnamesiske soldater stormet landet. I tidligere Jugoslavia ble hundretusener drept eller drevet ut av forskjellige omraader for aa "rense" dem.
I loepet av 3 maaneder i 1994 ble nesten 1 million tutsier og moderate hutuer slaktet ned som dyr i et lite land nesten ingen hadde hoert om i Afrika. Mens vi fremdeles var i lykkerus etter OL paa Lillehammer og forberedte oss paa VM-sluttspill i fotball.

Historisk :

1959 : Kongen av Rwanda doer paa mystisk vis. Mange begynner aa ymte om at de vil ha loesrivelse fra Belgia. Under hele det belgiske kolonistyret, har tutsier (eller de som er blitt definert som tutsier av belgierne) hatt den politiske og oekonomiske makten. I ekte fascist-aand definerte belgierne tutsierne som "minst primitive" av de to gruppene. De var lysest i huden, og hadde mest europeisk utseende.
Naar belgierne skjoenner at de ikke lenger kan holde paa kolonien, bestemmer de seg for aa reversere sin tidligere avgjoerelse. For aa rette opp den foerste feilen, lar de hutuene ta over all makt, overfoerer haeren til dem, og hjelper dem med aa fjerne tutsier. Hundretusener flykter. Titalls tusen blir drept.
1962 : Rwanda faar sin egen regjering, bestaaende av kun hutuer. Regimet er sterkt fascistisk, og systematisk trakassering og drap paa tutsier er en dagligdags affaere. Dette utvikler seg saa ekstremt at selv hutuene begynner aa foele seg ille til mote.
1973 : Tidligere forsvarsminister Habyarimana tar over etter et kupp. Han omgjoer staten til ett-partistat. Til aa begynne med ser det ut for at det er litt mer aapent enn det foerste. Men etterhvert kommer sterke segregerte lover paa plass. Han oppretter Interahamwe, en ungdomsmilitia som etterhvert skal bli utfoererne i et av de best planlagte folkemordene i historien. Interahamwe blir trent av franske soldater.
1 oktober 1990 : RPF, bestaaende av eksil-rwandere (deriblant mest tutsier, men ogsaa moderate hutuer) foretar et lynangrep mot nordlige Rwanda. De knuser den svake og lite motiverte RGF (regjeringshaeren). Frankrike sender store troppestyrker til Rwanda for aa hjelpe sine allierte i den sittende regjeringen. Fremrykkingen til RPF blir stoppet, og FN oppretter en buffersone mellom dem for aa hindre trefninger.
Habyarimana blir tvunget til aa delta i fredsforhandlinger i Arusha i Tanzania. De kommer frem til en fredsloesning som innebaerer at han maa innfoere flerpartistyre, og at han maa tillate tutsier og moderate hutuer i ministerposter. En interimregjering skal settes inn inntil demokratiske valg kan holdes. Ministrene blir satt opp. Regjeringen skal vaere klar i september 1993.
I Canada faar en general i det canadiske artilleriforsvaret beskjed om at han er oensket som leder for en FN-styrke som skal overvaake at det hele gaar ordentlig for seg, og at partene blir samlet i en haer bestaaende av baade hutuer og tutsier. Han sier ja uten aa noele. Han har oensket seg kommando over et "virkelig" oppdrag. Han ankommer paa sensommeren1993. Oppdraget viser seg snart aa vaere noe helt annet enn lett. For det foerste er ikke de ekstreme hutuene spesielt interessert i aa dele makten med noen. De saboterer ethvert forsoek paa aa faa ting til aa gaa fremover. De soerger for aa skape uorden og kaos til stadighet. Uker blir til maaneder mens Romeo Dallaire kjoerer i skytteltrafikk mellom lederne for de ekstreme hutuene og ledelsen i RPF.
I november 1993 faar han melding om at 6 barn er funnet maltraktert og hengt i naerheten av Ruhengeri, langt inne paa RGF-territorium. Han ankommer stedet og finner 6 smaa barn. Hakket ihjel. Jentene tydelig seksuelt misbrukt. Og alle hengt. En RGF-offiser viser frem en jakke. Med RPF-merker. "Tutsi!" Sier han. Dallaire foeler seg ikke sikker, og bestemmer seg for aa avhoere slektningene. Han maa bruke en tolk, en hutu. Dallaire skjoenner ikke hva de sier, men skjoenner at de er redde. Tolken formelig hyler "tutsi!" til de forskremte slektningene. Til slutt nikker de. Tolken henvender seg til Dallaire. "De sier det var tutsier som gjorde det.". Dallaire kjoeper den ikke. Dette er en velkjent propaganda-taktikk. IRA brukte den i Irland. Bombet "egne" pub'er for aa gi andre siden skylden. Noe de alltid fikk. Og PLO bombet palestinske hus og skjoet palestinere ved israelske kontrollposter for aa gi Israel skylden. Verden bet paa hver gang. Dallaire bet ikke paa. Han hadde moett RPF-soldatene, og de var noen av de mest disiplinerte, profesjonelle og motiverte han noensinne hadde moett. De ville aldri gjort denne tabben. Fordi han ikke bet paa, blehan stemplet av RGF som partisk og "tutsi-elskende".
I tiden fremover begynner han aa faa en mistanke til at det er en tredje part i konflikten. Noen han ikke ser. Med skjulte agendaer. Men han klarer ikke aa finne ut hvem. Han ber FN om flere mann, saa han kan foreta flere kontroller av grensen til Uganda, siden han mistenker at vaapen smugles over her. Det blir avvist.
10 januar 1994 faar han melding om at en informant i RGF gjerne vil snakke med ham. Han arrangerer et moete. Informanten kaller seg "Jean Pierre". Han bekrefter Dallaire's mistanke. Det finnes en plan for et folkemord i Rwanda. Planen ble utarbeidet paa slutten av 80-tallet. En gruppe kalt Interahamwe skal starte braak, og ikke minst, lede folkemordet. De har allerede "testet" planene. Tre ganger i 1990, tre i 1991, tre i 1992 og en gang i august 1993. De slaktet ned hele landsbyer av tutsier. Habyarimana hadde allerede beordret at alle tutsier skulle registreres i alle byer og landsbyer. At alle tutsibarn skulle separeres i klasserommet, og alle voksne skulle registreres med adresse eller hus/hytte. For Kigali fantes det planer som skulle soerge for at 1000 tutsier ble drept hvert 20'de minutt. Han visste ogsaa om tre vaapenlagre i Kigali. Med fare for egen sikkerhet tok ham dem med til det ene lageret. Det var smekk fullt av vaapen og ammunisjon. Og det laa i kjelleren til en av de ekstreme hutuene i interimregjeringen.
Informanten bad om FN's beskyttelse. Dallaire sendte et kodet telegram til Kofi Annan, som den gangen jobbet i ledelsen for fn-styrkenes strategisenter i FN. I dette bad han om to ting :

1) Beskyttelse for informanten.
2) Tillatelse til aa toemme lagrene, siden de broet med Arusha-avtalen.

Dallaire fikk et sjokk. Kofi Annan sendte et telegram tilbake. FN-styrkene skulle under INGEN omstendigheter tilby beskyttelse til informanter. Vaapenlagrene skulle IKKE raides, men informasjonen overleveres straks til interimregjeringen. Da Dallaire endelig fikk Go for aa raide dem, var de selvsagt tomme, og hutuene latterliggjorde ham som en "cowboy" med ville fantasier. Jean Pierre forsvant, og ingen har noensinne hoert fra ham igjen.

RTLM, radiostasjonen som etterhvert skulle gaa under navnet "Hate radio", spredte et hatbudskap hele dagen. De oppildnet folket til aa hate tutsier og skremte dem med at de naa kom for aa drepe dem som hevn for det som hadde skjedd tidligere. I et land der sentrale myndigheter eide Sannheten, og stemmen i radioen var Gud, var det ikke vanskelig aa paavirke befolkningen. Dallaire var paa stasjonen en gang, og ble moett av en kvinne som nesten fraadet i hat og raseri og hylte at hun skulle drikke blodet til alle tutsier.

Scenen var satt.

6 april oversvoemmes HQ til FN-styrkene av telefoner fra fortvilte tutsier og moderate hutuer. Alle utsett som ministre i interimregjeringen etter Arusha-avtalen. Soldater fra Presidential Guard har begynt utrenskningen. FN-personell sitter hjelpeloese, uten kjoeretoeyer til aa frakte personell, blir de lydhoere vitner til skrikene fra den ene etter den andre som blir skutt og drept.
Dallaire kontakter lederne for ekstremhutuene og forlanger en stans i drapene. De unnskylder seg og sier at morderne "handler paa egen haand utenfor deres kontroll". (En taktikk ogsaa brukt av Arafat da han levde). Dallaire vet det er de som styrer det hele. Men de har i tillegg tatt til fange ti belgiske soldater. Saa han er opptatt med aa faa frigitt dem.
Senere paa kvelden faar han en telefon fra flyplassen. Flyet som fraktet presidenten og presidenten fra Burundi, har blitt skutt ned. Han forlanger aa faa tilgang til vraket, men blir stemplet som partisk, og FN-styrkene trues med aa bli skutt om de forsoeker aa komme frem til vraket.
7 april blir han tatt med til et sykehus der han faar presentert en haug med lik. 10 belgiske soldater. De to han vet har beordret drapene, staar ved siden av ham og overrekker sine krokodilletaarer. Han kjenner kriblingen i hoeyrehaanden etter aa taa loven i egen haand. Men han vet at det vil sette de andre soldatene i fare. Han fikk vite av "Jean Pierre" at dette var strategien. Drep noen belgiske soldater, og Belgia vil trekke seg ut. Det gjoer de ogsaa.
Folkemordet er i gang. Tusenvis av veisperringer over hele Kigali soerger for aa sile ut tutsier og "forraedere". De blir hakket i hjel paa stedet.
17 april vedtar sikkerhetsraadet i FN to ting :

1) En resolusjon som fordoemmer volden i Rwanda.
2) Aa redusere FN styrken i Rwanda fra 2500 til 270.

En vantro Dallaire lurer paa hvilken planet FN sitter. Samtidig ser han at Frankrike sender store styrker av elite-soldater for aa redde ut franske borgere, og ikke minst, arkitektene bak folkemordet. De er tross alt frankrikes allierte...

Etter noen uker stinker hele landet doed. Raatnende lik ligger stroedd overalt. Hundene har spist seg saa fete paa menneskekjoett at de begynner aa angripe levende mennesker for aa faa kjoettet ferskere.
Barn i 10-12 aars alderen hakker ihjel barn. Gravide kvinner skjaerer fostrene ut av magen paa andre gravide kvinner. Gamle menn haker ihjel gamle menn.

I FN sitter de en hel dag og diskuterer hva de skal gjoere, uten aa bruke ordet "folkemord". Hadde de brukt det ordet, og vedtatt at det var dette som skjedde, hadde de nemlig hatt folkeretten paa sin side, og kunne invadere uten videre. Men de lar det vaere. Det kan hende dette skyldtes at de ekstreme hutuene hadde sin representant i en av de rullerende setene i sikkerhetsraadet paa det tidspunktet.

RPF setter inn en storoffensiv, og driver RGF og Interahamwe ut av Kigali og vestover. Frankrike bestemmer seg for aa sende en stor styrke for aa hjelpe sine tidligere allierte. Operasjon Turquise er i gang. De stormer inn i Rwanda fra Congo for aa stoette RGF. Oppmuntret av ankomsten forsoeker RGF en storoffensiv, men RPF slaar dem lett. Til slutt godtar franske styrker delingsplanen som Dallaire har foreslaatt.

RGF og Interahamwe starter en masseflukt mot Congo, og skyver en forskremt befolkning foran seg. "Tutsiene kommer for aa ta hevn!". I Congo faar de en humanitaer krise som nesten aldri foer. Naa reagerer verden og sender noedhjelp for milliarder av dollar til Goma. RGF og Interahamwe faar tvunget igjennom at de skal staa for fordelingen. Dette medfoerer at de kan holde hele sin egen befolkning i en jernhaand, og de bruker hjelpesendingene baade til aa kjoepe seg vaapen og ammunisjon, men ogsaa til aa tvinge folk til aa angi tutsier og moderate hutuer. Disse blir systematisk rensket ut.
Tilbake i Rwanda staar vantro og fortvilte mennesker og ser at mens overgriperne vasser til knaerne i noedhjelp, vasser de til knaerne i raatnende lik. Ingen sender hjelp til dem. Verden nekter aa innse at et folkemord har funnet sted.
I 1997 er RGF og Interahamwe, som naa kaller seg FDRL, sterke nok til at de foretar et nytt raid innover Rwanda. Tusener blir drept foer de atter blir drevet tilbake.
FDRL har naa infiltrert den congolesiske haeren. General Nkunda i den samme haeren nektet aa forlate grenseomraadene til Uganda da han ble beordret til det av president Kabila. Hans styrker skulle erstattes av de infiltrerte. Nkunda visste at maalet var de hundretusener tutsiene som bor i disse omraadene. Han tok med seg de 8000 mest lojale soldatene og startet et opproer mot sine egne landsmenn. FN stemplet ham som rebell. I begynnelsen av september leste jeg i avisen at hans styrker hadde overlevert FDRL-folk til FN. Naa for noen dager siden leste jeg i avisen at avhoer av disse har avsloert :

1) FDRL har infiltrert den congolesiske haeren.
2) President Kabila har utrustet dem med vaapen.
3) Den franske regjeringen har godkjent et vaapenkjoep paa $12 mill.
4) FN-soldater har solgt dem vaapen og ammunisjon i bytte mot gull.

Kanskje verden vaakner en dag.

Etter at jeg hadde gaat igjennom utstillingen paa memorialen, kom jeg til en gjestebok. Det eneste jeg kom paa aa skrive, var.

When will we ever learn?

Ragnar

It's hip to be Square

Sloev i blikket,
svett i pannen,
stoel i ben og armer,
slike gutter det vil gamle Norge ha!

Haaper jeg da. Slik er i alle fall tilstanden min naa etter en 9 timers busstur fra Kigali som skulle tatt 6. African time...
Er naa tilbake i Kampala. Og bor paa City Square hotel som sist. Jeg skulle ha blogget i gaar, men da gikk stroemmen i hele Kigali. Har en mistanke om at det var vaare gravende venner fra China Telecom som hadde vaert litt for ivrige. Saa i alle fall brukte jeg heller dagen til aa shoppe souvenirer og gaver til folk hjemme.
Det er alltid litt vemodig aa forlate et land jeg har reist i. De tre ukene jeg var i Rwanda foeltes nesten som noen faa dager. Paa soendag drar jeg hjem til Norge.
Jeg satt i gaar paa trappa utenfor rommet mitt paa Auberge le Caverne i Kigali og tittet opp paa Maanen. Laget et lite dikt mens jeg satt der og droemte meg igjennom turen jeg hadde tatt i Rwanda.

Vi titter paa hverandre,
mannen i Maanen og jeg.
Jeg smiler til ham,
og han smiler til meg.

Han foelger meg rundt
hvorenn jeg er i verden.
Han gir meg ro paa veien
en trofast venn paa ferden.

Naar de der hjemme,
ser han lyse for seg
vet de at han ogsaa
lyser for meg.

Nuvel. Som skrevet tidligere, jeg blir vel aldri potet.

Etter 9 timer paa bussen orker jeg ikke saa veldig mye blogging i dag. Faar bli i morgen. Da har jeg tid. Ingen planer som helst, bortsett fra aa staa opp...
Men jeg tar meg tid til aa gjoere noe for nye lesere :

Disclaimer

Noen vil kanskje synes at jeg til tider er litt vel droey i mine beskrivelser av ting, og at jeg latterliggjoer paa grensen til rasisme. Dette er en misforstaaelse.
Jeg beskriver det jeg synes er morsomt, interessant, irriterende, uforstaaelig, fortvilt etc. Uten filter. Jeg forsoeker aa beskrive verden slik jeg opplever den. Jeg ler sjelden av folk. Jeg ler mest med dem. Naar jeg ler av folks tvilsomme forsoek paa engelsk, er det fordi de selv ofte ler av sine egne forsoek. De eneste jeg ler av, er de som ikke har nok selvinnsikt til aa skjoenne at de prater helt feil engelsk. Som han i Kibuye som insisterte paa at "I speakes prefect Engrish!". Nei, du gjoer ikke det. Jeg gjoer heller ikke det, men saa paastaar jeg ikke annet heller.
Folk ler ogsaa hjertelig av mine patetiske forsoek paa aa snakke deres spraak. :o)
Jeg kommer til land der jeg ikke kjenner spraaket. Der alle ser annerledes ut enn meg. Der maten smaker annerledes. Der de gjoer ting paa en helt annen maate enn hjemme. Tenker dere det samme som meg? Innvandrer. De staar ogsaa fortvilte i et samfunn de ikke forstaar, med et spraak de ikke fortsaar, med en kultur de ikke skjoenner. Det blir kollisjoner av slikt. Det er dette jeg beskriver. Jeg er en uvitende nordmann som forsoeker aa skjoenne alt utifra mitt norske staasted. Og da blir det som for lokalbefolkningen her er det naturligste i verden, et mareritt til tider. Humor hjelper. Om jeg ikke hadde hatt humoren og hadde jeg ikke vaert foedt optimist, hadde alle mine ferier vaert pakketurer til syden. Der ingenting kan gaa galt. Der alt er ordnet og tilrettelagt etter norske ganer og vaner. Men jeg liker en utfordring. Proeve aa forstaa andre kulturer. Andre spraak. Ikke bare ordene de sier, men ogsaa meningen. Dette er ofte det vanskeligste.
Da jeg kom til YMCA i Dar es Salaam etter aa ha vaert en tur paa Zansibar, utbroet resepsjonisten : "Mister Ragnar! You have become fat!". I Norge ville dette vaert en blodig fornaermelse. I Afrika er det et kompliment. Slike forskjeller kan vaere vanskelige aa skjoenne. Slik er det ogsaa for innvandrere til Norge. De kommer fra et annet referansepunkt. Saa selv om de skjoenner ordene, skjoenner de kanskje ikke alltid betydningen.
Av og til kan jeg ligge paa et pil raattent hotellrom, der kakkerlakkene slaass om plassen paa gulvet og malingen i taket flakker av i hodet paa meg. Og jeg holder paa aa le meg rammeskeiv. Hadde jeg ikke hatt denne evnen til aa se humoren i det tragiske, hadde jeg kastet meg paa foerste fly hjem. Heldigvis gjoer jeg aldri det. Og faar oppleve mer enn de fleste.

Homo sapiens sapiens

Under reisen i Rwanda har jeg vaert forundret over hvor faa hvite jeg har sett blant den vanlige befolkingen. De fleste raser forbi i store 4wd paa vei ett eller annet sted. NGO'er, FN, Roede Kors, Leger uten Grenser, privatpersoner. Jeg har bare moett en haandfull personer som har gaatt blant befolkingen.
For meg er det det eneste jeg kan tenke meg. Moete folk paa lokalplanet. Smile til dem. Se dem i oeynene. Ta meg bryet. Risikoen. Moete dem baade paa godt og vondt. Jeg oensker ikke aa moete turistversjonen. Jeg oensker aa moete folk paa deres egne premisser. Der de selv er. Ikke som tjenere for min komfort, men som levende mennesker, med de samme feil og mangler, gleder og sorger som alle oss andre. Jeg vil prute med de voksne. Leke med barna deres. Moete tiggerne med et blikk og et smil. Spise maten de spiser. Bo der de bor. Reise paa den maaten de reiser. Vaere til stede, simpelthen.
Vi har forskjellige hudfarger. Vi har forskjellig alder. Vi ser forskjellige ut. Vi snakker ikke samme spraak. Og vi kommer fra to forskjellige verdener. Men naar haanden til et barn moeter min, naar haandflatene vaare moetes hud mot hud, en tigger rekker haanden frem etter en peng, eller en selger moeter smilet mitt, kan vi se paa hverandre, smile, og stadfeste det uimotsigbare. Vi er alle,

Mennesker

Ragnar
A.k.a. Homo Sapiens Sapiens a.k.a. Homo Ludens

Kigaloooo, kigalei, kykkelikyyy, Kigalihi!

Er naa kommet tilbake til Kigali etter den bokstavelig talt runde turen min i Rwanda. Proevde aa faa blogget i gaar, men da var alle kafeene stengt. Bortsett fra den paa hotellet jeg bor paa. Men den var saa usannsynlig treg at jeg nesten kunne se bits og bytes bevege seg gjennom kabalen, saa jeg gav opp det. Tenkte jeg skulle proeve aa oppsummere litt de tingene jeg har opplevd siden Giseny og til naa. Kigali faar jeg heller ta i morgen. Har vaert paa Genocide Memorial i dag. Trenger litt tid paa aa fordoeye foer jeg skriver noe om det.

Folkedomstoler

Da jeg stod paa bussholdeplassen i Kibuye, ble jeg vitne til en slosskamp mellom et par ungdommer. Vet ikke helt hva som startet det hele, men de kom til slutt i haandgemeng. Plutselig hopper en av "tilskuerne" frem og tar tak i jakka til den ene av slosskjempene. jeg lurte paa om han hadde tenkt aa bli med, men saa hoerte jeg den umiskjennelige lyden av metall. "tilskueren" hadde fjernet machete'n fyren gikk og bar paa. De to havnet paa bakken og rullet rundt i stoevet noen minutter foer noen voksne menn tok opp noen lange kjeppe. De pisket hver sin kamphane og naar de hadde sluttet aa sloss, dro de dem opp paa beina og satte dem foran hverandre. Jeg forstod ikke hva som ble sagt, men det var tydelig at dette var en "domstol" der de ble avhoert om grunnen til at de sloss. En "skyldig" ble utpekt og fikk noen oerefiker og de begge fikk kjeft foer de ble sluppet. De gikk hver til sitt. Macheten fikk eieren ikke tilbake.

Cat 3 og andre katter

Jeg gikk meg en tur langs stranden i Giseny og kom tilslutt frem til grenseovergangen til Congo. Jeg elsker aa staa paa slike overganger. Det er nesten som om det er en annen verden paa andre siden. Jeg lengter og lengter etter nye opplevelser. Nye land. Nye riker. Siden jeg bare hadde single-entry visa til Rwanda, kunne jeg ikke ta meg en dagstur eller to over grensen. Saa jeg ble staaende aa se de 100 metrene over til andre siden. mens jeg stod der, kom det et infernalsk broel. Nesten som en kraftig rakett som ble skutt opp. Det tordnet og hvinte. Etterhvert skjoente jeg at det var et fly. Ganske riktig. Noen sekunder senere tordnet et eldgammelt jetfly over hodet paa meg. Det braakte saa enormt at jeg trodde oerene skulle sprenges. Nesten 5 minutter etter at flyet hadde forsvunnet fra synsvidde, tordnet det fremdeles fra motorene i det fjerne.

Jeg mintes at Congo er det landet i verden med flest flyselskaper bannlyst i Europa. De flyr eldgamle fly som saavidt henger sammen, og med flymotorer som er saa gamle at de ikke er i naerheten av moderne stoey og utslippskrav. For de som ikke vet det, er Cat 3 en standard for stoey fra flymotorer.

Da jeg var liten, kan jeg huske at jeg hoerte naar fly tok av fra Vigra flyplass utenfor Aaalesund. Naa hoerer jeg ikke det lenger. Jeg trodde en stund at det var hoerselen min som var blitt svekket, men naa skjoenner jeg tegninga. Motorene er blitt mer lydloese.

Stranden i Giseny

Da jeg var i Cyangugu, gikk jeg en tur med kamera og kom til slutt ned til en frakthavn. Med mange fraktebaater. Jeg kom i prat med noen arbeidere, som syntes det var enorm stas aa faa en ekte Mzungu paa besoek. Jeg spurte hva de fraktet. "Beach" var svaret. "Beach?!" spurte jeg og trodde jeg hadde hoert feil. Ja, de fraktet strender fra Cyangugu til Giseny. Det var flere turister der...

Strendene i Giseny var fantastiske. De var lange, rette, med palmer og barer en kunne kjoepe drikke paa overalt. Og ikke minst. Forlatte. Jeg saa nesten ikke en eneste turist. Alle steder nede ved stranden bukket og skrapte i haap om at de skulle lokke mzungu inn til sitt etablissement.

Jeg satt ned paa stranden en kveld og saa paa de lokale fylle opp store kanner med vann. Jeg lurte paa hva de skulle med det, foer det gikk opp for meg at dette var jo en innsjoe. Ergo ferskvann... Faar skylde paa varmen og tropenettene...

Gamle damer i sarong.

Jeg bodde paa et misjonshotell utenfor sentrum. Det beste og billigste jeg fant. Det var utgangspunktet ingen som bodde der, trodde jeg. Men ved frokosten fant jeg ut at hotellet var fullt av middelaldrende kvinner. De satt og spiste frokost da jeg skulle gaa ut. Jeg maatte gaa gjennom spisesalen (som foreovrig ogsaa var resepsjon...). Da jeg kom inn, stirret alle paa meg. Noen stanset i et tygg. Andre bare maapte. Jeg bare smilte letter brydd og gikk raskt igjennom salen. Saa hoerte jeg "Mzunguuuuu!" fra en av damen, og alle broelte ut i latter. Dette ble en rutine for hver eneste gang jeg gikk forbi dem. Jeg bare sukket til slutt. Gadd ikke bry meg. Damene pleide aa sitte og synge og gapskratte til langt paa natt. Gjerne etter en "lille en" eller flere innabords. Jeg forsoekte bare aa ignorere dem.

Stinky mzungu?

Jeg kom til hotellet om kvelden da jeg hadde sjekket inn. Resepsjonisten stanset meg, han ville si meg noe.

Han : "Eeee. I think you want to shower."

Jeg : "What?! You want me to shower?" (Begynte aa lure paa om jeg stinket saa faelt at t.o.m. ansatte paa hotellet reagerte.)

Han : "He say " (pekte paa en annen hotellansatt) " you ask the town!"

Jeg : "Should I ask the town?"

Han : "Yes"

Naa begynte jeg virkelig aa lure. Snakket hele byen om hvor ille jeg stinket? Joeye meg! Da var det alvorlig!

Jeg tenkte saa det knakte. Folk her var jo vanligvis veldig hoeflige, og ville vel ikke kommentert noe slikt. Og jeg HADDE jo vasket meg den morgenen. Saa jeg luktet "I speakes goods engrish".

Plutselig slo det ned i meg.

Jeg : "AAAAaaaaa. I asked for a TOWEL earlier, and you want me to shower tonight because of the hot water?"

Han : "Yes!" sa han og smilte.

Elementaert, min kjaere Watson...

To change or not to change...

Da jeg ankom Giseny, hadde jeg ikke det fjerneste anelse hvor jeg var, saa jeg fant ut at jeg skulle ta en moto. Jeg spurte om han visste hvor hotellet mitt var. Og han gav meg det glaserte blikket sammen med "Yes of course!". "Yeah right..." "Hvor mye?" spurte jeg. 500 gaerninger skulle han ha. Jeg var for moerbanket etter bussturen fra Kibuye til aa argumentere. Han visste tydeligvis ikke hvor det var, og tok saa mye som mulig for aa sikre seg.

Hotellet laa 100 meter unna. 1$ for 100 meter, var ikke det jeg hadde lyst aa betale. Jeg tok frem en 5000-lapp. Han proevde aa finne veksel. Fant ikke noe. Han oppfordret meg til aa proeve i resepsjonen. Jeg forsoekte aa finne en vei utav aa betale saa sinnsykt overpris. Resepsjonen hadde heldigvis ikke veksel de heller. Jeg dro frem to 100-lapper. "Dette er alt jeg har av smaapenger!" sa jeg. Han var tydelig misfornoeyd med aa bli snytt for den feite betalingen. Men maatte bare godta det. 1-0 til meg. Og kanskje en laerdom til ham. Ofte bruker de mangel paa veksel som argument for at DU maa betale mer. I dette tilfellet tapte han. En smekk over fingrene.

Flom

I Giseny fikk jeg ogsaa kontakt med mobilnettet i Congo, og fikk dermed en braate med meldinger hjemmefra. En av dem var fra mor som lurte paa hvordan det gikk i flommen. "Flommen?" tenkte jeg. Det regnet riktignok, men jeg saa da ikke antydning til noe flom. Tv her nede er mangelvare, og aviser fant jeg ikke utenfor Kigali. Saa jeg visste ingenting. Men i taxien fra Giseny til Musanze ble jeg vitne til oedeleggelsene. Leirras hadde oversvoemmet deler av landsbyer. Bare moenet paa enkelte hus stakk opp. Avlinger var oversvoemmet. Veien var full av jord og stein. Mange steder hadde det gaatt jordras. Stroe omraader stod under vann. I Norge er vi forsikret og statsstoettet til aa overleve det meste av slike katastrofer, mens her har de ingenting. Det de mister, mister de for godt. Det er sagt at dersom den tredje verden skal noensinne komme seg ut av fattigdommen, er de avhengig av forsikringer. Forsikringer som kan hjelpe dem naar de staar paa bar bakke etter at naturen har spilt dem et puss med en av sine luner.

Det var tydelig her. Folk som lette i ruinene etter husene sine. Provde aa samle opp nok materiale til aa bygge dem opp igjen. Apatiske blikk fra de som saa paa eiendommen sin og jordene sine. Uten muligheter til aa gjoere noe annet enn aa vente til vannet trakk seg tilbake.

Paa veien passerte vi ogsaa en av FN's transittleire. Tusener av menn, kvinner og barn stuet sammen i telt paa et stort omraade. Med hjelpearbeidere som forsoeker etter beste evne aa gi dem det mest basale. Det blir litt spesielt aa se slikt paa naert hold, og ikke gjennom filteret kalt fjernsyn. Der en kan skru over til "Idol" eller annet for aa slippe aa se. Her maatte jeg se. Det gikk ikke an aa snu seg vekk. Aa snu seg bort ansaa jeg som en haan mot de som saa paa taxien med den hvite mann kjoere forbi. Den hvite mann som hadde vaert haapet til mange av disse. Naa var han bare en forbipasserende turist.

Den groenne mil

Etter nok en lang, trang og kald tur (som ledet til at jeg naa sitter her med saar hals og dryppende nese), var jeg endelig kommet frem til Musanze. Beina mine var som vanlig moerbanket, saa jeg trengte aa faatt gaa litt. Jeg gikk 2-3 timer utav byen. Forbi smaa landsbyer. Overalt stoppet folk opp. Saa paa meg med aapne munner. Mzungu! var paa alles lepper. Smaa barn kom loepende til og ville leie meg i haanden. En skoleklasse kom loepende. Ei lita jente paa kanskje 6-7 aar var modigst, og tok meg i haanden. Og slik gikk vi haand i haand mens de andre barna lo og ropte. Jeg saa meg bak, og det var kanskje 20-30 barn i opptoget. Vi gikk forbi andre barn og ropte og lo. Sirkuset var kommet til byen. Jeg var klovnen. Men elefantene manglet (skjoent saa mye som jeg har spist, saa kunne jeg kanskje tre inn i en dobbeltrolle). Ved et veiskille maatte de stikke en annen vei. Den lille jenta smilte til meg og loep. Noen av de andre skole-ungene kom bort til meg og stroek meg paa armen foer de loep hylende unna. Jeg maatte nesten le.

Jeg noen stillheten i de groenne skogene opp mot vulkanene foran meg. Sniffet den friske luften. Den groenne mil.

Et par gutter kom bort til meg. Han ene tok fingrene rundt overarmen min og utbroet "Commando!"."What?" spurte jeg. "You are commando soldier!" sa han. Jeg bare smilte. Foelte ikke jeg kunne skuffe ham med aa fortelle at jeg forfektet et pasifistisk livssyn... Naa kunne han fortelle at han hadde truffet en ekte "commando".

Jeg hadde ogsaa en groenn mil paa hotellet. Alle veggene var malt i mintgroenn farge. Og jeg hadde faatt det innerste rommet. Hotellet jeg bodde paa, var populaert. Faktisk saa populaert at folk satt og drakk seg snydens der hver eneste kveld. Saa musikken og latteren holdt meg vaaken til langt paa natt. Naar saa de var roet seg, var det normalt et par i naborommet som begynte med....eee....la oss kalle det nattens gjerninger... Naar de var ferdige etter en times tid, var det endelig tide for meg aa sove. Sov ikke saa mye de dagene i Musanze...

Rundt og rundt

Saa i gaar var det tid for aa returnere til Kigali. Tilbake til utgangspunktet. Og krangling med taxisjaafoerer som trodde jeg var nyankommet til Rwanda og at de dermed kunne forlange overpris. Jeg gikk. Fikk meg et rom paa samme hotellet som sist.

Kineserne er hjertelig til stede og har gravd opp halve byen for aa legge kabel. China Telecom er tydeligvis paa hugget for aa legge nye telefon og nettkabler til byen. Da jeg dro fra Kigali for et par uker siden, holdt de paa et stykke nord for byen. Hundrevis av lokale stod i lange rekker og trakk kabel og roer under fortau (som naa er omvandlet til jordhauger).

Men det er vel det som kalles utvikling. Saa kanskje til neste aar, om noen kommer hit, saa har Rwanda et heftig internett og telesystem som det staar respekt av?

Det er naa heteboelge her, og paa denne kafeen, som ikke har aircondition, er det naa ifoelge min trofaste reisevenn (et lommeur med termometer), 31.2 grader C. Svetten renner. Og det gjoer nesa ogsaa. Sov ikke saa mye i natt pga. hosting. Men jeg haaper det gir seg foer jeg skal hjem.

Har lagt ved et par bilder naa, endelig. Trodde jeg hadde tatt flere i JPEG-format, men der tok jeg tydeligvis feil. Enjoy!

Hotellet mitt i Kibuye

Utsikten fra rommet mitt

Den groenne mil i Musanze

Til neste gang : Le vel!

Ragnar

A.k.a. "Commando"

With a license to snore the gore

Musanze

Er naa kommet frem til Musanze. Internettforbindelsen her er mildt sagt darlig, men skal forsoeke aa skrive noen linjer foer jeg mister kontakten. Siste blogg var litt tynn, saa jeg skal fylle paa med litt mer kjoett denne gangen.

Cyangugu

Kvelden foer jeg reiste, skulle jeg betale for rommet. Jeg moette en annen soester. Hun snakket litt mer engelsk, og ville gjerne vite litt mer om meg.

Sister Act 2 : How old are you?
Mzungu : 37
Sister Act 2 : Aaaah! And you still not married? You are late!
Muzungu : Oooookay?
Sister Act 2 : But you can become a Padre! Then you will have many, many children!
Muzungu : Naaaa. Doooon't think so.
Sister Act 2 : How many sisters and brothers do you have?
Muzungu : Two sisters.
Sister Act 2 : Only two?! That is much too little!
Muzungu : I think my mom thought is was more than enough...
Sister Act 2 : Noooo. We were 14, and I'm number 13!
Sa hun med et stort smil mens jeg forsoekte aa smile etter beste evne.

Jeg forsoekte aa finne ut hvordan jeg skulle komme meg til Kibuye. Men alle stod bare og loeftet paa skuldrene. Ingen hadde hoert om Kibuye. Jeg viste dem saa kartet. "Aaaah. Chiboy!". Sa de og pekte i retning taxi-holdeplassen. Jeg gikk dit og spurte "Chiboy?". De loeftet paa skuldrene. Jeg tok frem kartet og pekte. "Aaaaah. Kibuye!" Himmel...
Til slutt kom jeg frem til billettluka for det nasjonale busselskapet. Der stod en svett fyr og saa paa meg. "Chiboy?" proevde jeg. Intet svar. "Kibuye?". Intet svar. "Chibuye?". Han ristet paa hodet. Hmmm. Etter mye frem og tilbake mellom taxisjaafoerer, bussjaafoerer og andre i lokalbefolkningen fikk jeg endelig tak i en som kunne fortelle meg at bussen gikk dagen etter klokka 7 om morgenen. Jeg dukket opp og moette sammen fyren i billettluka. Han var fremdeles like uanimert, saa jeg begynte aa lure paa om han hadde statt slik hele natten. Han kalte tilslutt paa en annen som snakket marginalt engelsk. Akkurat nok til at jeg skjoente at jeg bare skulle gaa paa bussen og betale der.
Bussturen har jeg jo fortalt om tidligere, saa den unnlater jeg aa nevne her.

Kibuye

Et problem jeg ofte har, er at alle vil vaere "min venn". Men dette begrenser seg stort sett til saa lenge de maa holde ut for aa fravriste meg mest mulig penger. Jeg var paa vei til et spisested 5 km fra der jeg bodde. Omtrent midtveis dukket det opp en fyr foran meg. Han gikk foerst og saa seg bak paa meg en stund. Plutselig rakte han ut en haand og slo opp sitt beste glis. "My friend!" sa han. "U-oh!" tenkte jeg. Han kunne praktisk talt ikke engelsk, men det han kunne, hadde han tydeligvis trent paa.
Han : "I go to study!"
Jeg : "Ok. What do you study?"
Han : "Yes!"
Jeg : "Eee...WHAT do you study?"
Han : "Yes!"

Stillhet...

Han : "I have no money. My parents die! My sisters and brothers die! My uncles and aunts die! I have nobody! So now I have no money to go to school!"
Jeg : "That's sad..." (har aldri hoert denne historien foer...)
Han : "You can give me money, so i can go to school!"
Jeg : "I'm sorry, I don't have that kind of money with me."

Stillhet...

Han : "You give me money for da bus to school, and I can go to school!"
Jeg : "Hmmm..."
Han : "What?"
Jeg : "First you say that you don't have money to go to school, and now you say you need money for the bus to go to school?"
Han : "Yes!"
Jeg : "But if you don't have the money to go to school, why do you want to go there?"
Han : "Yes!"
Jeg : "This makes no sence!"
Han : "Yes!"
Jeg : "Look! First you said you didn't have money to go to school. Ok?"
Han : "Yes!"
Jeg : "But now you want me to give you money for the bus to go to school?""
Han : "Yes!"
Jeg : "There's no logic in that!"
Han : "Yes!"
Jeg : "Sukk!"


Jeg ignorerte ham. Han gav seg til slutt.

Spisested. Golfe Eden Roc. Dette var et sted som tidligere var kjent for servitriser som var utrolig trege og som ikke brydde seg nevneverdig om de gav deg det du faktisk bestilte. Hotellet og restauranten ble rasert under folkemordet, men kom i drift igjen i aar. Serveringen var fremdeles notorisk treg, men til gjengjeld var den riktig. Jeg ventet, og ventet, og ventet. Mens noen soete servitriser stod paa rekke og rad og stoettet seg til rekkverket foran meg.
Da det droeyde over en time foer maten kom, la jeg meg litt ned i stolen for aa doese litt i varmen. Jeg tror jeg dubbet av, for jeg braavaaknet av at alle de innfoedte paa bordene omkring lo seg rammeskeive. Siden ordet "mzungu" kom opp innimellom latterbygene, regner jeg med at en av foelgende to ting hadde skjedd mens jeg duppet av :

1) Jeg hadde begynt aa snorke.
2) Jeg hadde sluppet en hiroshima-boenne som slo ut paa Richters.

Siden servitrisene flyttet seg til et annet sted, antar jeg det siste. Hyggelig aa staa for underholdningen for de lokale...

Fremdeles ingen bilder, desverre. Nettet her er simpelthen for ustabilt til at jeg tar sjansen. kanskje i Kigali.

Til neste gang : Le vel!

Ragnar
A.k.a. "Want to hear my special effects?"
With a license to make a fool out of myself.

Stranger in town

Han forbannet solen. Den sved i oeynene der han gikk gjennom de stoevete gatene. Folk stoppet opp. Saa paa ham. De visste hvem han var. Den svake hviskingen blant folk. De kjente navnet hans. De visste hvem han var. Det var ikke hans navn, men ett de hadde gitt ham. Enkelte brukte det som en haan, andre i dyp respekt. Atter andre fordi de ikke visste hans egentlige navn. De visste ikke hvor han kom fra, men ryktene fortalte hvem han var.
Han hadde lomma full av dollars. Han hadde et maal. Han visste hva han maatte gjoere. En svettedraape rant nedover ryggen. Den stanset neders ved der skjorten var stukket ned i buksen. Den ville irritere ham. Det trengte han ikke naa. Konsentrasjon. Ingenting maatte faa skiple sansene. Sette ham utav balanse.
Han oensket han hadde fuktet halsen ved det siste vannhullet han passerte. Men det var ikke tid. Han likte aa gjoere unna forretningene foer lunsj. Magen skrek. Enda en ting som kunne faa ham utav konsentrasjon.
Kan gikk mot inngangen. Studerte den litt, foer han med bestemte skritt gikk innenfor murene. Kakofonien av latter og prat stoppet opp. Han kjente en draape svette finne veien nedover langs tinningen. Ingen mann med vettet i behold ville kalle dette himmelen, saa varmen passet til stedet. Folk saa paa ham. Unger stod med aapne munner. Kvinner og menn smilte usikkert. De visste hvorfor han var der. Summingen startet opp. Han kjente den igjen. Navnet hans ble nevnt. Alle visste hva det betoed. Moedre hvisket det til barna sine.
Hans navn var "Mzungu". "White Man" hadde ankommet det lokale markedet.

Ragnar
A.k.a. Lone Ranger

Grisevaer i Giseny

Naa er det noen dager siden jeg blogget sist. Har vaert uten nett noen dager, saa det ble bare slik. Naa sitter jeg her paa naaler og haaper at nettet er oppe lenge nok til at jeg faar publisert. Det blir derfor ikke noen bilder. Tar ikke sjansen paa at det hele skal henge seg opp mens jeg laster opp bilder. Nuvel.
Og siden det er saa lenge siden jeg har blogget, saa blir det litt mange forskjellige ting paa en gang. Og kanskje ikke saa detaljert. Faar heller ta det naar jeg faar en sikrere forbindelse. Og ikke minst, en pc med mer enn 64 Mb minne, saa jeg slipper aa sitte og se paa at bokstavene tegnes paa skjermen...

Gacaca

Nei, ikke gakk, gakk. Gacaca. Dette er en folkedomstol som ble opprettet for aa i det hele tatt bli ferdig med rettsakene etter folkemordet. De innsaa at dersom de skulle faa alle rettsakene igjennom vanlige domstoler, ville det bokstavelig talt ta 100 aar aa bli ferdig. Saa derfor ble Gacaca opprettet. Dette er regelrette folkedomstoler der et dommerpanel reiser rundt og holder rettsaker i lokale samfunn. Der lokale folk bliroppnevnt som jury, og der vitnene kan vitne lokalt i stedet for aa maatte reise til byene.
Jeg kom til Kemembe den siste dagen jeg var der, og fikk se en ansamling av mennesker paa et jorde. Nysgjerrig som jeg er, gikk jeg bort til og spurte hva det var. "Gacaca!" var svaret. I rosa fengselsdrakter satt det tre menn, tiltalt for folkemord. Jeg skjonner hva Romeo Dallaire skrem om i boken "Shake hands with the devil." Den ene av dem saa paa meg. Med et blikk saa kaldt som jeg aldri foer har sett. Det var nesten som han ikke brydde seg om rettsaken. Ikke de to andre heller. Satt der som om de overvar et kjedelig teaterstykke. Ikke deres egen domstol.
Det var ikke noe lynsjestemning i forsamlingen. Selv ikke blant vitnene som hver og en kom frem og trykket fingeravtrykket sitt i protokollen.
Domstolene baerer ogsaa et preg av at folket oensker aa bli ferdig, og ikke minst, gi en beskjed om at dette ikke ikke skal gjentaes.
Overalt i landet er det minnesmerker over folkemordet. Alle har paaskriften : "Aldri mer!"

Bussride from hell

Kan ikke bruke mindre sterke ord for bussturen jeg skulle ta dagen etter til Kibuye. Jeg visste den skulle foregaa paa en grusvei, men at denne var i saa daarlig stand som den var, hadde jeg aldri trodd. Og det hadde regnet, hvilket betoed at den var vaat og sleip. Skal forsoeke aa beskrive turen som best jeg kan.
Tenk deg en buss av zoo class typen. Og der clutchen paa bussen er saa slitt at du horer det hyler hver gang den skal ta loes, og dette medfoerer at den IKKE kan ta loes i bakker. Der ordet "full" ikke er oppfunnet. Som stopper paa hver eneste liten drittplass herfra til evigheten. Og paa hvert av disse stedene gaar 1-2 personer av, og 5-10 kommer paa. Saa kan du forsoeke aa tenke deg hvor trangt det etterhvert blir. Saa tenk deg en vaat og sleip vei der bussen til tider glir. Og der sjaafoeren maa gi baann gass foran hver bakke p.g.a. clutchen. Og de fleste bakkene kommer etter en sving... Tenk deg saa at paa din side av bussen er det stupbratte fjellsider og autovern ikke er et kjent begrep. Tenk deg ogsaa at sjaafoeren ofte gjoer en braa bevegelse i retning avgrunnen for aa unngaa aa kjoere paa hoens og andre verdifulle gjenstander. Alt dette mens damene (ja, det var av en eller annen grunn kun damene) spydde ut alle vinduer, og ungen foran deg prover aa se hvor mye han klarer aa sikle paa ryggsekken din. Welcome to the busride from hell! Turen tok forresten 5 timer...
Siste strekket av turen gikk paa en vei som ikke engang boender ville kjoert traktoren sin paa. Jeg hoppet utav setet til stadighet og ble slengt frem og tilbake mens bussen truet med aa tippe over kanten av stupet til stadighet. Jeg kom til slutt frem til Kibuye. Jeg spurte sidemannen. "Kibuye?" og penkte paa holdeplassen. han ristet paa hodet. Saa jeg ble sittende i varmen og trengselen i en halv time foer vi kjoerte videre. Da la jeg merke til en kirke og et hotell jeg syntes jeg kjente igjen fra et kart. Jeg spurte noen andre "Kibuye? De nikket. ARGH!!!! Jeg fikk sklidd baggene og meg selv gjennom trengselen og kom meg ut. Bussjaafoeren beklaget seg og fikk prayet en motorsyklist som kjoerte meg til hotellet helt gratis. Men siden dette var en vanlig motorsyklist, hadde han ikke ekstra hjelm. I tillegg kjoerte han veldig rykkete, og med en tung ryggsekk paa ryggen, falt jeg nesten av et par ganger. Og siste biten av veien inn til hotellet var i utrolig daarlig stand, saa vi humpet og hoppet over digre steiner og dype groper. Saa at jeg kom frem hel var et mirakel.
Hotellet var en nytelse. Det laa paa en fjellskrent. Nesten som Oerneredet. Med fantastisk utsikt utover innsjoen og vikene nedenfor. Som sagt saa tar jeg ikke sjansen paa aa legge ved et bilde. Kanskje senere.

Sjarmtroll

Paa veien til Kibuye fikk jeg et lite lyspunkt. Mens jeg satt der og kjente paa smertene i kroppen og konstaterte med et sukk at bussen enda ikke var "full", stod det plutselig en liten jente utenfor bussen og smilte. Hun smilte et saa sjarmerende smil som jeg aldri foer har sett. Jeg maatte nesten le. Hun stod der i en roed fillete kjole og smilte. Vi smilte til hverandre en stund foer hun sjenert kom frem og spurte etter vannflasken min og saa seg sjenert rundt paa selgerne som flokket seg rundt bussen. Jeg trengte vannet selv, saa jeg ristet paa hodet. Men jeg tok frem en pakke kjeks og viste den til henne. Hun lyste opp med et enda mer sjarmerende smil. Jeg lukket opp vinduet og skulle kaste den til henne. Men andre hadde oppfattet hva som skjedde, og kom loepende til. Pakken falt paa bakken, og en av selgerne snappet den opp. Jeg pekte paa pakken og paa henne. Han loeftet paa skuldrene og fortsatte salget. Noen voksne paa bussen som hadde sett hva som skjedde kjeftet ogsaa paa ham, men han bare loeftet paa skuldrene. Jenta saa paa meg med et tappert smil og loeftet paa skuldrene. C'est la vie.
Jeg syntes litt synd paa henne, saa jeg tok haanda ned i bagen og hentet frem noen mynter. En rwandisk mynt og en norsk 1-krone. Den foerste saa hun kunne kjoepe seg noe, og den norske som en souvenir. Jeg fikk jagd bort alle andre, og hun fikk pengene. Hun smilte og vinket da bussen humpet videre. Et lite lyspunkt i en busstur jeg helst ville glemme.

Kibuye

I forgaars fant jeg ut at siden det var soendag, var tiden inne for litt Church paa afrikansk vis. Dvs. sang, dans, tromming og PA-anlegg som proever aa vekke de doede. Da jeg ankom ble jeg selvsagt midtpunktet for manges oppmerksomhet. Jeg maatte reise meg og hilse paa menigheten. Jeg fikk en egen tolk som "I speakes prefect engrish!" som skulle oversette til meg. Under gudstjenesten,som varte tre timer, satt det en gutt ved siden av meg hele tiden. Til aa begynne med tok han forsiktig paa armen min (mange unger gjorde det, sikkert fordi den var hvit). Og til stadighet dultet han borti meg og sa forskjellige engelske ord mens han pekte. "Finger! Stomach! Arm! Boy! Sweater!"
Etterhvert begynte han aa lene seg mot meg. Saa la han hodet mote armen min. Saa begynte han aa stryke den. Jeg bare lot som ingenting. Mens jeg satt der, kjente jeg plutselig at det ble vaatt paa armen min. Jeg begynte aa lure. Uten aa snu hodet, saa jeg ned paa armen min. Han hadde begynt aa kysse den... Jeg tenkte "lat som ingenting. Lat som ingenting!" Jeg saa bort paa en dame som saa paa ham og meg med store oeyne. Jeg smilte det falskeste smilet paa denne siden av galaksen. "Lat som ingenting..."
Jeg kom meg igjennom gudstjenesten uten aa bli antastet noe mer...

Progressbar

Nede ved en rundkjoering var det en liten bod der en dame solgte cola og broed. Det ble stamplassen min. Jeg hang ved Progres bar. For de som ikke skjoente hva som var spesielt ved tittelen, saa er det sannsynligvis fordi dere ikke har laget dataprogrammer...

Fyrverkeri

De som kjenner meg godt, vet at jeg ELSKER lyn og torden. Jo kraftigere jo bedre. I Kibuye satt jeg paa kvelden med kjempeutsikt fra rommet mitt til naturens eget fyrverkeri. Det gnistret og tordnet hele kvelden. Et lyn slo ned i fjellsiden paa andre siden av vannet. Tordenskrallet var saa kraftig at hele hotellet ristet. YESSS!!!!
Det mest sinnsyke jeg har opplevd, var i Ghana i fjor. I byen Ho (maa ikke forveksles med Hohoe som er en by lenger nord, eller Hohoho, som er noe den amerikanske julenissen sier), satt jeg paa en internettcafe da lynet slo ned rett ved siden av. Lyden kom samtidig med glimtet. Hele bygningen ristet og skalv, vinduene klirret paa grensen til aa sprenges og bordet med pc'en paa foran meg svaiet. Selv ekkoet fikk bygningen til aa riste. Aaahhh!

Hva er vaerre enn H.....?

Just when you think things cannot possibly get any worse, they suddenly do...
Bussturen fra Kibuye hit til Giseny var MYE vaerre enn fra Kemembe til Kibuye. Den er bare saa ubeskrivelig at jeg lar vaere aa forsoeke, for aa skaane svake sjeler. Eneste som var positivt, var at den var 1 time kortere. Saa naa er jeg her, og i gaar fikk jeg loenn for strevet. Paa en restaurant som ikke er merket av i guiden, fikk jeg endelig kjoett som ikke var som tyggegummi med kjoettsmak. Jeg var i himmelen etter aa ha vaert paa andre siden noen timer. Maten var fantastisk. Og noe av det billigste jeg har faatt hittil.

Naa er nettet nede igjen. Jeg faar til stadighet melding om ip-konflikt paa nettet og annen moro, saa naa tror jeg at jeg avslutter.

Ragnar
A.k.a. Gimmejamane!

Med Jim Reeves paa Zoo class

Etter aa ha gaatt langt og langt i fra lett,

ble han til slutt baade sulten og trett.

Men da innsaa han med stor glede og sprett

at han naa var naatt frem til internett!

Nuvel. Potet blir jeg vel aldri...

Er naa kommet frem til Cyangugu (utt: sjangugu) helt paa grensen til Congo. Naar jeg skriver helt, saa mener jeg helt. Jeg holdt paa aa krysse grensen ved et uhell... Kom til en bro, der mange folk gikk over, saa jeg tenkte jeg skulle gaa ut paa broen for aa faa et pent bilde av Lake Kivu, da jeg oppdaget en del bevaepnede vakter som saa stygt paa meg. Saa jeg lot det vaere. Oppdaget saa et lite skur det stod "immigration" paa...

Turen hit var en ny opplevelse i smerte. Jeg satt omtrent som kosmonautene i Sojus-kapslene. med beina omtrent opp i haka. Med tre personer rundt meg som kjempet om plassen. Samtidig som veien hadde flere krater enn Maanen.

Som det ikke var nok, er musikk tingen. Fra et anlegg som i de bladene jeg vanligvis leser ville vaert likeaerdig med blasfemi med dertil tilhoerende exorsisme og ofring til lydgudene med boenn om tilgivelse.

De som kjenner meg godt, vet at god lyd er noe jeg setter stor pris paa. Saa naar hoyttalerne ikke har en, men TRE diskanter som hyler i oerene saa jeg kjenner ryggmargen holder paa aa eksplodere, er det bare en ting aa gjoere : Dra frem mine Sennheiser hodetelefoner med stoeyfjerning. Aaaahhh. Med 26 dB dempning var det plutselig levelig aa hoere paa Jim Reeves og Kenny Rogers.

Jeg ble foroevrig svaert overrasket over musikkvalget. Men etter at kassetten hadde blitt kjoert igjennom en gang, kom den musikken jeg ventet meg. Jaa maaan. Reggea, maan! Me da cool maan. Hnnga! Hngaa! Hngaa! I am waitin fo' da lo'd maan! Me awaitin fo' da lo'd! Jaa maan!

Og slik humpet og Hngaa!'et vi oss gjennom tropiske skoger, forbi safariguider, over Nilen (ja den Nilen) og ble bestoevet av alt som kunne bli virvlet opp. Alt mens blaasvart roeyk fra hjulene flommet inn i hver sving, og motoren roeykla alle landsbyene hver gang vi stoppet.

Da jeg endelig fikk strekke paa beina, klarte jeg nesten ikke aa traa paa venstre bein av smerte. Det var nesten stivt. Men jeg fikk strukket meg litt foer vi Hgnaa!'et oss videre i Cool Maan tempo ned fjellsidene i et land som ikke bare burde hete "de tusen bakkers land" men ogsaa " de tusen svingers land".

Jeg fant meg et rom, det billigste hittil, hos...Tja... dere kan jo gjette. Hint : Det henger krusifikser paa alle rom. 2500 gaerninger per natt (ca 27 kroner). Det var en nytelse aa legge seg paa sengen. Nesen min ble fyllt av duften av saape. Det har vaert et par ganger paa denne turen der det ikke akkurat har luktet blomstereng og fioler av sengklaerne. Men dette var en av de gangene. Jeg maatte nesten snuse inn duften. Aaahhh!

Soester...eee... vet ikke navnet hennes, men la oss kalle henne Sister Sister, tok i mot meg og forsoekte seg paa litt engelsk. Akkurat nok til at jeg skjoente hva hun ville si.

Hotellet ligger som skrevet helt paa grensen, og turen hit til internettkafeen i nabo-bygda var en droey times rask gange i oppoverbakke. Saa naa er jeg svett og god. Det foeles deilig etter turen fra Huye. Bevege paa plass beina. I tillegg til at jeg fikk gaatt ned lunsjen. Jeg inntok en saakalt buffet paa nabohotellet. En buffet er da ganske enkelt der du tar en tallerken og forsyner deg med det du vil (og saa mye du faar plass til) paa tallerkenen. Du betaler en fast sum, gjerne inklusive drikke. Saa jeg langet paa med chips og ris og kokt ku. Saa jeg ble litt stinn. Men det var godt aa faa langet innpaa litt. De har alltid en begrensning paa slike buffeter naar det gjelder kjoettet. Jeg spurte hvor mye jeg kunne ta, og han som stod der, sa litt braakjekt. "Ikke saa noeye!" Saa jeg fyllte en sleiv med kjoett. "Men maks 4 biter!" sa han kjapt...

Hehe.

Bildet denne gangen er ikke langt fra der jeg bor. Det viser en bukt der fiskere pleier aa legge til med fangsten. Lyset ble litt feil, saa dere faar ha meg unnskyldt at det ikke ble noe imponerende bra. Motivet tatt i betraktning.

Til nesten gang : Le vel!

Ragnar

A.k.a. "Mista!"

With a license to ride zoo class.

Hey, Huye!

Er naa kommet til en litt stoerre by i det soerlige Rwanda, ca 2 mil fra grensen til Burundi. Denne byen har alltid vaert regnet som det intellektuelle og kulturelle senteter i Rwanda. Her har kongen holdt hoff, her har danseskoler vaert tilgjengelig siden lenge siden...
I dag ligger det nasjonale universitetet her. Da det startet, hadde det rundt 50 studenter. I dag har det 4500. En liten vekst, kan en trygt si. Visste dere foroevrig at verdens foerste universitet laa i Afrika, og ble opprettet foer europeerne kom hit? Noe aa tenke paa for de som mener Afrika er primitivt.
Under folkemordet i Rwanda, flyktet mange titalls tusen tutsier og moderate hutuer hit. For i dette omraadet var de fleste motstandere av den ekstreme nasjonalismen til hutuene. Men det gikk ikke lang tid foer den moderate prefekturen ble styrtet av ekstremistene, og interahamwe kom inn og slaktet ned for fote. 220 000 mennesker ble drept i denne regionen alene. Mennesker som hadde soekt tilflukt her, doede her.
Apropos folkemord. Jeg har lest en del om at folk her i Rwanda klarer aa leve side om side, tross i det som har skjedd. Men jeg leser ogsaa urovekkende rapporter i lokale aviser. Ekstremismen er paa fremmarsj. Folkemord som ideologi er paa fremmarsj i enkelte deler av befolkningen. I Congo har Interahamwe (de som stod bak slaktingen) og ekstreme hutuer infiltrert den congolesiske haeren. En congolesisk general ved navn Nkunda har tatt med seg 8000 av sine trofaste soldater og har startet et angrep paa sin egen haer. Han beskytter tutsier i Congo. Om han forlater omraadet, vil de ekstreme elementene som har infiltrert haeren, slakte ned alt av tutsier i omraadene paa grensen til Uganda og Rwanda. Han blir kalt en rebell av FN og Congo. Men alt han gjoer, er aa beskytte dem han er opplaert til aa beskytte. Uskyldige sivile.
Lokale politikere frykter at det hele skal eskalere og at uroligheten skal spre seg til Rwanda og Uganda, og at hele regionen atter blir satt i brann. Dystre utsikter. Og hvor mye hoerer vi om dette i aviser og paa tv hjemme?
Israel-palestina-konflikten er en mikrokonflikt i verdensmaalestokk, men den faar nesten all oppmerksomhet. Selv om akkurat naa er den vel slaatt av Irak. I urolighetene i Congo har det blitt drept 3.8 millioner mennesker mellom 1998 og 2004. http://www.cbsnews.com/stories/2004/11/24/world/main657774.shtml
Dvs en folkemengde tilsvarende nesten hele Norges befolkning er drept. De blir knapt nevnt med en notis. Faar en til aa undres hva som er viktigst. Og hvem som setter dagsordenen. Er dette bare et tilfelle av at "svartinger" ikke betyr noe? Eller er det bare at de tilfeldigvis ikke har noen oekonomisk eller strategisk eller empatisk betydning? De vekker kanskje ikke nok foelelser hos oss? Det finnes palestinaskjerf, men ikke congo-skjerf. Jeg vet ikke. Galt er det uansett.

Tilbake til dagens "gjoeremaal". Jeg drog til det lokale museet, som foroevrig er det nasjonale museet. Det ble gitt til Rwanda av den belgiske kongen for lenge siden. Museet er flott, baade arkitektonisk og designmessig. Det er stort, luftig, og det leder deg igjennom alle delene av Rwandisk historie, geologi og kultur. Store rom er fyllt, men ikke overfyllt, av gjenstander i alle stoerrelser og fasonger. Overalt har de hengt opp sort-hvitt bilder fra de tidligste til de nyeste. De eldste er fra begynnelsen av 1900-tallet. Jeg elsker slike bilder. Jeg er ofte paa loppemarkeder hjemme, og naar jeg elsker det naar jeg finner boeker fra misjonaerer og andre som skildrer en verden som paa den tiden like gjerne kunne vaert paa en annen planet. I dag er den bare en flyreise unna. Elsker aa lese entusiasmen deres over det de ser og opplever. Med en innlevelse jeg bare kan droemme om aa klare aa faa til. Mine bilder blir bare enda et i en haug.
Paa museet hadde de ogsaa noe annet jeg elsker. Gamle pengesedler. Sedler som indikerte en fordums storhetstid. Banque de Congo, Rwanda, Urundi. Store sedler, med trykk av sorte mennesker paa. Duzinde Franks. Viet Franks. Aaah. Eneste som var litt dritt, var at det var fotoforbud paa museet. Og det var fullt av folk overalt, saa jeg fikk ikke sneket meg til et foto her og der heller...
En dame kom og skulle geleide meg til en tradisjonell hytte. Hun tok meg med og fortalte at hytten var en kopi av en konge-hytte. Saakalt palass. Ikke akkurat palass etter vaar standard, men naar du omgir deg med gress og traer, er det vel begrenset hva en kan gjoere. Jeg ble hoeflig informert om at det kostet 1000 gaerninger aa ta bilde av den. Jeg avsto. Vi gikk innenfor og hun forklarte hva de enkelte delene av palasset var. Mens vi var der, kom det to andre lokale folk og hun ble sittende og prate med dem. Da snek jeg meg ut og tok et bilde. Kanskje ikke helt riktig. Men saa er jeg jo en gnier...
Etterpaa gikk vi rundt og saa paa pottemakeri, fletting etc. Fikk tatt en del bilder der. Det var bare palasset som kostet noe aa ta bilde av...
Har desverre ikke noen bilder fra museet. Ikke saa lett aa skifte mellom raw-format og jpeg paa kameraet. Saa derfor lot jeg det vaere.

Men jeg tok et bilde naa i stad. Det viser hovedgaten i Huye. Enjoy!


Turen hit til Huye fra Gitarama var en historie for seg selv. Jeg hoppet paa det foerste og definitivt ikke det beste kjoeretoeyet som raste soerover. Dette var en Hiace som hadde kjoert sine beste dager for 400 000 km siden. Naa humpet den soerover i en hastighet som fikk blodet til aa stivne, bilen til aa krenge faretruende, og innkasteren til aa rope hoeyt hver gang han saa onkel politi. Jeg satt klemt inn mot et hjoerne paa det fremste setet. Kjente gikta begynte aa spre seg sammen med klaustrofobien. Og varmen. Og den gjennomtrengende duften av tre dagers svette. Jeg maatte nesten knekke paa plass beine da jeg endelig slapp ut. Jeg gikk de 2 km til hotellet. Maatte faa litt liv i knaerne igjen.
Hotellet jeg bor paa, er den nest billigste, og et av de bedre jeg har bodd paa i Rwanda. 11 dollar natten, med varmt vann av og til. Rommet har heller ikke noen uoenskede blindpassasjerer. Derimot fikk jeg besoek av en oensket gjest i gaar kveld. En firfisle stakk innom. Slikt kan jeg like. De sluker med glupsk apetitt alt som flyr og kravler. I Malaysia pleide de aa si "you've been blessed!" naar jeg fikk en firfisle paa rommet.
Men de tar desverre ikke alt. Jeg har en rekke store myggstikk paa kroppen for tiden, saa jeg knasker malarone hver dag og haaper at jeg slipper unna noen infeksjon. Har ikke merket noe hittil i alle fall. Myggnettingen over senga mi naa er nuget hullete og lekk, saa en mygg paa stoerrelse med en B-52 kan slippe inn der. Saa jeg smoerer meg med litt DEET i haap om at myggen ikke liker det. Desverre har jeg et blod som virker som narkotikum paa mygg. Finnes det en mygg i 10 mils radius fra der jeg er, komme den flyvende for aa suge til seg av det den kan. I Kampuchea i 2005 moette jeg et ektepar der han hadde samme problemet. Jeg kommenterte da at :
"You know, only female mosquitos bite, so this only proves that we're irresistable to females..."
Jeg spurte vaksinelegen om hun visste hvorfor noen var mer attraktive for myggen enn andre. Hun smilte. "Om jeg visste det, ville jeg vaert millionaer..."

Til nesten gang : Le vel!

Ragnar
A.k.a. Abruni!
With a license to be a miser

Gitarama

Noen lurer paa om jeg trives med aa lide siden jeg til stadighet bor i loppesikrus og spiser i rottereir. Det er ikke det det handler om. Det er flere grunner til at jeg gjoer det jeg gjoer.

1) Jeg kan utvide turen til aa vare 4-5 uker uten at jeg lopper meg selv. Har en selvpaalagt grense paa 16 000 for hele turen inklusive flybillett. Siden billetten oftest koster rundt 8000, gir det seg selv hvor mye jeg kan bruke.

2) I mange av de landene jeg reiser til, er folk flest fattige, og selv om jeg bor paa billigste maate, er jeg allikevel rik i forhold til dem. Men jeg foeler meg litt bedre selv. Og det er ofte mer interessant aa spise det de fleste lever paa, enn aa faa den vestlig orienterte maten paa flotte restauranter. Jeg reiser for aa oppleve noe nytt. Ikke for aa oppleve varme. I Kigali fant jeg en restaurant i en bakgate. Der hadde de saakalt buffet. Dvs. at du tok en tallerken, fyllte den opp med det du ville ha av ris, pasta, poteter; chips, cassava etc, i tillegg til enten biffkjoett; kylling eller fisk. Da jeg stakk hodet innenfor, stanset all praten, og alle stirret. De hadde sannsynligvis aldri set en muzungu paa det stedet. Da jeg stilte meg i koe, ville folk slippe meg foran. De bukket og skrapte. Jeg ristet paa hodet og slapp dem foran. Jeg er ikke noe overmenneske bare fordi jeg er hvit (eller rettere sagt : rosa...). Maten var kjempegod (ikke uten grunn at det var stinn brakke...), og kostet meg bare 10 kroner inklusive drikke.

3) Folk jeg kjenner sier de lever med droemmen nesten hele aaret om naar de skal paa dreommeferien, der de skal bade i luxus i en eller flere uker. For saa aa komme hjem og leve paa dreommen resten av aaret. Jeg bor i loppesirkus, spiser i rottereir i 4-5 uker. Naar jeg kommer hjem, takker jeg Gud hver dag for hvor fantastisk komfortabelt og luksurioest jeg har det. Reisene mine faar meg til aa innse og foele paa kroppen hvor ufattelig bra vi har det i Norge, og ikke minst, hvor ufattelig lite vi har aa klage over.

Apropos loppesirkus : Hotellet jeg bodde paa i natt, var det billigste hittil, paa alle maater. I vasken var det ikke vann. Dette skyldtes at de hadde stengt vannet. Jeg fikk fomlet meg frem til stoppekranen under vasken og skrudd den paa. Saa fikk jeg i alle fall vasket hendene. Jeg gikk en tur paa byen og da jeg kom tilbake oppdaget jeg hvorfor de hadde stengt for vannet. Det var en lekkasje i slangen, saa det hadde dannet seg en liten innsjoe paa badet. Jeg fomlet armen under springen og kjente den umiskjennelige foelelsen av spindelvev. Jeg rykket til meg armen. Edderkopper er ikke noe som plager meg nevneverdig. Edderkopper fjerner andre insekter. Men her i Afrika kan de vaere giftige. Naa er ikke de som spinner vev noedvendigvis giftige, men jeg hadde ikke til hensikt aa finne ut om denne var det. Jeg kikket under vasken, og der satt en liten rakker paa vakt. Tok et bilde av den. Enjoy!

I gaar foer jeg la meg, stod jeg utenfor hotellet og saa utover gaten. Saa paa folk og livet rundt. Plutselig stod det en liten gutt paa kanskje 5 aar foran meg. I fillete klaer og med et kjempesmil om munnen. "Muzungu!" Jeg smilte til ham og han begynte aa prate til meg paa kyrirwanda. Jeg loeftet paa skuldrene og smilte til ham. Han tok haanden ned i en altfor stor lomme paa den altfor store shortsen. Dro frem et lite pengestykke. Han tigget. Jeg gir vanligvis ikke til barn. Men som jeg skrev i fra Kampuchea i fjor : Jeg er vel blitt litt soft. Jeg fiklet frem en 100-lapp (ca 1 krone), og gav ham. "Murakoze!" sa han og forsvant i moerket. Jeg stod der og smilte med en litt fuzzy feeling i kroppen. Som sagt, litt soft...

Noe senere kom han tilbake. Fortsatte aa prate paa Kyrirwanda til meg. Jeg fant ut at jeg maatte proeve aa si noe til ham.

Jeg : Witwandè? (Hva heter du?)

Han : Naroda! Witwandè?

Jeg : Ragnar

Han : Wagna?

Jeg : Ragnar

Han : Rang

Jeg : Ragnar

Han : Rag

Jeg : Ragnar

Han : Ragnar

Jeg : Yègo!

Han lo og smilte og fortsatte paa kyrirwanda. Dro frem 100-lappen jeg hadde gitt ham, klasket seg paa maven, saa jeg skjoente at han skulle kjoepe mat for den. Men jeg forstod ingenting av det han sa. Til slutt boeyde jeg meg ned til ham og sa paa norsk : "skulle gjerne forstaatt hva du sier, men jeg fortsaar ingenting."

Han saa paa meg og forstod. Saa ned paa pengeseddelen, saa opp paa meg. "Murakozè" sa han igjen foer han lusket seg ut i moerket. Jeg gikk tilbake til rommet mitt og bladde litt i guiden. Jeg la merke til at det stod en kort liste med ord paa kyrirwanda paa omslaget.

Murakozè = Tusen takk...

Ragnar

Kigali he eg gjort?

Daarlig ordspill og sikkert daarlig dialekt. Men dere faar skylde paa at jeg har staatt opp tidlig i dag. Skulle naa en buss til Gitarama. Dette er et lite sted ca & times tur vest for Kigali. Denne turen gikk i en saakalt taxi. Dvs. at de har en Toyota Hiace som de har stappet fullt av seter (4 paa rad), og saa presser de alt de kan faa inn av folk og fe til du sitter som sardiner. Saa kjoerer de som de hadde fanden i haelene over bakker og ned daler, mens du kjenner blodet forsvinne fra bein og andre utsatte kroppsdeler.
Men vi kom frem. Jeg fant meg et noenlunde hotell og gikk saa 3 km for aa komme til naermeste internetcafe. Her siter jeg naa og forsoeker aa treffe riktige taster paa tastaturet. Layout er nemlig nuget forskjellig fra det jeg er vant med. A og Q her byttet plass, Z og W, M og komma. Saa jeg som skriver nesten touch, skriver ,ye rqrt til tider... Og internetadresser blir litt rare naar jeg forsoeker aa skrive zzz i stedet for www... I tillegg maa jeg trykke ned shift-tasten om jeg vil ha punktum eller tall... Saa det gaar nuget tregere i dag enn ellers.
Noen historier og lignende fra dagene i Kigali:

Gikk oppover mot sentrum, da noen skoleunger gikk forbi meg. Den ene sa Bon jour! og jeg svarte Hello. Saa fikk vi foelgende samtale paa veien :

Han : Where you from?
Jeg : Norway.
Han : Ehe. *fomle, knytte, smile*
Jeg : What do you study?
Han : Yes. Ehe! *fomle, knytte, smile*
Jeg : Yes, but WHAT do you study?
Han : Ehe! Yes! *fomle, knytte, smile*
Jeg : Right....
Han : Can I have your address? *fomle, knytte, smile*
Jeg : Sorry, I don't give away my address to strangers.
Han : Ehe! *fomle, knytte, smile*
Han : You're beautiful!
Jeg : HAHAHAHAHAHAHAHAHAHA!
Han : Ehe! *fomle, knytte, smile*
Jeg : Well. Good bye! Nice chatting with you!
Han : Ehe! *fomle, knytte, smile*

Ikke alltid like enkelt aa vite hva en skal si naar en ikke snakker spraaket. Det gjelder foroevrig meg ogsaa...

Resepsjonisten paa hotellet jeg bodde paa, var omtrent like energisk som en Duracell-bunny. Alltid i hundre, loepende mellom alle som oensket oppmerksomhet. Snakket som en foss, selv om engelsk ikke var hans sterkeste side. Jeg spurte etter frokost, og foelgende skjedde :

Jeg : Breakfast?
Han : Yes, no problem! Come here! Come, come, come! Coffee?
Jeg : No thanks!
Han : No coffee? Eeeeh... Tea?
Jeg : No thanks.
Han : You no want breakfast?
Jeg : Yes!
Han : Excellent!
Saa kommer han med kaffe OG te...
Jeg : Do you have water?
Han : You want water?
Jeg : Yes.
Han : (mens han henter en flaske vann til meg, roper paa kokken, dekker paa etc...) You know, dis morning, I told zem, stupid english!Zey you know (mens han gjoer en drikkebevegelse med haanden) late night! Tsk, tsk! Dis morning! I say aaahh! They forget! I on my moto, run down you know, at six, they gone! I go to zer room, find it! They forgot! I open.....(skjeller paa kyrirwanda til kokken)...zey dis morning, forget before zey go. Money, passport! Aaaah! I see you know! Zey come back! One hour! Stupid! Forget! 1000 dollars and passpoooort! I try, you know! On my moto!Dis morning. Zey go, no have id! Tsk! Tsk!
Hvorpaa han forsvant tilbake til resepsjonen.

En interessant ting her i Rwanda, er at de er notoriske til aa bytte om paa bokstaver. Jeg leste om dette i guiden, og har sett foelgende :

Om du vil ha blomster, drar du til butikken InterFrola. Om du er kristen, skriver du paa bilen din : I love Juses!
Leste i guiden om en stakkars prest som fikk en ung, vakker kvinne paa besoek. Hun spurte ham : "Can you prease play with me?" Etter noen svette sekunder gikk det opp for ham at det hun bad om, var "can you please pray with me?"
Ikke lett dette her...

Gikk en lengre tur i gaar for aa forsoeke aa finne noen passende motiver. Etter aa ha tatt en del bilder, kom en fyr bort til meg og gjorte et OK-tegn. Han gjorde det noen ganger foer det gikk opp for meg at han ville jeg skulle ta bilde av ham. Han stilte seg opp, stolt som en hane, og jeg tok bildet. Viste ham det etterpaa paa den lille skjermen. Han ble kjempebegeistret. Noen damer gikk forbi og fikk se bildet. "oss ogsaa!" Saa de stilte seg opp og jeg tok et bilde. De fikk see det og kniste og lo. "Thank you sir!" sa de og forsvant. Har sett en del barn jeg har hatt lyst aa ta bilde av, men slikt kan let misfortsaaes, saa jeg har latt det vaere.
Har desverre ikke noen bilder denne gangen. Kanskje i morgen. Ser forresten at uanset hvor hoey opploesning jeg har paa bildene jeg legger inn, saa reduseres de til lav opploesning. Dere faar heller se skikkelige bilder naar jeg kommer hjem.

Overalt jeg gaar, hoerer jeg folk snakke om "muzungu" (white man). Barn er ikke saa beskjedne, de roper "Muzungu! Muzungu! Muzungu!" naar jeg gaar forbi. Og ler ekstatisk om jeg vinker til dem. :)

Til neste gang : Le vel!
Naa er jeg sliten av aa konsentrere meg paa dette tastaturet...

Ragnar
A.k.a. "Abruni"
With a license to thrill

Rwanda

Ankom endelig Rwanda i gaar. Passerte grensekontrollen med et haleheng av pengevekslere som forsikret dyrt og hellig at dette var siste stedet jeg ville faa vekslet penger. Det var ulovlig, ikke tilgjengelig, bare svindel etc inne i Rwanda. Det som var svindelen, var selvsagt de. Jeg maatte ha litt cash, saa jeg vekslet $50. Fikk en litt halvdaarlig kurs, men tenkte, skitt au. Skulle faa 26 000 francs. Han gav meg 20 600... Jeg paapekte at det manglet 6 000. Han beklaget saa meget. Hvordan kunne han tulle slik? Han hadde gitt meg 600 i stedet for 6 000. Aa, for et dumt feilgrep! Beklager, beklager... Yeah right... Har passert nok grenseoverganger til aa kjenne til slike triks. "Oi, det begynner aa regne! Vi maa skynte oss! Politiet kommer!" Alle triks for aa faa deg til aa gi dem dollarne foer du har faatt sjekket pengene du har faatt. Men jeg lar meg ikke affisere. Dette gjorde at jeg klarte aa unngaa aa bli lurt.
Masse byraakrati senere var jeg sjekket ut av Uganda og faatt lov aa entre Rwanda. Men foerst : tollen. En toller ville sjekke ryggsekken min. Jeg aapnet den, og han tok ut en pose jeg hadde med boekene mine. "Paperback!" trodde jeg han sa. Men, neida. Det var "Paperbag!". Jeg ble litt usikker. Han toemte ut boekene fra plastposen og brettet den sammen. "What?" spurte jeg. Sjaafoeren kom til unnsetning. "Plastic bags are illegal in Rwanda! You have to use paper bags!", "You are seriously shitting me!" sa jeg lettere overrasket. Nei, det var ikke tull. Baereposer i plast er ULOVLIG i Rwanda. Alt annet i plast er tillatt... Hmmm. Jeg skjoenner forsaavidt at plastposer er et av de mest forurensende soeppelet. Og det flyter som regel overalt. Men hvorfor da tillate annet av plast? Flasker, potetgullposer, etc. etc? Me no understand. Men saa er jeg bare en enkel fyr fra Norigs land. Saa naa ligger rene og skitne klaer sammen i en fin bunt. Har spredt dem litt... Papirposene de selger her er saa smaa at de er akkurat nok til undertoeyet mitt. Saa jeg tror jeg faar sjekke litt andre muligheter.
Noen lurer kanskje paa hva som defineres som Executive Bus i Uganda? Vel. Tenk deg en buss. En buss av den typen som blir brukt som russebuss i Norge. Tenk deg saa at den etter noen aars bruk er i saa daarlig stand at de ikke lenger blir godkjent hos biltilsynet. Disse bussene faar sveiset fast masse seter innvendig og kalt Executive Class. Zoo class? Har du fantasi? Bruk den...
Noen lurer sikkert ogsaa paa hva jeg mener med diplomati. Det ligger i spraaket. Ikke noedvendigvis alltid i hva du sier, men ofte i HVORDAN du sier det. Som kjent er 90% av alt som sies, ikke-verbalt. Et ekspempel paa forskjellen mellom det som sies diplomatisk og hva det betyr paa vanlig norsk :

Diplomatisk : Deres excellense, det er en utsoekt aere aa kunne staa foran akkurat Dem i dag, der De sitter i Deres ranke uniform og beskytter landet Deres mot farer, uten tanke paa eget liv og helse. Jeg ber aller naadigst om Deres tillatelse til aa besoeke dette land over alle land. Dette ubeskrivelige blant ubeskrivelige. Om De ville finne tid i Deres travle hverdag til aa finne meg, Deres ydmyke undersaatt, verdig.

Norsk : Du skremmer ikke meg, din groennkledde gnom. Den oppblaastheten din er bare luft. Og den kommer nok ikke ut i den oeverste delen av tarmsystemet ditt. Jeg vet nok at eneste grunnen til at du setter der saa anstrengt og sur, er at uniformen ble sydd av moren din da du var 14, og at den naa er saa trang at du maa sitte for ikke aa mose familiejuvelene, om du har noen. Og de stjernene paa skuldrene dine fant du sannsynligvis paa bunnen av en eske Corn Flakes. Saa bare skjerp deg og stemple passet mitt, ellers skal jeg fortelle alle kollegaene dine at du kjoeper undertoeyet ditt hos Victoria's Secret og dessuten er smekken din aapen. Leuhuuuzr!

Som sikkert de fleste skjoenner, funker diplomati som en droem. Begge blir tilfredsstilt, uten at noen foeler seg traakket paa. En diplomat kan selge deg en 10-kroners ting for 20 kroner og faa deg helt overbevist om at du kun har betalt 5.

Nuvel. Rwanda. Her trengs det litt fantasi. Lukk oeynene, ETTER at du har lest det jeg skal skrive naa...
Se for deg en lang dal. Dalbunnen fyllt av lange, nesten snorrette aakrer bugnende av avlinger. Aasene paa begge sider er fyllt av terrasser som i Asia, med smaa terracotta-hus innimellom. Toppen av aasene er dekket av et tynt, tynt dekke av dis, farget svakt blaa. Veien du kjoerer paa, slynger seg paa en hylle langs ene aasen. Paa begge sider av veien staar det 30-40 meter hoeye, slanke traer som danner en allé. Traerne saa ranke at en nesten skulle tro de stod i givakt. Smilende barn som vinker og roper naar bussen kjoerer forbi. Luften som siver inn i bussen er fyllt av den friske duften av ny-regnet natur. Velkommen til Rwanda!
Vi ankom Kigali kl 6 paa kvelden. To timer senere enn det som ble lovet. Selvsagt. African Time... Solen hadde gaatt ned, skumringen la seg som et teppe over byen paa aasen fremfor oss. Lys begynte aa dukke opp her og der. Jeg fikk meg en taxi og vi kjoerte til Auberge le Cavernes. Det var fullt. Men resepsjonisten tok meg med ut paa gaten og ropte over til andre siden. "De har rom der, sir! Have a nice stay in Kigali!" Hmmm. Service til fingerspissene her i gaarden.
Jeg fikk meg et rom en smule over det jeg hadde tenkt aa bruke her. $30. Men til gjengjeld var dette et rom som sikkert kunne kostet flere tusen i Norge. En stor suite med tilhoerende flott, flislagt bad. Egen, stor balkong. Jeg foelte meg som en konge. Og dette er visstnok noe som kjennetegner hoteller i Rwanda. De er mye dyrere enn i andre afrikanske land, men til gjengjeld har de hoeyere value for money enn noe annet sted i verden. Nesten...
Saa til byen. Jeg tok meg en kort spasertur for aa finne meg noe aa spise etter aa ha sjekket inn. Jeg hadde forventet aa finne noe ala de byene jeg har vaert i foer i Afrika. Men det som moette meg, var brede, rene avenyer, flotte bygg, moderne kjoepesentre, dresskledde folk overalt. Jeg foelte meg nesten som en boms der jeg gikk i en litt smaaskitten t-skjorte (graa, saa det syns ikke saa mye), og pirat-bukse. Jeg gikk inn paa et kjoepesenter og bestilte meg mat. Paa bordene rundt meg satt ungdommer i merkeklaer og pratet i siste skrik av mobiltelefoner. Hadde det ikke vaert for at stort sett alle var moerke i huden, kunne jeg trodd jeg satt paa et hvilket som helst kjoepesenter i en hvilken som helst by i USA eller Europa.
Jeg spiste og gikk tilbake til hotellet for aa sove. Aa gaa dit var litt problematisk, da de ikke har gatelys utenfor en liten kjerne. Saa jeg maate bruke det lille jeg hadde av nattesyn, og skygge for lysene til moetende trafikk.
Apropos trafikk. Da jeg gikk oppover i dag, stod jeg ved et fotgjengerfelt (ogsaa noe jeg ikke kan huske aa ha sett noe annet sted i Afrika). Til min store overraskelse, stoppet bilene. Jeg trodde foerst at de skulle sette av noen. Men de vinket meg forbi. Jeg ble saa forfjamset at jeg nesten glemte aa gaa. Vanligvis er kryssing av gaten et risikosport for de med deathwish. Men her stoppet de faktisk for fotgjengere. Og enda mer overraskende : De stoppet for roedt lys. Resultat? Null trafikk-kaos! WOW! Me like!
Internett er MYE raskere her ogsaa. Jeg leste om dette foer jeg dro. En ex-rwander som hadde bosatt seg i USA, og tjent en formue der, tok med seg formuen og brukte den til aa installere optisk fiber til alle stoerre byen i Rwanda. Dette gjoer at Rwanda naa er et av de best utbygde landene i Afrika. Og de har en av de best utbygde mobilnettene i Afrika. Grunnen til at jeg ikke kan ringe eller sende SMS herfra, er derimot at Telenor ikke har roaming-avtale mer RwandaTel. Ikke noen andre norske selskaper heller. Men jeg klarer meg med internett. Saa om ikke noen skriker veldig hoeyt, saa tror jeg at jeg bare lar mobilen ligge i ryggsekken.

Bildet jeg har lagt ved i dag, er fra inngangen til Hotel des Mille Collines (mille collines = tusen bakker). De som har sett filmen "Hotel Rwanda" har sett dette navnet foer. Det er nemlig the one and only hotellet som ble omtalt i filmen. Det ligner ikke paa det i filmen, siden den ble innspilt i Soer-Afrika. I gaar laa jeg og leste akkurat om HMC i boken jeg holder paa med. Om de tusener livredde tutsier og moderate hutuer som soekte ly der. Og om dritings iterahamwe-militsa som stod utenfor med macheter og lo og spoekte om "slakterhuset" som snart var fyllt opp.

Jeg sitter her paa internettkafeen og ser ut, og rundt meg. Paa menneskene. Noen er saapass gamle at de sannsynligvis stod midt oppe i folkemordet. Kanskje har de selv vaert offer eller morder? Det er umulig aa se. Eneste en ser, er mennesker som sitter uten armer og bein og tigger paa gatene. Kanskje hugget av med macheter for 13 aar siden? Jeg vet ikke. Men det foeles nesten litt merkelig aa sitte her og blogge. Mens vestlig popmusikk lyder paa radioen, et par ungdommer floerter ved doeren, solen skinner utenfor og jeg lurer paa hvor jeg skal spise lunsj. For saa kort tid siden at jeg nesten kan fortelle hva jeg gjorde hver eneste dag, saa stinket byen av raatnende lik. Kulene hvinte mellom byggene. FN-soldater proevde aa roe gemyttene. Franske paratroopere som stormet inn for aa faa ut franskmenn. Belgiske som hentet ut sine. Og fortvilte FN-offiserer som maatte proeve aa forklare at ingen afrikanere ville bli reddet ut. De var overlatt til seg selv. Intern konflikt. I et land uten ressurser eller strategisk posisjon til aa vaere vaert aa redde fra seg selv. I 1945 sa hele verden, "Aldri igjen!". 49 aar senere skjer det igjen. Denne gangen med tutsier, ikke joeder. Og verden skrur tv'en over paa en annen kanal.

Ragnar