Med Gandalf p den kinesiske mur

I går ankom de tre eklipse-reisende. Fiona, en dame fra England som
hadde tilbrakt det siste året som voluntør i Bangladesh i et halvt år
og på reisefot resten. Alt dette etter at hun ble dritt-lei jobben
sin i England og fant ut hun ville gjøre noe annet et år. Greg, en
ekte australier med sansen for rullings, øl og å reise verden rundt
for å se på formørkelser. Han hadde brukt de siste 4 årene på å
overbevise aboriginiene som styrer i nordøstlige Australia om å åpne
opp for at folk kan komme for å se solformørkelsen der i 2012. Dette
skal skje midt inne i et sumpområde. Greg anslo at det var plass til
3000 mennesker der. Han mente at han hadde klart å overbevise dem.
Bortsett fra det har han vært alle steder det er verdt å være. Han
har vært på fottur i Nepal. Klatret sammen med Tad på Mount Everest.
Og sett mer enn de fleste kan drømme om.
Og til slutt, Tad. Han må vel være den kuleste 60-åringen jeg
noensinne har møtt. En skikkelig hardcore australier. Med skjegg som
ville fått Gandalf i Ringenes Herre til å rødme av misunnelse. Han
har krysset australia flere ganger på Harley'en sin. Klatret i
Himalaya generelt og Mount Everest spesielt. I tillegg har han
tilbragt 25 år sammen med aboriginies i Northern Territories i
Australia. Han hadde en aura over seg som bare oste av respekt. Alle
kineserne som så ham stod med åpne munner når han gikk forbi. Gamle
menn ville håndhilse på ham mens de bukket og skrapte ærbødig. Han
var rett og slett inkarnasjonen av en eventyrer. En som ikke gjorde
så mye utav seg. Hele utstrålingen hans talte i volumer. Han hadde
ikke behov for oppmerksomhet. Jeg regner med alle skjønner hva jeg
skriver utifra bildet jeg har lagt ved av ham.
Vi alle møttes på en restaurant for å spise frokost. Etter en solid
omelett som slett ikke var lett, bar det av sted til den kinesiske
mur. Vi ville besøke den delen som var restaurert. Fikk praiet et par
taxier og kranglet oss til at de skulle kjøre på taxameter. De vil
gjerne ta overpris, men taksameteret gir som oftes best pris. Vel
fremme, fant vi ut to gledelige ting : 1) Det kostet bare 25 yuan å
komme inn, og 2) Vi var de eneste som var der. Dvs. at vi fikk hele
muren for oss selv. Ikke engang selgere var der. Til forskjell fra
utenfor Beijing. Vi kom oss opp på muren og gikk de bratte trappene
opp til den letteste toppen. Utsikten var upåklagelig.
Pusteproblemene likeså. Dvs. for de av oss som ikke var fullt så godt
trent. Greg og Tad hadde ingen spesielle problemer. Til tross for at
Tad hadde halsbetennelse og influensa... Til mitt forsvar så var vi
rundt 2500 meter over havet. Det var fantastisk å kunne stå der oppe
og bare nyte alt i fred og ro. Noe av det vi la merke til, var at ute
i horisonten hadde de satt opp en helt plast-karavane med rosa
kameler og steinmennesker. Disse ville gjerne Fiona ta nærmere i
øyesyn. Jeg og Ashley bestemte oss for at vi ville gå opp på det
høyeste tårnet. For å "forsvare våre respektive nasjoners ære"...
Utsikten der oppe var om mulig enda bedre. Gobi-ørkenen som strakte
seg utover i en svak bue oppover mot fjellene var et syn for menn. Vi
tok en del bilder av hverandre og skålte i vann for bragden vår. I 35
graders varme og 45 graders stigning syntes vi at vi hadde gjort en
god jobb. Nede på marken satt de tre andre i skyggen under en teltduk
og drakk brus. Sveklinger... Vi løp ned igjen til dem. De hadde ikke
engang giddet å gå bort til plastkaravanen for å ta den nærmere i
øyesyn. Vi satte oss sammen med dem og Tad lærte meg "bush-baptism".
Hvordan kjøle seg ned med vann. Det var faktisk veldig deilig. En tar
vann over hodet og rubber det inn over hodet, ansikt og nakke. Det
kjøler overraskende godt ned. De hadde også kjøpt en hel melon. Den
ble delt opp og vi spiste. Det smakte fortreffelig. Deretter dro vi
alle opp for å se på og fotografere statuene.
Deretter bare det ned igjen. På vei ned til taxien gikk vi forbi noe
av den mest spesielle treskemetoden jeg har vært borti. De spredte
ganske enkelt alt kornet over veien, og lot biler og andre kjøre over
det. Når det var tresket, skilte de aks fra korn og samlet det hele i
sekker. Da jeg og Tad gikk forbi, ble de alle stående å se på ham.
Jeg tok et kjapt bilde. :-)
Vel nede tok vi alle oss en dusj før vi gikk ut for å spise middag.
Den varte i to timer. Ble mye prating om steder vi har besøkt, steder
vi har lyst å besøke, og alt vi har opplevd. Oss i mellom tror jeg
faktisk vi har besøkt nesten ethvert sted på kloden. Tad var ikke
med. Han fant ut at han ville holde senga for å se om influensaen
ville slippe litt. Vi fikk med restene av maten i en doggie-bag til
ham, sammen med spisepinne og servietter. Får håpe han fikk spist noe
i alle fall.
I natt dro de alle til Dunhung for å se på hulemalerier, mens jeg ble
igjen her noen dager ekstra. I helgen skal vi møtes igjen i Hami for
å planlegge turen opp til formørkelsesområdet. Vi regner med å leie 4-
hjulstrekkere for å komme oss til sentral-linjen. Gleder meg allerede.

Til neste gang : Le vel!

Ragnar
Aka "The Viking!"
With a license to sweat my shirt off

Jinyuguan

Jeg kom meg til togstasjonen en time før toget skulle gå. Hadde
handlet litt mat (potetgull) og vann for turen. Toget skulle gå
22.20, så det var mørkt da jeg våget livet over veien mellom
togstasjonen og hotellet. Hadde latt ryggsekken min ligge på hotellet
i løpet av dagen for å slippe å drasse på den hele tiden. Stasjonen
var en kakofoni av folk og informasjon. Men jeg lever etter
prinsippet fra HitchHikers Guide : "Don't panic!". Og da går det
meste bra. Jeg gikk gjennom en sikkerhetskontroll som ligner den en
har på flyplasser. All bagasje igjennom skanner, og deg selv gjennom
en magnetbue. Maskine spyttet ut bagasjen min på gulvet. Jeg plukket
den opp ut av haugen med bagasje som lå på andre siden. Gikk videre
inn i hallen, og klarte etterhvert å tyde kråketærne for hvilken
perrong jeg skulle på. Overalt stod det vakter og skrek kommandoer
jeg ikke skjønte filla av. Jeg ignorerte dem. Så ikke ut som noen
andre brydde seg heller.
Etter en stund hadde jeg får snirklet meg frem til ventehallen til
det toget jeg skulle med. Jeg satte meg ned ved siden av et par der
hun tydeligvis skulle dra, og han bli igjen. Mye klemming og sukking.
Da vi skulle entre toget, viste det seg at hun kunne snakke engelsk.
Så hun hjalp meg med å finne ut hvilken vogn (vi skullepå samme vogn)
og ikke minst hvilken seng som var min. Jeg fikk drasset alt
pikkpakket mitt ombord og snart begynte toget å gå. På vei inn i
vogna ble billetten min byttet mot et kort. Dette skulle vise at jeg
hørte til i soveavdelingen. Vogna var et eneste kaos av folk og
togassistenter som gikk frem og tilbake. Det virket som ingen helt
visste hvor de skulle. En fyr tok ned et klappsete ved vinduet og
henviste meg til det. Det viste seg at han var engelsklærer og ville
gjerne at jeg skulle snakke engelsk til niesene hans på 16 og 19. De
snakket nesten ikke engelsk i det hele tatt, på tross av at de hadde
hatt engelsk på skolen i 6 år. Og onkelen deres snakket heller ikke
spesielt godt engelsk. Så da er det kanskje ikke så rart...
Etterhvert kom også andre studenter til og ville prate engelsk. Vi
pratet om løst og fast og vær og vind og sånn. Alle var enige om at
Norge var et fantastisk land og at København var den fineste byen i
Norge. Jeg bare smilte og nikket. Klokken 11 slukket de lyset, så da
var praten over og alle gikk til sitt. Jeg hadde fått sengen øverst,
så jeg måtte klatre og deretter åle meg langs sengen for ikke å
skalle oppi taket. Fikk tilslutt etter mye yoga lagt meg til rette.
Noen timer senere sov jeg til klaklakkingen fra hjulene og den tykke
tåken av sigarettrøyk på det røykfrie toget...
Jeg våknet av at det var lyst i kupeen. Jeg så ned og så at noen satt
ved vinduene og så på soloppgangen. Etter å ha brukt noen minutter på
å våknem og strekke på meg, begynte jeg på ny med litt yoga for å
komme meg frem til stigen uten å falle ned fra sengen. Kom meg ned og
fikk på meg skoene. Så ut, og der steg solen opp over Gobi. Jeg hadde
lagt meg da vi fremdeles kjørte gjennom frodige landskap. Nå var det
golde landskap og tørre fjelltopper som dannet bildet utenfor
vinduene. Jeg hadde pratet med noen som var fra Jinyuguan kvelden
før. Stedet er tørt, varmt og kjedelig, var beskrivelsen. Nice!
tenkte jeg. Jeg ville dra hit for å se den vestlige delen av den
kinesiske mur. Et sted som ikke var oversvømmet av turister og
selgere. Mest det siste. Det var her Riket begynte. Folk som hadde
falt i unåde ble forvist herfra. Og muren har blitt restaurert mer
autentisk her enn andre steder, visstnok. Alle ting faktorer som
gjorde et stopp til dette forlatte stedet verdt et besøk.
Jeg gikk av toget og kom meg frem til taxi-holdeplassen. Jeg viste
frem tegnene for hotellet jeg skulle til. Taxisjåføren så skuffet på
meg. Han dro frem en brosjyre og viste meg entusiastisk et annet
hotell. Jeg ristet å hodet og viste ham tegnene en gang til. Han
viftet med armene og insisterte på å vise meg hele brosjyren og
snakket som en foss på kinesisk. Jeg ristet på hoded. Så la han fra
seg brosjyren og ropte på en annen sjåfør. Etter litt prating med
han, gikk han ut av taxien og vinket meg ut. Han kastet meg rett og
slett ut av taxien. Den andre sjåføren tok meg med til hotellet
mitt... Det var tydelig at den første fikk kommisjon for å ta folk
med til et spesielt hotell. Slikt går jeg ikke med på.
I resepsjonen her på hotellet stod det en annen hviting. Ashley fra
England. En skikkelig backpacker av den typen jeg liker. Vi kom i
prat og ble enige om å dele rom. Etter en kjapp dusj gikk vi ut for å
spise. Nå var det bare det at i følge Guiden var Jinyuguan det
kulinariske motstykket til å se maling tørke. Men vi gikk en runde
(bokstavelig talt) før vi fant en restaurant (som etterpå viste seg å
ligge ca 27 meter fra hotellet vårt. Der fikk vi servert fantastisk
mat til en latterlig pris. Mens vi spiste kom jeg inn på at jeg lurte
på å dra ti Yiwu for å se på solformørkelsen der. Han lyste opp. Han
skulle også det! Han hadde møtt ei jente ved navn Fiona i Xi An. Hun
var med i et slags eclipse chasers nettverk. Hun var med på å
arrangere en tur, og han hadde blitt invitert til å bli med. Noen
raske meldinger frem og tilbake, så var jeg også med på lasset. Fiona
og to australske herrer ved navn Tad og Greg skulle ankomme dagen
etter med tog.
Denne dagen bestemte jeg og Ashley oss for at vi skulle dra til et
fort som dannet enden på den kinesiske mur. Det var ikke spesielt
interessant, og det kostet flesk til Kina å være (100 yuan, som
tilsvarer 75 kroner). Det var selgere overalt og turister med guider
som brukte megafon. Dette sammen med varme og det faktum at hverken
jeg eller Ashley hadde sovet spesielt godt på toget, gjorde at vi
bare tok en taxi tilbake til byen og slengte oss ned på hver vår seng
etter en god dusj. Der ble vi liggende å prate om hvor vi hadde vært
på reise til det var tid for middag. Da klarte vi å finne den eneste
restauranten som stod nevnt i guiden. Vi hadde faktisk gått rett
forbi den... Her fikk vi igjen en kulinarisk opplevelse av de store,
og kunne konstatere noe vi egentlig visste fra før : Ta Guiden med en
klype salt. Den er god som guide, men ikke som Pravda.

Neste gang : Med Gandalf på den kinesiske mur.

Ragnar
Aka "Sleepyhead"
With a license to meet fellow travellers.

Lanzhou

Da jeg tok meg en dusj i går, fant jeg ut at dusjen lekket i alle
retninger. Det var formelig et fyrverkeri av vann i alle retninger.
Jeg klarte ikke å holde meg. Jeg lo lenge og vel mens jeg så på
geysirene som sprutet i alle retninger. Fikk tilslutt dusjet av meg
all svetten etter bussturen. I tillegg fant jeg ut at jeg ikke hadde
åpnet sluken i dusjen, så den ble etterhvert et basseng. Som rant
over. Ble litt kaos før jeg skjønte hvordan jeg skulle fikse
problemet. Begynner å skjønne etterhvert hvorfor jeg fikk rommet så
billig. Men, men. Resten er jo greit.
I dag, etter en god natts søvn, stod jeg opp klokka 9. Klar for en
frokost i frokostsalen. Den var under renovajon. Så jeg spiste blant
en gjeng med sagende, motorslipende og borrende folk. Og frokosten
var kinesisk på ale måter. Nudler og wokede grønnsaker. Og noen
frityrkokede kaker av et slag. Jeg slengte nedpå en del. Ble jo mett.
Men ikke helt hva jeg er vant med.
Deretter bar det ut til bank for veksling av greenbacks før jeg stakk
til den lokale togstasjonen. Hadde ikke lyst å prøve el-cheapo
"express" en gang til. Togstasjonen var et kaos i folk som ventet på
tog, som skulle kjøpe billetter og som bare ville se på kaoset. Jeg
lÊrte meg tegnene for hard-sleeper og Jinyoguan. Stedet jeg drar til
på tirsdag. Klarte etterhvert å huske dem. Og fant til slutt toget
jeg skulle ta og at de hadde ledige sovekupeer. Jeg kom frem til en
billettluke, og dama bak luka kunne et par ord engelsk. Hun spurte
"tomorrow?". Jeg svarte "Tuesday!". Hun hørte "Today". Etter litt
fekting med fingrene og noen kinesiske gloser fra henne, skjønte hun
at det var tirsdag jeg skulle dra. Masse kinesisk, som jeg ikke
skjønte filla av, senere, så stod jeg med en billett i hånda. Ah!
Sweet smell of success!
Byen Lanzhou fikk engang utpå nittitallet den lite flatterende
tittelen "Verdens mest forurensede by". De har tydeligvis jobbet litt
med saken siden da. Det var ikke det verste jeg har opplevd. Men
høyden over havet er tydelig når jeg går opp trapper, eller som i
stad, løper i regnet. Og byen er full av høyhus av den høye typen.
Klynger av 30-etasjers hus i alle vinkler og former. Hotellet jeg bor
på, har 21 etasjer, og heisen funker sånn av og til. I stad hengte
den seg opp, og stoppet ikke før 14 etasje. Jeg gikk ned igjen til
8'de. Vet aldri. Ikke etter å ha lest Hitchikers Guide to the Galaxy.
Men dette med de høye husene er vel grunnet i beliggenheten. Høye
fjell på alle sider gjør at den bare kan utvide seg i to retninger,
oppover og langs dalen. Byen er nesten 20 km lang. Er vel på nivå med
Quito i Equador. Den er 5 mil lang i en dal.
Jeg har spist de siste dagene på noe som til å begynne med lignet på
en Mac Donalds sjappe. Helt til jeg innså at det ikke stod en M, men
en W på skiltet. I did it Mei Wei... Super mat og super service. Der
fikk jeg smake sur-søt på kinesisk vis. Med trykk på søt. Og jeg fikk
erfare at de har et litt annet begrep om hva som er mye mat her. Svin
i sursøt saus inneholdt ifølge menyen et halvt kilo svin. Allikevel
ble servitrisen overrasket da jeg sa jeg bare skulle ha det. Så på
folk rundt meg at de spiste enorme mengder mat. Fatter ikke at de
orker. Jeg syntes jeg spiste mye...
I dag tenkte jeg at jeg skulle prøve noe nytt, så da gikk jeg på
Dico's. Der fikk jeg noe som lignet på en kyllingburger. Jeg tygde i
den. Mange gisp og hostinger siden måtte jeg konstatere : Joda, dette
var en SPICY kyllingburger. Fikk den ned til slutt. Men jeg trengte
en is for å kjøle ned min nuget såre tunge. Det rev i begge ender,
for å si det på den måten. Morsomt å ha prøvd noe skikkelig spicy på
burgerfronten. Børger ala Kina.
Tok en taxitur i går som jeg tror ville imponert selv Petter Solberg.
Ei dame som satt ed bilbeltet over fanget (uten feste) kjørte hva
remmer og tøyler holdt gjennom gater, over fortau, mellom møtende
busser og snek seg forbi syklister, andre taxier. Suste såvidt klar
av politiet før hun vrengte inn foran hotellet. 10 yuan takk. Jeg
tenkte at slik måtte det føles å ha sitte på med Petter i et rally.
Tror det lengste vi var fra å krasje, var vel ca 10 cm. Jeg skrev
lengste med vilje. Ingen typo... Mye en skal oppleve før tikkern
stopper.
I dag tok jeg meg også en tur opp på en topp i nærheten. Herfra
skulle det vÊre en flott utsikt over byen. Siden det å gå nede blant
høyhus ikke gir en noe sÊrlig inntrykk av en by, bestemte jeg meg for
å prøve dette. Når jeg så i tillegg hadde lest om at det fantes en
stolheis til toppen som guiden beskrev som "boundless joy", så kunne
jeg jo ikke la det vÊre. Dere kan se meg i stolheisen på et av
bildene. Turen opp gikk smertefritt, men jeg må inrømme jeg kjente
det kriblet et par ganger. Banen er nemlig veldig bratt et par
steder. Og det rister og skrangler i alt. Men jeg kom helskinnet opp.
Utsikten var fantastisk. Og jeg fikk virkelig et inntrykk av hva som
skjer når en skal trykke hele norges befolkning inn på et område
mindre enn Oslo. Det blir mye tettpakkede høyhus i 20-30 etasjers
størrelse.
Oppe på toppen var det, i tillegg til de obligatoriske buddhist-
templene, også en lekepark for barn, og *host* andre interesserte.
Desverre var lekeland stengt... Men jeg fikk prøve noe som var minst
like morsomt. En slags bob-bane der en satt på et rullebrett med
bremser, og så suste en nedover på en metallrenne. Dvs. første gangen
gikk det nuget tregt fordi en jente foran meg ikke turte slippe
bremsen, så hun brukte ulidelig lang tid. Neste runden gikk bedre. Da
var jeg alene. Med vind i det lille jeg har igjen av hår, og et
kjempesmil om munnen, suste jeg nedover. Lå halveis oppe i veggen i
svingene mens hjulene sa "klakklakk" hver gang de passerte over en
skjøt i renna. På enden av renna var det en kabel som trakk en opp
igjen. Har ikke hatt det så morsomt på lenge!
Kort fortalt har Lanzhou vært en morsom opplevelse, selvom den ikke
gav så mye i form av kulturelle opplevelser.

Ragnar
Aka "I *gisp* like zzzzzzzpaizzzy food!"
With a license to behave like a kid

On the El-Cheapo express to Lanzhou

For de med svake hjerter, svake mager og lite tålmodighet, advares
det om sterke ordelag og beskrivelser i den følgende bloggen. Dere er
advart.
Jeg hadde kjøpt meg en bussbillett til Lanzhou klokken 09.00 lørdag
morgen. Skulle egentlig hatt en sovekupe på toget, men folka på
hotellet glemte bestillingen min, så da var det ikke billetter
igjen... Jeg lurte litt på hvorfor de senere bussene var noen yuan
dyrere, men jeg hadde lyst å komme frem så tidlig som mulig, så
derfor valgte jeg den første som gikk. Ifølge kartet var det en
ekspressvei hele veien. Det betød 100 km/t fartsgrense, noe som betyr
rundt 120-140 i reell hastighet. Da burde jeg være fremme før middag.
Derfor gadd jeg ikke kjøpe mat eller drikke. Begge deler betyr bare
flere do-pauser. Greit å slippe slikt.
Burde kanskje skjønt tegninga allerede før jeg kom på bussen. Den
busse jeg skulle ta, var den eneste som ikke kom opp på lystavlene.
Jeg spurte en billettør ved en av utgangene. Han tok meg med til en
buss. "Denne" sa han og gikk tilbake. Et gammelt drog av en buss som
knapt hadde vært godkjent som russebuss i Norge. Figures, tenkte jeg.
Jeg fikk laste bagasjen min i lasterommet og fant meg et vindus-sete
bakerst. Vi dro nesten på tiden, men måtte gjøre et par stopp gjennom
byen for å plukke opp tilfeldige passasjerer. Velkjent for el-cheapo
busselskaper. Sett det overalt.
Så begynte moroa. Vi suste avgårde på ekspressveien et stykke. Så
oppdaget jeg at noe brun væske begynte å dryppe ned fra taket. Men
KUN over det setet jeg satt. Sikkert noe kondens som ble
"mineralisert" før det ble sluppet ut av aircon-systemet. Jeg måtte
flytte meg til et annet sete. Etter et par timer stoppet bussen midt
på motorveien. Alle måtte over i en ny buss. Jeg ble litt paff men
greit nok. Tenkte det kanskje hadde noe med å fylle bussene opp.
Greit nok. Men nå var det trangt og VARMT. Og på setene på andre
siden av midtgangen fra der jeg satt, satt det en familie på den
Kinavennelige størrelsen tre. Far, or og et barn. Disse skulle stå
for mye av underholdningen på turen.
Etter at alle hadde kommet ombord på den nye bussen, kjørte vi et
stykke inn i en by. Mat og dopause. Siden jeg var nøden, passet det
fint. Men ingen av restaurantene der vi stoppet hadde slikt. Jeg fikk
etterhvert med "håndbevegelser" knotet meg frem til toalettet. Det
var en betongplatting med renner i. Offentlig toalett. Ingen avlukke
mellom rennene. Avføringen lå i tykke lag nede i renna. Jeg slo lens.
Mens jeg stod der og forsøkte etter beste evne å ikke tråkke på noen
væskefyllte steder, så jeg noe som lignet på lange riskorn nede i
"suppa". Eneste var at "riskornene" bevegde på seg, og krøllet seg.
Hmmm. Trengte plutselig ikke å spise mer den dagen. Stanken syntes
jeg at jeg kjente i flere timer etterpå.
Så til familieunderholdningen. Moren var konstant bilsyk. Og spiste
hele tiden. En dårlig kombo. Så det kom ut igjen i store mengder.
Hele tiden. Jeg prøvde å tenke på andre ting. Se på naturen. Late som
jeg ikke kjente lukten. Senere, mens hun lå i koma, begynte plutselig
faren å stønne. Jeg så bort, og der lå guttungen badet i sitt eget
tiss. Her i Kina bruker ikke unger bleier. De har bare hull i buksa,
så de kan tisse og bæsje som de lyster og hvor de lyster. Når så
gutten lå på fanget til faren, og lukkemusklene var de han enda ikke
hadde helt kontroll på, ble det en fin geysir når kroppen trengte å
tømme seg. Og da landet det rett i ansiktet på gutten selv. Han
"prrrrt"'et ut tisset i munnen. Som selvsagt ble blåst utover
ansiktet til faren pluss setet og klærne til begge foreldrene.
Faren tok nå og la gutten på noen avispapir på gulvet og la seg ved
siden av. Etter noen timer satte han seg i setet igjen og tok opp
guttungen. Da hadde han badet i eget tiss. Ingen problem. Bare vreng
sparkebuksa slik at tisset renner ned på setet og gulvet. Problem
løst. Så skal gutten ha mat, selvsagt. Frukt går ned på høykant. Så
kommer det opp igjen enda fortere. I hendene på faren, som kaster det
i en søppelbøtte som nå er så full av spy og spyposer at den nesten
renner over. Unegn griner og vil ha mer. Faren vil helst ikke gi ham
noe mer, men gir seg til slutt. Ungen gumler frukt i store mengder.
Denne gangen holder det seg nede, og faren og ungen sovner. Etter en
stund legger ungen seg over på siden inn til faren. Så hoster han. Og
spyr. Utover setet og faren.
Faren skyndter seg å fange opp alt. Og kaste det i bosset. Han legger
ungen ned igjen. Bare for å slenge ham opp igjen til ny spyrunde, i
farens hånd. Så store mengder at det renner over og ned på bukser,
sete og ikke minst, gulv. Dette begynner nesten å bli en farse. Faren
får nå problemer og må sette seg ned på gulvet for å spy i boss-
bøtta. Jeg sitter og sukker. Og sukker. Og håper turen snart er over.
De tre er nå fulle av tiss og oppkast. Stanken siver over hele
bussen. Jeg prøver å late som ingenting. De kan forsåvidt ingenting
for det. Tåler de ikke busstur, så gjør en ikke det. Hadde selv
problemer med bilsyke da jeg var liten. Det hjelper selvsagt ikke at
alle her i Kina ignorerer røyking forbudt. Så røyking på bussen er
mer regel enn unntak. T.o.m. sjåføren røyker...
Så var det selve turen. Som jeg skrev tidligere, skulle det ikke ta
lange tiden å kjøre de 62 milene på ekspressveien. Men etter at vi
byttet buss, kjørte vi på alle slags bakveier og traktorstier i halve
fylket. Noen så ut som om de var designet under Ming-dynastiet. Da
skjønte jeg tegninga. De hadde selvsagt stoppet på motorveien for å
kunne kjøre tilbake og dermed lyve om hvor langt de hadde kjørt, og
dermed kanskje slippe å betale så mye i bompengeavgift. Og ved å
kjøre på alle slags bakveier, så kjørte de forbi all den
betalingsbelagte veien. Til tider humpet vi oss fremover på en
krøttersti mens andre busser raste forbi på ekspressveien noen
titalls meter unna. Det var nesten latterlig.
Det tok 14 timer å kommer frem. Det meste av veien gikk det i
sneglefart over fjell og vidde på smale veier uten autovern. Med
flere hull per meter enn en te-sil.
Og av en eller annen grunn funket aircon KUN når vi stoppet. Så det
var konstant rundt 30 grader i bussen. Og rundt 25 utendørs... Jeg
var klam hele turen, og lengtet etter en dusj. Og jeg kjente tørsten
ta meg. Men uten at bussen stoppet noe sted der jeg kunne få kjøpe
noe annet enn springvann, ble det lite drikke på meg. men på et stopp
fant jeg ut at jeg bare MÅTTE ha i meg noe. 12 timer i en varm buss
uten vått eller tørt var for mye. Jeg fant ut jeg skulle kjøpe meg en
ferskenlignende frukt de solgte ved veien der vi stoppet en gang. Jeg
plukket opp en, og viste frem lommeboken med en spørrende mine. Hun
smilte og viftet med hendene. Jeg skulle få den. Jeg smilte og
bukket. Et lyspunkt på turen. Frukte var delvis myk og delvis hard.
Den myke delen smakte som fersken. Den harde som nektarin.
Interessant. Og godt.
Etterhvert var jeg så drittlei at jeg tenkte at det spilte ingen
rolle hvilket rom jeg fant i byen. Jeg kunne gjerne sove i vasken på
et toalett så lenge jeg fikk en pute. Kroppen verket. Jeg kokte.
Øynene sved. Og tålmodigheten min var i ferd med å ta fryktelig
slutt. Og det skal NOE til. Som en siste overraskelse slapp de alle
av på en parkeringsplass i utkanten av byen. Selvsagt. Kunne ikke
betale for å stå på buss-stasjonen. Pariet en taxi og instruerte
sjåføren til å kjøre meg til et hotell som var anbefalt i guiden. Det
skulle være billig. Jeg forventet meg en sliten trappeoppgang i et
mørkt smug. Men ble overrasket da sjåføren stoppet utenfor et flott
hotell med marmor, glass og gull. Jeg så meg rundt etter andre
steder. Pekte på hotellet. Han nikket.
Jeg betalte sjåføren og gikk skeptisk inn på hotellet. Det så ut som
et skikkelig business-hotell. Jeg fant en liste over rom. De
billigste var så billige som guiden sa. Det VAR riktig. Jeg spurte
etter et av de billigste rommene. Det hadde de ikke, men jeg kunne få
et Deluxe Business-rom til halv pris. Dvs. $25 per natt. Jeg smilte.
"Tre netter, takk" sa jeg. Så fikk jeg da lønn for strevet. Et flott
rom med flislagt bad og alle fasiliteter. T.o.m. vakumpakket tannkost
med tannkrem, og frokost inkludert i prisen. Me like. Aircon funker.
Tv'en har 70 kanaler med kinesisk tv. Og jeg har tilgang på varm
Pepsi og lunken øl. Mmmmm.
Livet er herlig, dere!

Har ingen bilder denne gangen. Men jeg regner med at de med fantasi
har fått masse bilder allikevel.

Til neste gang : Le vel!

Ragnar
Aka "Framme snart?"
With a license to be a grumpy foreigner

Year of the paranoia

Når nettene blir mange, og paranoian setter inn, da sier kinas
president til rødehæren sin : Om ingen ignorerer alle fremmede hos
oss, skal alle snart få lov å surfe fritt forståss. Heisan og
hoppsann og fall nå ikke a, en fremmed i vårt land kan si no som er
ikke bra. Heisan og hoppsann og fall nå ikke a, en fremmed i vårt
land kan si no som er ikke bra.

Ikke lett å blogge når ingen internettkafeer tillater usb-pinner.
Alle har USB-portene disablet. Så vi får se om jeg får blogget noe
videre. Prøver å komme meg inn på trådløse nett, men det er ikke
lett. Om denne bloggen ikke kommer opp før jeg kommer hjem, så er det
grunnen. Har bare fått ut to postinger så langt. Litt synd, men slik
er det i dette landet. Paranoiaen ligger tykt utenpå det meste her,
virker det som. Så også for min egen del.

I Xi An fikk jeg en spesiell romkamerat. En kineser som snakket noe
engelsk. Men veldig dårlig. Han spurte hvor jeg kom fra. Og deretter
hvor jeg skulle i Kina. Da jeg fortalte jeg skulle vestover til
Xinjiang-provinsen, lurte han på hvorfor i alle dager jeg ville dit.
Hva skulle jeg der. Jeg fortalte at jeg gjerne ville se de vestlige
provinsene. Vekk fra turismen. Han godtok det. Fortalte at han skulle
være guide for de engelske jentene på hotellet (en stor gruppe
engelske jenter på tur). Ble litt overrasket med tanke på hvor dårlig
han snakket engelsk. Men, men. Så langt, så greit.
Dagen etter var de engelske jentene dratt. Jeg satte meg på
internettrommet på hotellet og surfet meg til bloggen min. Ja, jeg
kan faktisk få den opp, men for noen dager siden kom den kun opp med
kinesiske tegn overalt unntatt på selve bloggen min. Mens jeg satt
der, kom "guiden" og satte seg ved siden av meg og logget seg inn på
en annen maskin. Han ignorerte meg. Jeg hadde tenkt å forsøke å logge
meg på bloggen min, men da jeg bare fikk opp kinesiske tegn, lot jeg
det være. Visste ikke helt om jeg da ville sende brukernavn og
passord rett i kinesiske myndigheters fang.
Jeg skulle dra denne dagen, men folkene på hotellet hadde glemt å
bestille togbillett for meg. Jeg hadde fått tak i bussbillett til
Lanzhou, men det var dagen etter. Så da måtte jeg få meg et nytt rom.
Senere, da jeg skulle legge meg, dukket en til opp på det nye rommet
mitt. "Guiden" kom inn. "Hei! Har du byttet rom?" spurte han. "Ja..."
sa jeg litt undrende. "Ok. Jeg også skal ha dette rommet i natt. Jeg
kommer tilbake om en times tid.". Hmmmm.
Morgenen etter satt jeg og ventet i restauranten på frokost. Da kom
en av servitrisene bort til meg. "Jeg så du drev og skrev i går, her
i restauranten. Jeg kunne ikke gjort det. En må tenke så mye på hva
en skriver." sa hun og smilte før hun gikk og hentet frokosten min.
Er det bare meg, eller er paranoian virkelig tatt grep i meg nå?
Nuvel. Blogge gjør jeg uansett. Så får de heller bare surmule om det
er ting jeg skriver de ikke liker...

Ragnar
Aka paranoid
With a license to look over my shoulder

Uten ski'an i Xi An

De som vet litt om Kina generelt, og Xi An spesial, vet sikkert at
utenfor denne byen finnes den berømte graven til Kinas første keiser,
Qin Shi Huang. Han samlet Kina for første gang for 2000 år siden.
Denne graven er spesiell fordi den inneholder de berømte terrakotta-
krigerne. Jeg derimot, har ikke vært der. Tenkte jeg skulle dra, men
kom på at jeg skal jo forbi Xi An igjen på turen tilbake. I Beijing
er det OL på den tiden, så da er prisene mangedoblet. Jeg kommer
derfor til å tilbringe de siste dagene i Xi An. Må jo ha noe å gjøre
der...
Når det gjelder prisene i Beijing på det tidspunktet, var jeg innom
et Youth Hostel og forhørte meg om prisene. Fant til slutt en som
snakket engelsk. "Vil prisene gå opp her under OL?" spurte jeg.
"Selvsagt!" sa hun og lo. "Minst 5 ganger det som står på prislisten
vår." Mmmm. Hyggelig. Det var derfor jeg bestemte meg for IKKE å
tilbringe noen dager i OL-Beijing. Det er jo grenser for hvor mye jeg
gidder å betale for et rom. Spesielt på et hotell som reklamerer med
"Businessmen's budget accomodation and backpackers deluxe hostel"...
Tilbake til Xi An. Dette er en festningsby som er bemerkelsesverdig
godt bevart. Rundt hele byen er det høye steinmurer med vakttårn. De
er faktisk de eneste komplette murene av denne typen i hele Kina. De
ble bygget i 1370 under Ming-dynastiet. Er 12 meter høye og 18 meter
tykke i bunn. De er 14 km lange rundt byen. Et imponerende byggverk
som sannsynligvis kan måle seg med den berømte Muren. Denne skal jeg
forhåpentligvis få se på onsdag neste uke.
Etter de rapportene jeg har fått, hadde jeg ikke lyst å dra til
turistversjonen utenfor Beijing. Der var det visstnok en invasjon av
selgere og annet som gjorde det hele til en typisk turistutgave. Ved
Jiayuguan er den vestlige delen av muren. Den har blitt restaurert
til sin opprinnelige form.
I Xi An har jeg også lært mye om kinesisk trafikk-kultur. Her er
reglene at det bare finnes regler dersom du selv kan ta skade av det.
At du har rødt lys betyr ikke at du ikke kan kjøre, det betyr bare at
det kan befinne seg hindringer i veien, slik som fotgjengere eller
andre biler/motorsykler. Kjører du Audi A-serie eller taxi, gjelder
ingen regler. Da kjører du som det passer deg. Men når jeg tenker meg
om så gjelder dette også i Norge... Er du fotgjenger er det ditt
ansvar å se deg for at du ikke blir meid ned om du våger deg ut i
gata på grønn mann. Parkering foregår overalt. Men helst på fortauet.
Og om du skulle være så frekk å gå der som noen har tenkt å parkere,
må du regne med at de tuter på deg.
Hotellet jeg bor på er nøyaktig slik jeg tenkte det. Smekk fullt av
ungdommer som er på "backpackertur". Det interessante er å se hvor
mange, spesielt av jentene, som er utstyrt til enhver tid og
anledning. Spesielt med flotte kjoler og oppstasing. Men det er vel
slik det er mye av backpackerkulturen. Det viktigste er ikke hvor du
er, så lenge du kan feste sammen med andre. Gratis øl er faktisk en
del av pakka her på hotellet. Happy hour begynner 20.30, og da får
alle gratis øl. Deretter går det slag i slag i baren i kjelleren med
drikking og festing til langt utpå natten. Jeg fikk meg heldigvis et
rom et stykke unna. Så da er det faktisk mulig å sove. Bli med sier
du? Tja. Siden de fleste er i slutten av tenårene eller begynnelsen
av 20-årene, tror jeg at jeg skal gjøre som de sier i sangen : "Nå
går de gamle hjem"... Dessuten er det en ting med disse stedene : De
er etterhvert så røykfulle at jeg får astma bare ved tanken. Det er
nok røyk overalt her til at jeg trenger å oppsøke det. Faktisk var
selv rommet mitt så røykfyllt at jeg våknet opp med hodepine ene dagen.
Her om dagen bad jeg om vask av klærne mine. Jeg håpte at de faktisk
vasket dem, og ikke bare som i Kambodsja, strøk dem og brettet dem
fint sammen. Det så faktisk ut som om de vasket dem. Men når jeg
dagen etter kom for å få dem tilbake, måtte jeg selv hente dem på
takterrasen der de hang til tørk. Ble jo selvsagt veldig beroliget av
at jeg selv kunne velge de klærne jeg ville. Og at de ikke hadde
peiling på hvilke som var mine. Men de var enda ikke tørre, så de
skulle henge dem opp over natten i en varm kjeller. Dagen etter
hentet jeg dem der nede. Og da luktet de godt. Eau de Fuktig Kjeller.
Mmmmm. My fragrance...
Bildene denne gangen viser følgende :
Bilde 1 viser et typisk situasjonsbilde i det muslimske kvarteret i
Xi An.
Bilde 2 viser en del av muren i nærheten av hotellet.
Bilde 3 viser inngangen til hotellet jeg bor på.

Det var det for denne gangen.

Til neste gang : Le vel!

Ragnar
Aka "Eau de Fuktig Kjeller"
With a license to smell

Uten ski'an i Xi An

De som vet litt om Kina

The sound of silence

Liggetur på 15 timer. Det er det jeg forsøker å komme meg etter i
dag. Langdistansebussene her i Kina har en genial oppfinnelse.
Senger. Omtrent som på første klasse i fly. Du ligger sånn passe
bakoverlent. I utgangspunktet en god ide. I alle fall dersom det
hadde vÊrt mulig å tilpasse til egen kroppsfasong. Men når disse var
laget for kinesere som er noe kortere enn meg, så ble ryggen hengende
litt i løse lufta. Med det som resultat at jeg verkte i hele
ryggraden da jeg kom frem til Xi An i formiddag.
Tok inn på det mest typiske backpackerstedet i byen. Shyuyuan Hostel.
Da moto-taxien kjørte rundt i området på leting etter hotellet,
skjønte jeg tegninga. Dette er stedet der "independent" travellers
ferdes. Har sett det utallige ganger. Samme klær. Samme sveis/skjegg
på gutta, samme holdning til "nykommere". De drar fra det ene stedet
til det andre. Som arrangerer alt for neste by slik at alle møtes
igejn der. For å drikke den samme ølen. Spise den samme maten. Og se
nedlatende på alle andre. Patetisk.
Jeg fikk meg en seng på et firemannsrom. Dette er faktisk første gang
jeg ligger på en såkalt "dorm". Skal jo bli interessant.
Jeg har alltid sagt at den beste måten å se mest mulig av en by på,
er å gå seg vill. Det klarte jeg litt ufrivillig. Da jeg hadde
sjekket inn på hotellet her, stakk jeg en tur ut i byen for å sjekke
ut forholdene. Jeg fant en rute som jeg lett fant tilbake til. Men så
skulle jeg ut for å finne noe å spise. Da jeg kom ut, måtte jeg på
do, og gikk da inn på et offentlig toalett. Deretter stakk jeg inn i
en butikk. Da hadde jeg mistet retningen. Og uten solen eller andre
kjennetegn for å guide meg, gikk jeg meg helt vill. Brukte nesten en
time før jeg plutselig så en politipost jeg kjente igjen. Home free.
Fikk sett en del mer av byen, om enn noe ufrivillig... Skjønte også
mer av hvordan den var bygget. Så da er det lettere å finne tilbake
senere...
Restauranten jeg spiste middag på, var nuget snodig. Den hadde de
kalt "First noodles under the sun". Litt optimistisk, men jeg tenkte
det var verdt et forsøk. Jeg kom inn, og som eneste kunden, ble jeg
raskt omringet av fisteltalende servitrisere og en kimono-kledd høy
dame som geleidet meg til et bord. Jeg fikk etter mye om og men
bestilt meg noe som lignet woket kjøtt og Tsingtao. Det var på bordet
før jeg fikk tenkt "Namm". Da oppdaget jeg at det var overrislet av
pepperfrukter. Jeg spiste bare kjøttet, men det rev i tunge, lepper
og tarm. Tårene trillet. Akkompagnert av impulsiv sang fra hele
personalet i naturlig flerstemt dissonans. Vet ikke helt hva som
trigget allsangen, men det ble etterhvert diskusjon om hva som var
den riktige teksten. Interessant opplevelse kan en jo si.
Det er to ting jeg har lagt merke til her i Kina :
1) Hvor lite det lukter. Normalt lukter det (bortsett fra i Laos og i
Rwanda), uforbrent drivstoff, søppel, avføring, røyk og annet. Her må
jeg langt inn i bakgatene før jeg kjenner søppellukt og annet. For
det meste lukter det mat. Og planter. Jeg har hørt mye om
forurensningen i Beijing. Men om den finnes, så kunne jeg ikke lukte
den. En ting som kan være årsaken til dette, er todelt. For det
første virker det som om de fleste bilene som kjører, er av nyere
dato. For det andre er mange av mopedene elektriske. Overraskende og
gledelig.Og da går vi over på punkt
2) Hvor lite støy det er i byene. Jeg ble litt forundret til å
begynne med, men skjønte etterhvert at det har en del med punkt 1).
Når en fjerner gamle bilvrak med eksospotter fra før Mestern gikk på
vannet, om de i det hele tatt har dem, så får en stillegående biler.
I tillegg så tuter folk overraskende lite. I Ghana gikk det meg
nesten på nervene alle som skulle på død og liv tute hele tiden. Det
var forøvrig en på Gardermoen som kjørte rundt i disse elektriske
bilene som insisterte på å ringe i bjella konstant. Det er enkelte en
bare har lyst å klabbe til...
Ulempen med at scooterne er så stille, er at de kommer snikende innpå
deg bakfra, for så å tute rett før de passerer. Jeg skvetter hver
gang. Og så suser de forbi med en svak "dzzzzzzzzzzzz"-lyd.
Når det gjelder lukt så er det et sted det lukter noe helt inni
gamperæva. Og det er utenfor de offentlige toalettene. Det er nesten
så jeg heller vil holde meg til blæra sprekker enn å gå på noen av
de. Og jeg har spist på restauranter som minner mest om toalettene pÂ
E6... Og enkelte har ikke mulighet å trekke ned, så restene etter de
siste ti med magetrøbbel ligger utover det hele. Delikat etter et
godt måltid. Forsøker å la det være.
Tibet
Jeg sjekket litt her på hotellet angående Tibet, og fant ut at Kina
forlanger at du kjøper en arrangert tur for at de skal tillate deg å
komme til Tibet. Denne koster fr 2000-4800 avhengig av hvor mange du
får med deg. I tillegg kommer togturen på rundt 1600 t/r. Så da
snakker vi minimum 3600 gærninger. Vet ikke helt. Hadde pengene gått
til tibetanere, hadde jeg kanskje ikke hatt slike betenkligheter, men
siden jeg vet det går rett i lomma på kinesiske turoperatører, så
blir jeg litt mer skeptisk. Skal se litt nærmere på saken. Mulig de
forsøker å selge sitt eget opplegg her på huset. Ikke uvanlig det.
Har hørt andre steder at du må kjøpe "lisens" til 1000 kroner...
Skriver bloggen i restauranten her på hotellet. Imens lyder kopiert
Pink Floyd på høyttalerne her på hotellet. Hvordan vet jeg det? De
har en plakat der de tilbyr en gratis øl til de som kopierer musikken
de har med over p CD så de kan spille den her...
Har lagt ved fire bilder i dag. Vet ikke i hvilken rekkefølge de blir
publisert, men regner med dere skjønner utifra det jeg skriver om
dem, hvem som er hvem.
Det første viser inngangen til den forbudte by sett fra Tianamen Square.
Det andre viser liggesetene i bussen jeg tok hit til Xi'an.
Det tredje viser et skilt jeg fant i en gate i nærheten av Tianamen
Square og som jeg ikke helt skjønte. Det eneste jeg klarte å få det
til å bety, er "forbudt for brennende kjøretøy". Men det reiser to
viktige spørsmÂl : 1) Om bilen din brenner, bryr du deg om skilt og
trafikkregler da? 2) Er bilbranner så vanlige i Kina at de har funnet
det nødvendig med egne skilt?
Det fjerde viser kjent motiv fra den forbudte by. Gjerne der tjenere
og krigere lå langflate foran keiseren der han stod oppe på podiet.

Nuvel. Det var dagens rapport fra Kina, og med fare for å bli saksøkt
for å rappe slagordet til Mækkern : I'm lovin' it!

PS! Om du har lyst å spørre om noe eller kommentere, er det kanskje
enklest å sende meg en SMS. Så kan jeg svare via bloggen, om jeg får
tid og husker på det.

Ragnar
Aka "You speak English?"
With a license to eat tounge-ripping food (Don't try this at home,
these are trained professionals!)

Fly me to Beijing

Siste sving før Beijing International. Piloten vrengte 340-maskinen
over på siden og dro på motorene. Jeg kjente i magen at jeg ikke
hadde spist nudler. Nedenfor var det et hav av hus. 16 millioner
mennesker kaller dette "hjem". Det var tre farger jeg kunne skille
ut. Grått, blått og innimellom, rødt. Disen vasket ut det meste på
horisonten der oppe. Piloten flatet ut flyet og med et søkk i magen
styrte han oss mot bakken. Et minutt senere dundret vi mot betongen.
Welcome to Beijing!
Jeg hadde sovet godt på flyet, men kjente at kroppen ikke var helt
sikker på hvilken tid på døgnet, eller hvilket d›gn, det var. Vi
taxet forbi terminalbygningene. Taket lignet ryggen på en drage som
slynget seg. Feng Shui. Heten slo mot oss da vi gikk av flyet. Aircon
inne i bygget var en velsignelse. Jeg fikk loffet meg igjennom
kilometervis med ganger og korridorer før vi kom til passkontroll. En
smilende blid dame tok i mot meg, sjekket visum og pass grundig, før
hun smilende sa "Welkååm to Shaina!"
Jeg smilte tilbake og gikk forbi og ut i intet. Hmmm. Hva nå? Ehhh.
Bagasje? Noen smilende damer og menn vinket meg på et lite tog. Jo
havv to gå to taminal srii si sa! Et lite shuttle-tog skysset oss til
terminal 3C. Der kom sekken min sist, mens jeg ventet i varmen med en
klam skjorte som luktet som gamle gymsokker. Jeg gikk selvsagt på
grønn sone. En fyr stod der med stram givakt holdning og så på meg
med røntgen-syn. Jeg mister ikke maska av slike. Mest
latterkontrollen. Men jeg klarte å holde meg fra å le. Beklager for
sarte sjeler, men jeg blir mest flirfull av folk som er så seriøse.
De gjør forsåvidt bare jobben sin. men av og til blir det litt for mye.
Utenfor hadde jeg to valg : Taxi eller buss. Som den miljøvenn jeg
er, tok jeg bussen. Men dette betød selvsagt utfordringer. Aaahhh!
Challenges! Challenges! Ingen snakket noe mer enn Hello Sa! Eller
lignende. Så jeg måtte igjennom en del fingerspråk og annet før de
skjønte at jeg skulle til Beijing Train Station. Hotellet mitt lå i
nærheten, så jeg fant det best å beskrive det som målet mitt. 16 yuan
fattigere og en billett rikere gikk jeg stolt mot bussen med et stolt
og svakt usikkert glis en vanligvis bare ser på 7-åringer på vei til
skolen for første gang. Ryggsekken forsvant inn i bagasjerommet og
jeg ombord i bussen.
Setene var laget for kinesere. Små kinesere. Når jeg satt som en
prest, fikk jeg litt plass til knærne. Helt til noen berkule
ungdommer med 80-talls piggsveis og 90-talls nokia-kopier satte seg
ned foran og la bak setene. De så bak på meg og kniste og sa noe på
kinesisk. Sikkert noe med at jeg så ut som Konfusius. Så der satt
jeg, men en blære som begynte å si fra om innholdet, muskler som vagt
husket engang hvordan det var å gå, og ventet. Og ventet. Og ventet.
Etter 45 minutter startet sjåføren opp og vi var på vei.
Høyblokkene og kontorbyggene reiste seg over oss, samtidig som
trafikken gikk stadig saktere. En maskingenerert damestemme fortalte
at "tsjaopinanghazitzubingmaotsedongtizu!". Hmmm. Akkurat. Hvor
skulle jeg egentlig av? Jeg forsøkte å tyde noe på billetten og
sammenligne dette med de tegnene som kom opp på den knøttlille
skjermen fremme i bussen. Men de forsvant før jeg fikk sammenlignet
det første. Jeg så på en dame ved siden av meg. Smilte og viste henne
et kart over Beijing. Jeg pekte dit jeg skulle. Hun vinket framover.
Så jeg skjønte det var en stund til. Etter en time og mange spørrende
blikk fra meg til henne, var vi fremme.
Jeg fikk lempet av bagasjen, og forsøkte å finne frem på egen hånd.
Jeg viste de kinesiske kråketærne til noen forbipasserende. De vinket
meg alle videre. Til slutt møtte jeg en fyr som fortalte meg
"Hjuzhimapingtaosjuitingpingmhuishaziu....et minutt...shaopao!" og
satte opp et smil som blottet ørevoks i munnvikene og kanel på
fortennene. Tror jeg... Jeg svarte som enhver intelligent nordmann på
tur : "Hm?" Hvorpå han vinket meg videre som alle andre...
En halv time og 5 yuan i "guide-avgift" senere var jeg på hotellet.
(Her sitter jeg nå og skriver blogg mens en aircon-sak på veggen
blåser litt av og til når den finner det for godt.)

Litt fra hva jeg har opplevd de siste dagene :

Mitt første måltid var IKKE hos Mak Dånal! Bare så det er sagt. Selv
om de er hjertelig til stede overalt, sammen med Kentucky Fried
Chicken. Det var fristende å gjøre det enkelt, men jeg motstod
fristelsen. Spesielt fordi en jeg kjenner (skal unngå å nevne
navn...) fortalte at hun hadde spist mer på mac donalds på en
utenlandstur nylig enn hun noensinne gjorde hjemme.
Jeg fant kinas svar på KFC : Mr Lee!!! Konseptet lignet til
forveksling på KFC. Samme fargene og en gammel dude som varemerke.
Maten var kinesisk. Fyren lignet litt på KFC-duden, men med et par
forskjeller. Ta bort brillene og skjegget, og gi ham et så fårete
smil at du skulle tro han hadde røkt noen svette gymsokker som hadde
ligget i en gymbag sammen med et vått håndkle over sommeren. Blant
betjeningen fant jeg en som snakket litt engelsk. Jeg pekte på menyen
og han svarte "kee sa!".
Jeg hadde bestilt en nuddelsuppe med biff, sammen med noe
soyamarinert kjøtt og ramkrydret blekksprut ved siden av, og en
Yanjing, proud sponsor of the 2008 olympics!. Jeg fikk Yanjing'en og
kjøttet/blekkspruten. Og ventet. Og ventet. Jeg tenkte kanskje av
kjøttet/bs var ment som for-rett Så jeg spiste det opp. Og mens
blekkspruten truet med å svi av meg lepper og tunge, så ventet jeg.
Et høflig spørsmål til en av servitørene ble returnert med et "Aaah!
Missing?". Et kvarter senere, "Aaaah! Missing?". Etter to timer, fikk
jeg nuddelsuppe med en ny tallerken kjøtt/blekksprut. Jeg spiste og
forlot stedet. Tror ikke Mr Lee kommer til bli rik på min
business...Etter denne suksessen gikk jeg på søken etter ny stambule.
Den fant jeg hos FieldHome. Vet ikke om det skulle være FieldHome
eller FeelHome eller HomeField. Men uansett. Maten var konge. Så
smakfull og deilig at bare prisen var bedre.
Jeg har blitt en kløpper på spisepinner nå. "Naif? Fååk? Fååk jo!"
Etter å ha spist meg mett, stakk jeg innom et supermarked for å
handle litt drikke og stas. Da fant jeg noe som lokket. Det så ut som
pent innepakkede marsipanegg. Jeg kjøpte en innpakket i grønt papir.
Betalte og pakket den opp. Det som var inni, var en liten klump med
både tekstur og farge som noe du lett kan finne i bunn av doskåla
etter en god middag. Jeg snuste på den. Ikke mannskjit. Jeg smakte.
Rosiner. Hmmm. Ja. Rosiner. Mye man skal smake før tenna faller ut...
I går gikk, ja GIKK, jeg til Tianaman square. Det var en times gange
dit. Men jeg tok en omvei via at galleri for kunst-studenter, for
hvilket en representant huket meg på gata. Han geleidet meg til et
bygg, med inngang som så ut som inngangen til fryselageret på et
slakteri. Vi tok heisen NED til -4 etasje og inn i noe som minnet om
en bombekjeller. Han fikk en nøkkel av en dame bak en disk og vi gikk
inn i et lite rom på kanskje 10 kvadrat spekket med malerier på
bomullspapir, rispapir og silke. Jeg kjøpte et par som var malt på
silke. Ble sikkert lurt på prisen. men jeg har bare vært her i noen
dager, så jeg har ikke peiling på kostnadsnivået. Får forsøke å bli
mindre lurt senere. men etter denne detouren kom jeg til slutt frem
til TS. På den ene siden hadde vi Mao, O store! Et bilde på størrelse
med en gjennomsnittelig låvevegg prydet inngangen til den forbudte
by. På andre siden den berømte plassen der studenter gjorde opprør
den gangen jeg var mest opptatt av karakterer på gymnaset. Mange ble
drept der. Nå er det strenge sikkerhetstiltak overalt. Jeg gikk i en
undergang under den 10-20 felts veien mellom TS og den forbudte by.
Der stod det mange grønnkledde i stram givakt. Jeg prøvde å unngå å
se på dem. Men klarte ikke. Med stivt blikk bevegde han hånden på en
måte som burde ha vært fulgt av en Hong Kong Karatefilmsk "Vusj", for
å geleide meg til den ene siden. Jeg trodde kompanjongene hans ville
undersøke ryggsekken min, men de bare vinket meg videre. Skjønte ikke
helt. Men, men.
Jeg kom meg ut på plassen og så på det jeg ser i de fleste
kommunistiske land. Enorme bygninger. Bygg som får keisere og andre
til å rødme i vanære. Og så titte bort på det enorme bildet av Mao
fikk meg til å tenke på den siste keiser. Han levde et lukket liv med
liten eller ingen kontakt med omverdenen. Likevel ble han ansett som
folkefiende nummer en. Nå rager bildet av Mao større og sterkere enn
noen keiser Kina noensinne har hatt. Djengis Khan skapte frykt selv
etter sin død. Mao har fremdeles makt, selv lenge etter sin død.
Politikk er ikke mer enn du definerer det til å være.
Da jeg kom nært inntil bildet, tenkte jeg å ta et foto. Da stanset en
fyr meg. No Photo! Minte meg litt om de amerikanske legene som var i
Nord-Korea for å foreta synskirurgi på folk. De var litt turister
(under nøye oppsyn av "turist-guider") og stilte seg opp foran en
statue av Kim Jong-Il for å bli fotografert. Da ble "guiden" rasende
og fortalte dem at de ville bli kastet ut av landet innen 24 timer.
Slikt gjorde man ikke ustraffet. Vet ikke straffen for å avbilde O
Store Leder her i landet, men jeg hadde ikke til hensikt å finne det
ut heller. Jeg gikk inn til den forbudte by, bare for å finne at den
var stengt for kvelden. Men jeg fikk tatt noen bilder fra utsiden.
Senere på kvelden, da jeg skulle gå tiolbake til hotellet, fikk jeg
kjeft av politiet (på kinesisk) for å stå for nære veien når de
skulle låre nasjonalflagget som svaiet over Tianamen Square. Ikke
lett dette her.
Lett nervøse vakter passet på folkemengden mens en gjeng stramme
soldater låret flagget og bar det majestetisk over 10-20 felt veien
der all trafikk ble stanset. Det stod titusener rundt flagget for å
se det bli låret. Jeg måtte forøvrig stå der til det hele var over.
All trafikk på fortauet var nemlig stanset under seansen, som varte
en time, mens de ventet på solnedgang.
På vei tilbake gikk jeg forbi noe som bare kan beskrives som Beijings
svar på Rodeo Drive der butikker fra Cerruti og Rolex og lignende
stod tettere enn nyforelskede tenåringer. Der hver liten ting var
utstilt i en så overdådig monter at du skulle tro hver av dem
inneholdt Koh I-Noor diamanten. Prisene er sikkert noe deromkring.
Det minner meg litt om den typen butikker der det ikke nytter å vifte
med noen annet enn platinakort. Gullkort? Hahahahahahaha....Fnis....
Ta deg en tur på H&M! Ryktene forteller at Naomi Campbell prøvde å
komme seg inn på en slik butikk i Paris. Hun ble avvist. Etterpå
forløp visstnok følgde samtale seg inne i butikken. "Hvem var det?
Åh. Bare enda en av disse supermodellene."...
I dag er det fuktig i Beijing. Noen drypp fra himmelen er det. Så det
er trykkende og klamt. Har derfor forholdt meg relativt rolig. Dro
til en busstasjon vest i byen for å kjøpe meg billetter til i morgen.
Da går turen til Xi An. Dette er det første jeg får smake av
størrelsen på Kina. Xi An er bare noen fingre unna på kartet i guide-
boken (som forøvrig er forbudt her i landet fordi den ikke
anerkjenner Taiwan som del av Kina...), så er det 1200 km. Dvs
omtrent Oslo-Tromsø eller noe slikt. Turen til busstasjonen foregikk
i taxi. Gadd ikke gå 12.5 km... Denne hadde aircon, som en smilende
og bukkende sjåfør spurte "asjongkazupingpao?" eller noe slikt, som
jeg nikket anerkjennende til. Hvorpå det ble svalt og deilig på den
drøyt halvtimes lange turen gjennom trafikken. 33 yuan for turen. Dvs
rundt 23 kroner.
Jeg så hvordan Xi An ble skrevet på kinesisk. Det første tegnet så ut
som en boks med Pi, og den andre som noen kruseduller med hatt. Jeg
fant boksen med pi og krusedullene med hatt. Jeg skal dit, sa jeg og
pekte. Pekte på ordet for "i morgen" på kinesisk. 298 yuan takk. Så i
morgen 17.45 går bussen. Da er jeg vel fremme ved morgenen på onsdag
eller noe slikt. Hvor ferden går videre, aner ingen. Kanskje Tibet?
Om jeg får lov? Eller føler for det? Kven kveit. Men det fjerneste
punktet jeg har sett for meg på kartet, er Urumqi, 3600 km unna. Da
er jeg nesten hjemme. Vi får se hva som føles riktig.
Området ved busstasjonen så ut for å være Glenn Rodny's mekka. Her
var sjapper på rekke og rad med bilutstyr i alle tenkelige
råneklasser. Og gutter med Fast&Furious sveiser overalt med sine
Huyndaier og Dung Fengs som drømte om en tilværelse som gatas skrekk
og halsbrekkende billøp gjennom Beijings gater der nåla til tider
våger seg over 60. Nuvel.
Nå nettopp kom jeg tilbake fra butikken etter å ha handlet noe jeg
trodde var mint-drops. Jeg tok ut ett, smakte på det. Hardpresset
melkepulver i pastillform! Nammm.... Maten til kineserne er konge.
Godteriene derimot... Skjønner ikke helt. Mulig det bare er min gane
som er litt for glad i vestlig snop. Men om jeg legger på meg på
denne turen, så er det i alle fall ikke godteriets feil...

Noen tips fra Beijing :

Om du kommer fra Israel og har visse lyster, kan "HoliLand SexShop" i
utkanten av byen, være noe for deg... (Dette var riktignok to
butikker side om side, men det minte meg om en video jeg så en gang,
der en så et skilt med "Adult shop" og like nedenunder stod et skilt
"Jesus is watching you!")
Om noen sier til deg at TV'en er konka, så snakker de om merket "Konka".
Om du er musiker, kan "Grand and Melodiuos Hotel" ved busstasjonen
være noe for deg. På hvilken måte hotellet er melodiøst, er vel nuget
uvisst. Kanskje det knaker i sammenføyningene, eller det piper i alle
vindu når det blåser?
Om du er nygift og har talefeil, kan du ta inn på "Haymony Hotel"
borti gata.
Eskimoene lærer at du ikke skal spise gul sne. Her i Beijing burde du
ikke trå i gul flod. Jeg gikk på fortauet og så en gul strøm. Jeg
tittet opp mot kilden og fant "Public toilet". Dette gav en helt ny
mening til uttrykket PUBLIC toilet...

Har desverre ikke noen bilder denne gangen. Kopierte bildene over på
den portable harddisken min, for så å finne ut at jeg har glemt usb-
kabelen hjemme... Sukk. Får prøve å huske at jeg skal kopiere over
bilder til pc'en først neste gang...
Til neste gang : Le vel!

Fly me to Beijing, and let me walk among the stars...

Ragnar
With a license to burp!
Aka No Photo!

Disclaimer (reprise for nye lesere)

Noen vil kanskje synes at jeg til tider er litt vel droey i mine beskrivelser av ting, og at jeg latterliggjoer paa grensen til rasisme. Dette er en misforstaaelse.
Jeg beskriver det jeg synes er morsomt, interessant, irriterende, uforstaaelig, fortvilt etc. Uten filter. Jeg forsoeker aa beskrive verden slik jeg opplever den. Jeg ler sjelden av folk. Jeg ler mest med dem. Naar jeg ler av folks tvilsomme forsoek paa engelsk, er det fordi de selv ofte ler av sine egne forsoek. De eneste jeg ler av, er de som ikke har nok selvinnsikt til aa skjoenne at de prater helt feil engelsk. Som han i Kibuye i Rwanda som insisterte paa at "I speakes prefect Engrish!". Nei, du gjoer ikke det. Jeg gjoer heller ikke det, men saa paastaar jeg ikke annet heller.
Folk ler ogsaa hjertelig av mine patetiske forsoek paa aa snakke deres spraak. :o)
Jeg kommer til land der jeg ikke kjenner spraaket. Der alle ser annerledes ut enn meg. Der maten smaker annerledes. Der de gjoer ting paa en helt annen maate enn hjemme. Tenker dere det samme som meg? Innvandrer. De staar ogsaa fortvilte i et samfunn de ikke forstaar, med et spraak de ikke fortsaar, med en kultur de ikke skjoenner. Det blir kollisjoner av slikt. Det er dette jeg beskriver. Jeg er en uvitende nordmann som forsoeker aa skjoenne alt utifra mitt norske staasted. Og da blir det som for lokalbefolkningen her er det naturligste i verden, et mareritt til tider. Humor hjelper. Om jeg ikke hadde hatt humoren og hadde jeg ikke vaert foedt optimist, hadde alle mine ferier vaert pakketurer til syden. Der ingenting kan gaa galt. Der alt er ordnet og tilrettelagt etter norske ganer og vaner. Men jeg liker en utfordring. Proeve aa forstaa andre kulturer. Andre spraak. Ikke bare ordene de sier, men ogsaa meningen. Dette er ofte det vanskeligste.
Da jeg kom til YMCA i Dar es Salaam etter aa ha vaert en tur paa Zansibar, utbroet resepsjonisten : "Mister Ragnar! You have become fat!". I Norge ville dette vaert en blodig fornaermelse. I Afrika er det et kompliment. Slike forskjeller kan vaere vanskelige aa skjoenne. Slik er det ogsaa for innvandrere til Norge. De kommer fra et annet referansepunkt. Saa selv om de skjoenner ordene, skjoenner de kanskje ikke alltid betydningen.
Av og til kan jeg ligge paa et pil raattent hotellrom, der kakkerlakkene slaass om plassen paa gulvet og malingen i taket flakker av i hodet paa meg. Og jeg holder paa aa le meg rammeskeiv. Hadde jeg ikke hatt denne evnen til aa se humoren i det tragiske, hadde jeg kastet meg paa foerste fly hjem. Heldigvis gjoer jeg aldri det. Og faar oppleve mer enn de fleste.

Hyggelig at du vil bli med på turen!

Kina

Nytt år, nye muligheter.
I år går ferden til Kina. Med nye opplevelser, nye oppdagelser, og nye utfordringer.
En av de mest kjedelige utfordringene, er hvordan jeg kan omgå den kinesiske sensuren. Denne blogsiden er utestengt. Derfor blir det nuget komplisert å blogge. Men jeg tror jeg har klart å finne en måte å komme meg rundt. Men det vil vise seg om det funker. Om dere ikke får lese noe her, så har det ikke funket.
Siden jeg ikke vet hvem som leser denne bloggen, vil jeg ikke legge ut noen detaljer. Jeg får heller ikke se om innleggene mine kommer frem. Siden denne siden er blokkert. Ikke lett dette her, men jeg skal vel få det til på et vis.
Om ingenting kommer frem, så skal jeg sørge for å lagre bloggene slik at jeg får publisert dem når jeg kommer hjem. Litt komprimert, men det får bare våge seg.

Håper dere finner bloggen min interessant. Skal i alle fall prøve å gjøre den nettopp det.

God reise!
Ragnar
Aka Stargazer