Year of the paranoia

Når nettene blir mange, og paranoian setter inn, da sier kinas
president til rødehæren sin : Om ingen ignorerer alle fremmede hos
oss, skal alle snart få lov å surfe fritt forståss. Heisan og
hoppsann og fall nå ikke a, en fremmed i vårt land kan si no som er
ikke bra. Heisan og hoppsann og fall nå ikke a, en fremmed i vårt
land kan si no som er ikke bra.

Ikke lett å blogge når ingen internettkafeer tillater usb-pinner.
Alle har USB-portene disablet. Så vi får se om jeg får blogget noe
videre. Prøver å komme meg inn på trådløse nett, men det er ikke
lett. Om denne bloggen ikke kommer opp før jeg kommer hjem, så er det
grunnen. Har bare fått ut to postinger så langt. Litt synd, men slik
er det i dette landet. Paranoiaen ligger tykt utenpå det meste her,
virker det som. Så også for min egen del.

I Xi An fikk jeg en spesiell romkamerat. En kineser som snakket noe
engelsk. Men veldig dårlig. Han spurte hvor jeg kom fra. Og deretter
hvor jeg skulle i Kina. Da jeg fortalte jeg skulle vestover til
Xinjiang-provinsen, lurte han på hvorfor i alle dager jeg ville dit.
Hva skulle jeg der. Jeg fortalte at jeg gjerne ville se de vestlige
provinsene. Vekk fra turismen. Han godtok det. Fortalte at han skulle
være guide for de engelske jentene på hotellet (en stor gruppe
engelske jenter på tur). Ble litt overrasket med tanke på hvor dårlig
han snakket engelsk. Men, men. Så langt, så greit.
Dagen etter var de engelske jentene dratt. Jeg satte meg på
internettrommet på hotellet og surfet meg til bloggen min. Ja, jeg
kan faktisk få den opp, men for noen dager siden kom den kun opp med
kinesiske tegn overalt unntatt på selve bloggen min. Mens jeg satt
der, kom "guiden" og satte seg ved siden av meg og logget seg inn på
en annen maskin. Han ignorerte meg. Jeg hadde tenkt å forsøke å logge
meg på bloggen min, men da jeg bare fikk opp kinesiske tegn, lot jeg
det være. Visste ikke helt om jeg da ville sende brukernavn og
passord rett i kinesiske myndigheters fang.
Jeg skulle dra denne dagen, men folkene på hotellet hadde glemt å
bestille togbillett for meg. Jeg hadde fått tak i bussbillett til
Lanzhou, men det var dagen etter. Så da måtte jeg få meg et nytt rom.
Senere, da jeg skulle legge meg, dukket en til opp på det nye rommet
mitt. "Guiden" kom inn. "Hei! Har du byttet rom?" spurte han. "Ja..."
sa jeg litt undrende. "Ok. Jeg også skal ha dette rommet i natt. Jeg
kommer tilbake om en times tid.". Hmmmm.
Morgenen etter satt jeg og ventet i restauranten på frokost. Da kom
en av servitrisene bort til meg. "Jeg så du drev og skrev i går, her
i restauranten. Jeg kunne ikke gjort det. En må tenke så mye på hva
en skriver." sa hun og smilte før hun gikk og hentet frokosten min.
Er det bare meg, eller er paranoian virkelig tatt grep i meg nå?
Nuvel. Blogge gjør jeg uansett. Så får de heller bare surmule om det
er ting jeg skriver de ikke liker...

Ragnar
Aka paranoid
With a license to look over my shoulder

Uten ski'an i Xi An

De som vet litt om Kina generelt, og Xi An spesial, vet sikkert at
utenfor denne byen finnes den berømte graven til Kinas første keiser,
Qin Shi Huang. Han samlet Kina for første gang for 2000 år siden.
Denne graven er spesiell fordi den inneholder de berømte terrakotta-
krigerne. Jeg derimot, har ikke vært der. Tenkte jeg skulle dra, men
kom på at jeg skal jo forbi Xi An igjen på turen tilbake. I Beijing
er det OL på den tiden, så da er prisene mangedoblet. Jeg kommer
derfor til å tilbringe de siste dagene i Xi An. Må jo ha noe å gjøre
der...
Når det gjelder prisene i Beijing på det tidspunktet, var jeg innom
et Youth Hostel og forhørte meg om prisene. Fant til slutt en som
snakket engelsk. "Vil prisene gå opp her under OL?" spurte jeg.
"Selvsagt!" sa hun og lo. "Minst 5 ganger det som står på prislisten
vår." Mmmm. Hyggelig. Det var derfor jeg bestemte meg for IKKE å
tilbringe noen dager i OL-Beijing. Det er jo grenser for hvor mye jeg
gidder å betale for et rom. Spesielt på et hotell som reklamerer med
"Businessmen's budget accomodation and backpackers deluxe hostel"...
Tilbake til Xi An. Dette er en festningsby som er bemerkelsesverdig
godt bevart. Rundt hele byen er det høye steinmurer med vakttårn. De
er faktisk de eneste komplette murene av denne typen i hele Kina. De
ble bygget i 1370 under Ming-dynastiet. Er 12 meter høye og 18 meter
tykke i bunn. De er 14 km lange rundt byen. Et imponerende byggverk
som sannsynligvis kan måle seg med den berømte Muren. Denne skal jeg
forhåpentligvis få se på onsdag neste uke.
Etter de rapportene jeg har fått, hadde jeg ikke lyst å dra til
turistversjonen utenfor Beijing. Der var det visstnok en invasjon av
selgere og annet som gjorde det hele til en typisk turistutgave. Ved
Jiayuguan er den vestlige delen av muren. Den har blitt restaurert
til sin opprinnelige form.
I Xi An har jeg også lært mye om kinesisk trafikk-kultur. Her er
reglene at det bare finnes regler dersom du selv kan ta skade av det.
At du har rødt lys betyr ikke at du ikke kan kjøre, det betyr bare at
det kan befinne seg hindringer i veien, slik som fotgjengere eller
andre biler/motorsykler. Kjører du Audi A-serie eller taxi, gjelder
ingen regler. Da kjører du som det passer deg. Men når jeg tenker meg
om så gjelder dette også i Norge... Er du fotgjenger er det ditt
ansvar å se deg for at du ikke blir meid ned om du våger deg ut i
gata på grønn mann. Parkering foregår overalt. Men helst på fortauet.
Og om du skulle være så frekk å gå der som noen har tenkt å parkere,
må du regne med at de tuter på deg.
Hotellet jeg bor på er nøyaktig slik jeg tenkte det. Smekk fullt av
ungdommer som er på "backpackertur". Det interessante er å se hvor
mange, spesielt av jentene, som er utstyrt til enhver tid og
anledning. Spesielt med flotte kjoler og oppstasing. Men det er vel
slik det er mye av backpackerkulturen. Det viktigste er ikke hvor du
er, så lenge du kan feste sammen med andre. Gratis øl er faktisk en
del av pakka her på hotellet. Happy hour begynner 20.30, og da får
alle gratis øl. Deretter går det slag i slag i baren i kjelleren med
drikking og festing til langt utpå natten. Jeg fikk meg heldigvis et
rom et stykke unna. Så da er det faktisk mulig å sove. Bli med sier
du? Tja. Siden de fleste er i slutten av tenårene eller begynnelsen
av 20-årene, tror jeg at jeg skal gjøre som de sier i sangen : "Nå
går de gamle hjem"... Dessuten er det en ting med disse stedene : De
er etterhvert så røykfulle at jeg får astma bare ved tanken. Det er
nok røyk overalt her til at jeg trenger å oppsøke det. Faktisk var
selv rommet mitt så røykfyllt at jeg våknet opp med hodepine ene dagen.
Her om dagen bad jeg om vask av klærne mine. Jeg håpte at de faktisk
vasket dem, og ikke bare som i Kambodsja, strøk dem og brettet dem
fint sammen. Det så faktisk ut som om de vasket dem. Men når jeg
dagen etter kom for å få dem tilbake, måtte jeg selv hente dem på
takterrasen der de hang til tørk. Ble jo selvsagt veldig beroliget av
at jeg selv kunne velge de klærne jeg ville. Og at de ikke hadde
peiling på hvilke som var mine. Men de var enda ikke tørre, så de
skulle henge dem opp over natten i en varm kjeller. Dagen etter
hentet jeg dem der nede. Og da luktet de godt. Eau de Fuktig Kjeller.
Mmmmm. My fragrance...
Bildene denne gangen viser følgende :
Bilde 1 viser et typisk situasjonsbilde i det muslimske kvarteret i
Xi An.
Bilde 2 viser en del av muren i nærheten av hotellet.
Bilde 3 viser inngangen til hotellet jeg bor på.

Det var det for denne gangen.

Til neste gang : Le vel!

Ragnar
Aka "Eau de Fuktig Kjeller"
With a license to smell

Uten ski'an i Xi An

De som vet litt om Kina

The sound of silence

Liggetur på 15 timer. Det er det jeg forsøker å komme meg etter i
dag. Langdistansebussene her i Kina har en genial oppfinnelse.
Senger. Omtrent som på første klasse i fly. Du ligger sånn passe
bakoverlent. I utgangspunktet en god ide. I alle fall dersom det
hadde vÊrt mulig å tilpasse til egen kroppsfasong. Men når disse var
laget for kinesere som er noe kortere enn meg, så ble ryggen hengende
litt i løse lufta. Med det som resultat at jeg verkte i hele
ryggraden da jeg kom frem til Xi An i formiddag.
Tok inn på det mest typiske backpackerstedet i byen. Shyuyuan Hostel.
Da moto-taxien kjørte rundt i området på leting etter hotellet,
skjønte jeg tegninga. Dette er stedet der "independent" travellers
ferdes. Har sett det utallige ganger. Samme klær. Samme sveis/skjegg
på gutta, samme holdning til "nykommere". De drar fra det ene stedet
til det andre. Som arrangerer alt for neste by slik at alle møtes
igejn der. For å drikke den samme ølen. Spise den samme maten. Og se
nedlatende på alle andre. Patetisk.
Jeg fikk meg en seng på et firemannsrom. Dette er faktisk første gang
jeg ligger på en såkalt "dorm". Skal jo bli interessant.
Jeg har alltid sagt at den beste måten å se mest mulig av en by på,
er å gå seg vill. Det klarte jeg litt ufrivillig. Da jeg hadde
sjekket inn på hotellet her, stakk jeg en tur ut i byen for å sjekke
ut forholdene. Jeg fant en rute som jeg lett fant tilbake til. Men så
skulle jeg ut for å finne noe å spise. Da jeg kom ut, måtte jeg på
do, og gikk da inn på et offentlig toalett. Deretter stakk jeg inn i
en butikk. Da hadde jeg mistet retningen. Og uten solen eller andre
kjennetegn for å guide meg, gikk jeg meg helt vill. Brukte nesten en
time før jeg plutselig så en politipost jeg kjente igjen. Home free.
Fikk sett en del mer av byen, om enn noe ufrivillig... Skjønte også
mer av hvordan den var bygget. Så da er det lettere å finne tilbake
senere...
Restauranten jeg spiste middag på, var nuget snodig. Den hadde de
kalt "First noodles under the sun". Litt optimistisk, men jeg tenkte
det var verdt et forsøk. Jeg kom inn, og som eneste kunden, ble jeg
raskt omringet av fisteltalende servitrisere og en kimono-kledd høy
dame som geleidet meg til et bord. Jeg fikk etter mye om og men
bestilt meg noe som lignet woket kjøtt og Tsingtao. Det var på bordet
før jeg fikk tenkt "Namm". Da oppdaget jeg at det var overrislet av
pepperfrukter. Jeg spiste bare kjøttet, men det rev i tunge, lepper
og tarm. Tårene trillet. Akkompagnert av impulsiv sang fra hele
personalet i naturlig flerstemt dissonans. Vet ikke helt hva som
trigget allsangen, men det ble etterhvert diskusjon om hva som var
den riktige teksten. Interessant opplevelse kan en jo si.
Det er to ting jeg har lagt merke til her i Kina :
1) Hvor lite det lukter. Normalt lukter det (bortsett fra i Laos og i
Rwanda), uforbrent drivstoff, søppel, avføring, røyk og annet. Her må
jeg langt inn i bakgatene før jeg kjenner søppellukt og annet. For
det meste lukter det mat. Og planter. Jeg har hørt mye om
forurensningen i Beijing. Men om den finnes, så kunne jeg ikke lukte
den. En ting som kan være årsaken til dette, er todelt. For det
første virker det som om de fleste bilene som kjører, er av nyere
dato. For det andre er mange av mopedene elektriske. Overraskende og
gledelig.Og da går vi over på punkt
2) Hvor lite støy det er i byene. Jeg ble litt forundret til å
begynne med, men skjønte etterhvert at det har en del med punkt 1).
Når en fjerner gamle bilvrak med eksospotter fra før Mestern gikk på
vannet, om de i det hele tatt har dem, så får en stillegående biler.
I tillegg så tuter folk overraskende lite. I Ghana gikk det meg
nesten på nervene alle som skulle på død og liv tute hele tiden. Det
var forøvrig en på Gardermoen som kjørte rundt i disse elektriske
bilene som insisterte på å ringe i bjella konstant. Det er enkelte en
bare har lyst å klabbe til...
Ulempen med at scooterne er så stille, er at de kommer snikende innpå
deg bakfra, for så å tute rett før de passerer. Jeg skvetter hver
gang. Og så suser de forbi med en svak "dzzzzzzzzzzzz"-lyd.
Når det gjelder lukt så er det et sted det lukter noe helt inni
gamperæva. Og det er utenfor de offentlige toalettene. Det er nesten
så jeg heller vil holde meg til blæra sprekker enn å gå på noen av
de. Og jeg har spist på restauranter som minner mest om toalettene pÂ
E6... Og enkelte har ikke mulighet å trekke ned, så restene etter de
siste ti med magetrøbbel ligger utover det hele. Delikat etter et
godt måltid. Forsøker å la det være.
Tibet
Jeg sjekket litt her på hotellet angående Tibet, og fant ut at Kina
forlanger at du kjøper en arrangert tur for at de skal tillate deg å
komme til Tibet. Denne koster fr 2000-4800 avhengig av hvor mange du
får med deg. I tillegg kommer togturen på rundt 1600 t/r. Så da
snakker vi minimum 3600 gærninger. Vet ikke helt. Hadde pengene gått
til tibetanere, hadde jeg kanskje ikke hatt slike betenkligheter, men
siden jeg vet det går rett i lomma på kinesiske turoperatører, så
blir jeg litt mer skeptisk. Skal se litt nærmere på saken. Mulig de
forsøker å selge sitt eget opplegg her på huset. Ikke uvanlig det.
Har hørt andre steder at du må kjøpe "lisens" til 1000 kroner...
Skriver bloggen i restauranten her på hotellet. Imens lyder kopiert
Pink Floyd på høyttalerne her på hotellet. Hvordan vet jeg det? De
har en plakat der de tilbyr en gratis øl til de som kopierer musikken
de har med over p CD så de kan spille den her...
Har lagt ved fire bilder i dag. Vet ikke i hvilken rekkefølge de blir
publisert, men regner med dere skjønner utifra det jeg skriver om
dem, hvem som er hvem.
Det første viser inngangen til den forbudte by sett fra Tianamen Square.
Det andre viser liggesetene i bussen jeg tok hit til Xi'an.
Det tredje viser et skilt jeg fant i en gate i nærheten av Tianamen
Square og som jeg ikke helt skjønte. Det eneste jeg klarte å få det
til å bety, er "forbudt for brennende kjøretøy". Men det reiser to
viktige spørsmÂl : 1) Om bilen din brenner, bryr du deg om skilt og
trafikkregler da? 2) Er bilbranner så vanlige i Kina at de har funnet
det nødvendig med egne skilt?
Det fjerde viser kjent motiv fra den forbudte by. Gjerne der tjenere
og krigere lå langflate foran keiseren der han stod oppe på podiet.

Nuvel. Det var dagens rapport fra Kina, og med fare for å bli saksøkt
for å rappe slagordet til Mækkern : I'm lovin' it!

PS! Om du har lyst å spørre om noe eller kommentere, er det kanskje
enklest å sende meg en SMS. Så kan jeg svare via bloggen, om jeg får
tid og husker på det.

Ragnar
Aka "You speak English?"
With a license to eat tounge-ripping food (Don't try this at home,
these are trained professionals!)

Fly me to Beijing

Siste sving før Beijing International. Piloten vrengte 340-maskinen
over på siden og dro på motorene. Jeg kjente i magen at jeg ikke
hadde spist nudler. Nedenfor var det et hav av hus. 16 millioner
mennesker kaller dette "hjem". Det var tre farger jeg kunne skille
ut. Grått, blått og innimellom, rødt. Disen vasket ut det meste på
horisonten der oppe. Piloten flatet ut flyet og med et søkk i magen
styrte han oss mot bakken. Et minutt senere dundret vi mot betongen.
Welcome to Beijing!
Jeg hadde sovet godt på flyet, men kjente at kroppen ikke var helt
sikker på hvilken tid på døgnet, eller hvilket d›gn, det var. Vi
taxet forbi terminalbygningene. Taket lignet ryggen på en drage som
slynget seg. Feng Shui. Heten slo mot oss da vi gikk av flyet. Aircon
inne i bygget var en velsignelse. Jeg fikk loffet meg igjennom
kilometervis med ganger og korridorer før vi kom til passkontroll. En
smilende blid dame tok i mot meg, sjekket visum og pass grundig, før
hun smilende sa "Welkååm to Shaina!"
Jeg smilte tilbake og gikk forbi og ut i intet. Hmmm. Hva nå? Ehhh.
Bagasje? Noen smilende damer og menn vinket meg på et lite tog. Jo
havv to gå to taminal srii si sa! Et lite shuttle-tog skysset oss til
terminal 3C. Der kom sekken min sist, mens jeg ventet i varmen med en
klam skjorte som luktet som gamle gymsokker. Jeg gikk selvsagt på
grønn sone. En fyr stod der med stram givakt holdning og så på meg
med røntgen-syn. Jeg mister ikke maska av slike. Mest
latterkontrollen. Men jeg klarte å holde meg fra å le. Beklager for
sarte sjeler, men jeg blir mest flirfull av folk som er så seriøse.
De gjør forsåvidt bare jobben sin. men av og til blir det litt for mye.
Utenfor hadde jeg to valg : Taxi eller buss. Som den miljøvenn jeg
er, tok jeg bussen. Men dette betød selvsagt utfordringer. Aaahhh!
Challenges! Challenges! Ingen snakket noe mer enn Hello Sa! Eller
lignende. Så jeg måtte igjennom en del fingerspråk og annet før de
skjønte at jeg skulle til Beijing Train Station. Hotellet mitt lå i
nærheten, så jeg fant det best å beskrive det som målet mitt. 16 yuan
fattigere og en billett rikere gikk jeg stolt mot bussen med et stolt
og svakt usikkert glis en vanligvis bare ser på 7-åringer på vei til
skolen for første gang. Ryggsekken forsvant inn i bagasjerommet og
jeg ombord i bussen.
Setene var laget for kinesere. Små kinesere. Når jeg satt som en
prest, fikk jeg litt plass til knærne. Helt til noen berkule
ungdommer med 80-talls piggsveis og 90-talls nokia-kopier satte seg
ned foran og la bak setene. De så bak på meg og kniste og sa noe på
kinesisk. Sikkert noe med at jeg så ut som Konfusius. Så der satt
jeg, men en blære som begynte å si fra om innholdet, muskler som vagt
husket engang hvordan det var å gå, og ventet. Og ventet. Og ventet.
Etter 45 minutter startet sjåføren opp og vi var på vei.
Høyblokkene og kontorbyggene reiste seg over oss, samtidig som
trafikken gikk stadig saktere. En maskingenerert damestemme fortalte
at "tsjaopinanghazitzubingmaotsedongtizu!". Hmmm. Akkurat. Hvor
skulle jeg egentlig av? Jeg forsøkte å tyde noe på billetten og
sammenligne dette med de tegnene som kom opp på den knøttlille
skjermen fremme i bussen. Men de forsvant før jeg fikk sammenlignet
det første. Jeg så på en dame ved siden av meg. Smilte og viste henne
et kart over Beijing. Jeg pekte dit jeg skulle. Hun vinket framover.
Så jeg skjønte det var en stund til. Etter en time og mange spørrende
blikk fra meg til henne, var vi fremme.
Jeg fikk lempet av bagasjen, og forsøkte å finne frem på egen hånd.
Jeg viste de kinesiske kråketærne til noen forbipasserende. De vinket
meg alle videre. Til slutt møtte jeg en fyr som fortalte meg
"Hjuzhimapingtaosjuitingpingmhuishaziu....et minutt...shaopao!" og
satte opp et smil som blottet ørevoks i munnvikene og kanel på
fortennene. Tror jeg... Jeg svarte som enhver intelligent nordmann på
tur : "Hm?" Hvorpå han vinket meg videre som alle andre...
En halv time og 5 yuan i "guide-avgift" senere var jeg på hotellet.
(Her sitter jeg nå og skriver blogg mens en aircon-sak på veggen
blåser litt av og til når den finner det for godt.)

Litt fra hva jeg har opplevd de siste dagene :

Mitt første måltid var IKKE hos Mak Dånal! Bare så det er sagt. Selv
om de er hjertelig til stede overalt, sammen med Kentucky Fried
Chicken. Det var fristende å gjøre det enkelt, men jeg motstod
fristelsen. Spesielt fordi en jeg kjenner (skal unngå å nevne
navn...) fortalte at hun hadde spist mer på mac donalds på en
utenlandstur nylig enn hun noensinne gjorde hjemme.
Jeg fant kinas svar på KFC : Mr Lee!!! Konseptet lignet til
forveksling på KFC. Samme fargene og en gammel dude som varemerke.
Maten var kinesisk. Fyren lignet litt på KFC-duden, men med et par
forskjeller. Ta bort brillene og skjegget, og gi ham et så fårete
smil at du skulle tro han hadde røkt noen svette gymsokker som hadde
ligget i en gymbag sammen med et vått håndkle over sommeren. Blant
betjeningen fant jeg en som snakket litt engelsk. Jeg pekte på menyen
og han svarte "kee sa!".
Jeg hadde bestilt en nuddelsuppe med biff, sammen med noe
soyamarinert kjøtt og ramkrydret blekksprut ved siden av, og en
Yanjing, proud sponsor of the 2008 olympics!. Jeg fikk Yanjing'en og
kjøttet/blekkspruten. Og ventet. Og ventet. Jeg tenkte kanskje av
kjøttet/bs var ment som for-rett Så jeg spiste det opp. Og mens
blekkspruten truet med å svi av meg lepper og tunge, så ventet jeg.
Et høflig spørsmål til en av servitørene ble returnert med et "Aaah!
Missing?". Et kvarter senere, "Aaaah! Missing?". Etter to timer, fikk
jeg nuddelsuppe med en ny tallerken kjøtt/blekksprut. Jeg spiste og
forlot stedet. Tror ikke Mr Lee kommer til bli rik på min
business...Etter denne suksessen gikk jeg på søken etter ny stambule.
Den fant jeg hos FieldHome. Vet ikke om det skulle være FieldHome
eller FeelHome eller HomeField. Men uansett. Maten var konge. Så
smakfull og deilig at bare prisen var bedre.
Jeg har blitt en kløpper på spisepinner nå. "Naif? Fååk? Fååk jo!"
Etter å ha spist meg mett, stakk jeg innom et supermarked for å
handle litt drikke og stas. Da fant jeg noe som lokket. Det så ut som
pent innepakkede marsipanegg. Jeg kjøpte en innpakket i grønt papir.
Betalte og pakket den opp. Det som var inni, var en liten klump med
både tekstur og farge som noe du lett kan finne i bunn av doskåla
etter en god middag. Jeg snuste på den. Ikke mannskjit. Jeg smakte.
Rosiner. Hmmm. Ja. Rosiner. Mye man skal smake før tenna faller ut...
I går gikk, ja GIKK, jeg til Tianaman square. Det var en times gange
dit. Men jeg tok en omvei via at galleri for kunst-studenter, for
hvilket en representant huket meg på gata. Han geleidet meg til et
bygg, med inngang som så ut som inngangen til fryselageret på et
slakteri. Vi tok heisen NED til -4 etasje og inn i noe som minnet om
en bombekjeller. Han fikk en nøkkel av en dame bak en disk og vi gikk
inn i et lite rom på kanskje 10 kvadrat spekket med malerier på
bomullspapir, rispapir og silke. Jeg kjøpte et par som var malt på
silke. Ble sikkert lurt på prisen. men jeg har bare vært her i noen
dager, så jeg har ikke peiling på kostnadsnivået. Får forsøke å bli
mindre lurt senere. men etter denne detouren kom jeg til slutt frem
til TS. På den ene siden hadde vi Mao, O store! Et bilde på størrelse
med en gjennomsnittelig låvevegg prydet inngangen til den forbudte
by. På andre siden den berømte plassen der studenter gjorde opprør
den gangen jeg var mest opptatt av karakterer på gymnaset. Mange ble
drept der. Nå er det strenge sikkerhetstiltak overalt. Jeg gikk i en
undergang under den 10-20 felts veien mellom TS og den forbudte by.
Der stod det mange grønnkledde i stram givakt. Jeg prøvde å unngå å
se på dem. Men klarte ikke. Med stivt blikk bevegde han hånden på en
måte som burde ha vært fulgt av en Hong Kong Karatefilmsk "Vusj", for
å geleide meg til den ene siden. Jeg trodde kompanjongene hans ville
undersøke ryggsekken min, men de bare vinket meg videre. Skjønte ikke
helt. Men, men.
Jeg kom meg ut på plassen og så på det jeg ser i de fleste
kommunistiske land. Enorme bygninger. Bygg som får keisere og andre
til å rødme i vanære. Og så titte bort på det enorme bildet av Mao
fikk meg til å tenke på den siste keiser. Han levde et lukket liv med
liten eller ingen kontakt med omverdenen. Likevel ble han ansett som
folkefiende nummer en. Nå rager bildet av Mao større og sterkere enn
noen keiser Kina noensinne har hatt. Djengis Khan skapte frykt selv
etter sin død. Mao har fremdeles makt, selv lenge etter sin død.
Politikk er ikke mer enn du definerer det til å være.
Da jeg kom nært inntil bildet, tenkte jeg å ta et foto. Da stanset en
fyr meg. No Photo! Minte meg litt om de amerikanske legene som var i
Nord-Korea for å foreta synskirurgi på folk. De var litt turister
(under nøye oppsyn av "turist-guider") og stilte seg opp foran en
statue av Kim Jong-Il for å bli fotografert. Da ble "guiden" rasende
og fortalte dem at de ville bli kastet ut av landet innen 24 timer.
Slikt gjorde man ikke ustraffet. Vet ikke straffen for å avbilde O
Store Leder her i landet, men jeg hadde ikke til hensikt å finne det
ut heller. Jeg gikk inn til den forbudte by, bare for å finne at den
var stengt for kvelden. Men jeg fikk tatt noen bilder fra utsiden.
Senere på kvelden, da jeg skulle gå tiolbake til hotellet, fikk jeg
kjeft av politiet (på kinesisk) for å stå for nære veien når de
skulle låre nasjonalflagget som svaiet over Tianamen Square. Ikke
lett dette her.
Lett nervøse vakter passet på folkemengden mens en gjeng stramme
soldater låret flagget og bar det majestetisk over 10-20 felt veien
der all trafikk ble stanset. Det stod titusener rundt flagget for å
se det bli låret. Jeg måtte forøvrig stå der til det hele var over.
All trafikk på fortauet var nemlig stanset under seansen, som varte
en time, mens de ventet på solnedgang.
På vei tilbake gikk jeg forbi noe som bare kan beskrives som Beijings
svar på Rodeo Drive der butikker fra Cerruti og Rolex og lignende
stod tettere enn nyforelskede tenåringer. Der hver liten ting var
utstilt i en så overdådig monter at du skulle tro hver av dem
inneholdt Koh I-Noor diamanten. Prisene er sikkert noe deromkring.
Det minner meg litt om den typen butikker der det ikke nytter å vifte
med noen annet enn platinakort. Gullkort? Hahahahahahaha....Fnis....
Ta deg en tur på H&M! Ryktene forteller at Naomi Campbell prøvde å
komme seg inn på en slik butikk i Paris. Hun ble avvist. Etterpå
forløp visstnok følgde samtale seg inne i butikken. "Hvem var det?
Åh. Bare enda en av disse supermodellene."...
I dag er det fuktig i Beijing. Noen drypp fra himmelen er det. Så det
er trykkende og klamt. Har derfor forholdt meg relativt rolig. Dro
til en busstasjon vest i byen for å kjøpe meg billetter til i morgen.
Da går turen til Xi An. Dette er det første jeg får smake av
størrelsen på Kina. Xi An er bare noen fingre unna på kartet i guide-
boken (som forøvrig er forbudt her i landet fordi den ikke
anerkjenner Taiwan som del av Kina...), så er det 1200 km. Dvs
omtrent Oslo-Tromsø eller noe slikt. Turen til busstasjonen foregikk
i taxi. Gadd ikke gå 12.5 km... Denne hadde aircon, som en smilende
og bukkende sjåfør spurte "asjongkazupingpao?" eller noe slikt, som
jeg nikket anerkjennende til. Hvorpå det ble svalt og deilig på den
drøyt halvtimes lange turen gjennom trafikken. 33 yuan for turen. Dvs
rundt 23 kroner.
Jeg så hvordan Xi An ble skrevet på kinesisk. Det første tegnet så ut
som en boks med Pi, og den andre som noen kruseduller med hatt. Jeg
fant boksen med pi og krusedullene med hatt. Jeg skal dit, sa jeg og
pekte. Pekte på ordet for "i morgen" på kinesisk. 298 yuan takk. Så i
morgen 17.45 går bussen. Da er jeg vel fremme ved morgenen på onsdag
eller noe slikt. Hvor ferden går videre, aner ingen. Kanskje Tibet?
Om jeg får lov? Eller føler for det? Kven kveit. Men det fjerneste
punktet jeg har sett for meg på kartet, er Urumqi, 3600 km unna. Da
er jeg nesten hjemme. Vi får se hva som føles riktig.
Området ved busstasjonen så ut for å være Glenn Rodny's mekka. Her
var sjapper på rekke og rad med bilutstyr i alle tenkelige
råneklasser. Og gutter med Fast&Furious sveiser overalt med sine
Huyndaier og Dung Fengs som drømte om en tilværelse som gatas skrekk
og halsbrekkende billøp gjennom Beijings gater der nåla til tider
våger seg over 60. Nuvel.
Nå nettopp kom jeg tilbake fra butikken etter å ha handlet noe jeg
trodde var mint-drops. Jeg tok ut ett, smakte på det. Hardpresset
melkepulver i pastillform! Nammm.... Maten til kineserne er konge.
Godteriene derimot... Skjønner ikke helt. Mulig det bare er min gane
som er litt for glad i vestlig snop. Men om jeg legger på meg på
denne turen, så er det i alle fall ikke godteriets feil...

Noen tips fra Beijing :

Om du kommer fra Israel og har visse lyster, kan "HoliLand SexShop" i
utkanten av byen, være noe for deg... (Dette var riktignok to
butikker side om side, men det minte meg om en video jeg så en gang,
der en så et skilt med "Adult shop" og like nedenunder stod et skilt
"Jesus is watching you!")
Om noen sier til deg at TV'en er konka, så snakker de om merket "Konka".
Om du er musiker, kan "Grand and Melodiuos Hotel" ved busstasjonen
være noe for deg. På hvilken måte hotellet er melodiøst, er vel nuget
uvisst. Kanskje det knaker i sammenføyningene, eller det piper i alle
vindu når det blåser?
Om du er nygift og har talefeil, kan du ta inn på "Haymony Hotel"
borti gata.
Eskimoene lærer at du ikke skal spise gul sne. Her i Beijing burde du
ikke trå i gul flod. Jeg gikk på fortauet og så en gul strøm. Jeg
tittet opp mot kilden og fant "Public toilet". Dette gav en helt ny
mening til uttrykket PUBLIC toilet...

Har desverre ikke noen bilder denne gangen. Kopierte bildene over på
den portable harddisken min, for så å finne ut at jeg har glemt usb-
kabelen hjemme... Sukk. Får prøve å huske at jeg skal kopiere over
bilder til pc'en først neste gang...
Til neste gang : Le vel!

Fly me to Beijing, and let me walk among the stars...

Ragnar
With a license to burp!
Aka No Photo!

Disclaimer (reprise for nye lesere)

Noen vil kanskje synes at jeg til tider er litt vel droey i mine beskrivelser av ting, og at jeg latterliggjoer paa grensen til rasisme. Dette er en misforstaaelse.
Jeg beskriver det jeg synes er morsomt, interessant, irriterende, uforstaaelig, fortvilt etc. Uten filter. Jeg forsoeker aa beskrive verden slik jeg opplever den. Jeg ler sjelden av folk. Jeg ler mest med dem. Naar jeg ler av folks tvilsomme forsoek paa engelsk, er det fordi de selv ofte ler av sine egne forsoek. De eneste jeg ler av, er de som ikke har nok selvinnsikt til aa skjoenne at de prater helt feil engelsk. Som han i Kibuye i Rwanda som insisterte paa at "I speakes prefect Engrish!". Nei, du gjoer ikke det. Jeg gjoer heller ikke det, men saa paastaar jeg ikke annet heller.
Folk ler ogsaa hjertelig av mine patetiske forsoek paa aa snakke deres spraak. :o)
Jeg kommer til land der jeg ikke kjenner spraaket. Der alle ser annerledes ut enn meg. Der maten smaker annerledes. Der de gjoer ting paa en helt annen maate enn hjemme. Tenker dere det samme som meg? Innvandrer. De staar ogsaa fortvilte i et samfunn de ikke forstaar, med et spraak de ikke fortsaar, med en kultur de ikke skjoenner. Det blir kollisjoner av slikt. Det er dette jeg beskriver. Jeg er en uvitende nordmann som forsoeker aa skjoenne alt utifra mitt norske staasted. Og da blir det som for lokalbefolkningen her er det naturligste i verden, et mareritt til tider. Humor hjelper. Om jeg ikke hadde hatt humoren og hadde jeg ikke vaert foedt optimist, hadde alle mine ferier vaert pakketurer til syden. Der ingenting kan gaa galt. Der alt er ordnet og tilrettelagt etter norske ganer og vaner. Men jeg liker en utfordring. Proeve aa forstaa andre kulturer. Andre spraak. Ikke bare ordene de sier, men ogsaa meningen. Dette er ofte det vanskeligste.
Da jeg kom til YMCA i Dar es Salaam etter aa ha vaert en tur paa Zansibar, utbroet resepsjonisten : "Mister Ragnar! You have become fat!". I Norge ville dette vaert en blodig fornaermelse. I Afrika er det et kompliment. Slike forskjeller kan vaere vanskelige aa skjoenne. Slik er det ogsaa for innvandrere til Norge. De kommer fra et annet referansepunkt. Saa selv om de skjoenner ordene, skjoenner de kanskje ikke alltid betydningen.
Av og til kan jeg ligge paa et pil raattent hotellrom, der kakkerlakkene slaass om plassen paa gulvet og malingen i taket flakker av i hodet paa meg. Og jeg holder paa aa le meg rammeskeiv. Hadde jeg ikke hatt denne evnen til aa se humoren i det tragiske, hadde jeg kastet meg paa foerste fly hjem. Heldigvis gjoer jeg aldri det. Og faar oppleve mer enn de fleste.

Hyggelig at du vil bli med på turen!

Kina

Nytt år, nye muligheter.
I år går ferden til Kina. Med nye opplevelser, nye oppdagelser, og nye utfordringer.
En av de mest kjedelige utfordringene, er hvordan jeg kan omgå den kinesiske sensuren. Denne blogsiden er utestengt. Derfor blir det nuget komplisert å blogge. Men jeg tror jeg har klart å finne en måte å komme meg rundt. Men det vil vise seg om det funker. Om dere ikke får lese noe her, så har det ikke funket.
Siden jeg ikke vet hvem som leser denne bloggen, vil jeg ikke legge ut noen detaljer. Jeg får heller ikke se om innleggene mine kommer frem. Siden denne siden er blokkert. Ikke lett dette her, men jeg skal vel få det til på et vis.
Om ingenting kommer frem, så skal jeg sørge for å lagre bloggene slik at jeg får publisert dem når jeg kommer hjem. Litt komprimert, men det får bare våge seg.

Håper dere finner bloggen min interessant. Skal i alle fall prøve å gjøre den nettopp det.

God reise!
Ragnar
Aka Stargazer